Synes det er vanskelig å få venner i voksen alder. I tillegg så har jeg barn og ønsker litt å bli kjent med flere med barn hen kan leke med. Når jeg var yngre var jeg veldig kontaktsøkende og fikk ofte nye bekjentskaper her og der. Nå har jeg en liten vennegruppe rundt meg, men er ikke så mange og de fleste har ikke barn. Føler også noen av de sklir litt vekk fra meg. Kjenner også jeg ønsker flere i samme fase som meg selv, men synes det er så vanskelig å ta kontakt fordi jeg har blitt «avvist» tidligere.
Når jeg spurte noen på en tidligere jobb så var det ingen som ønsket det, så begynte liksom å gi det opp litt. Nå tørr jeg aldri å spørre lenger fordi jeg blir så usikker på meg selv. Har tenkt flere ganger at «åh, her er en person som jeg liker!» på jobb, og den personen også kanskje sitter med meg litt i lunsjen osv… også kanskje etter en stund så prøver jeg å sende en venneforespørsel på Facebook eller spørre om de skal på en ting, men så får jeg bare avslag. Blir bare i jobbsammenheng da.
Og blir også litt irritert på meg selv for det pga jeg vet jeg var så utadvendt før. I tillegg så kan det jo være noen som bare timingen ikke passer ellerno, men tenker liksom noe er galt med meg eller ikke de liker meg da…
Hei.
Så leit å høre at du har fått så mange avslag når du prøver å bli venner eller bedre kjent med noen.
Jeg syns det er veldig rart at folk på jobb avslår venneforespørsler til en på Facebook. Eller er det slik at folk på jobben din generelt sett bare vil ha med hverandre å gjøre i jobbsammenheng? Jeg syns det uansett er rart - at jeg tenker at det må ha noe med dem å gjøre, heller enn med deg.
Det er lett å bli usikker på seg selv og trekke seg unna, når man har opplevd det gang på gang. Veldig leit at du slutter å være utadvendt slik du var før, jeg håper du vil fortsette med det. Det er leit å miste en del av seg selv.
Jeg er selv litt sånn forsiktig i forhold til folk på jobb, fordi det jo er folk man først og fremst trenger å ha en god jobb relasjon med. Men at det heller har oppstått naturlig at det er noen jeg kan snakke mer og bedre med enn andre, gjerne fordi vi har noe til felles. Det er da ikke ofte det er noen jeg føler er vennene mine for det. Mer det at jeg er interessert i folk, og prøver å snakke med folk.
Hei! Takk for svar på innlegget mitt.
Jeg har ikke så mange interesser. Eller jeg har kanskje litt snevert av interesserer, og derfor er det vanskelig å finne andre «som meg» hvis du skjønner…
Men jeg prøver å bli kjent med folk. Er litt der at jeg tenker at noen andre må ta initiativ nå, siden jeg ikke tørr det lenger.
Jeg skjønner, jeg kan også kjenne meg igjen i det, å ha andre interesser enn det “vanlige”. Men samtidig at man kan finne ting man har til felles eller begge har interesse av å snakke om, hvis man dykker litt dypere. Eller at en bare finner ut hva den andre har lyst å snakke om, og at det kan være interessant å høre om andres liv.
Det var kanskje enklere når man var yngre, for da gjorde man bare ting, liksom, tenker jeg. Det å ha noen å henge med og gjøre ting med. Mens nå er folk gjerne opptatt med sine liv og sånn.
Vanskelig? Vill heller kalle det umulig
Jeg har selv begynt å tenke mer sånn at hvis noe er vanskelig eller skummelt for meg å gjøre, f.eks. fordi jeg har dårlige erfaringer med det tidligere, så er det egentlig bare noe å være mer stolt over meg selv hvis jeg prøver på nå. At jeg har prøvd å snu tankegangen fra det at jeg skammer meg over meg selv fordi jeg ikke får til ting eller at jeg bare venter på å bli avvist igjen og tenker dårlig om meg selv pga., til det å se at det faktisk er en stor utfordring for meg og bra gjort når jeg faktisk tørr å prøve å gjøre det igjen.
Jo reddere man er for å gjøre det, jo tøffere er man egentlig når man prøver på å gjøre det.
Det er veldig fint å se det på den måten. Og kanskje tenke litt «Fake it till you make it»