Vil fortelle historien min så godt jeg kan her, så det blir litt lettere å forstå.
Har vært sammen med det jeg anser som verdens beste jente på godt og vondt i to år. Hun har høytfungerende autisme og trenger veldig å bli truffet på følelsene på en veldig spesifik måte. Første året var alt 100% bra, enkelt og problemfritt. En dag sa hun at vi har kommet så langt i forholdet at vi trenger mer dybde, ekte følelser og kommunikasjon. For meg var dette gresk da jeg aldri har lært om eller snakket om følelser fra jeg var liten. Alltid pakket de bort og ignorert de.
For å treffe kjæresten på følelsene hadde vi samtaler om dette daglig, jeg så videoer om dette på nett, letet opp informasjon, bestilte parterapi, øvde med chatgpt på rollespill der jeg spilte meg selv og AI spilte henne. Der ble svarene mine analysert og korrigert slik at jeg lærte bedre måter å få frem budskapet mitt på. Jobbet med dette over et år.
I denne perioden fikk jeg beskjed om at hun hadde bedt om å bli truffet på følelsene så lenge at hun ikke hadde kapasitet til å ta hensyn til mine før hennes var truffet.
Et par måneder siden var spurte jeg i en samtale om hun hadde merket en forbedring på evnene mine om å snakke om følelser. Svaret jeg fikk var at jeg ikke treffer henne. Spurte igjen om det var noen forbedring, og at jeg virkelig trengte en feedback på om jobben jeg la inn har hjulpet. Ble da avvist igjen og fikk samme svar. Da sa jeg det blir utrolig vanskelig å holde motivasjonen oppe og det ble slutt mellom oss etter den samtalen.
Vi begge elsker hverandre fortsatt og det ble til at bi fortsatte å se hverandre, lage middag, ha utrolig god sex, lo sammen og hadde det så fint som aldri før.
Hun ble medlem på tinder og fortalte meg dette, vi fortsatte å møte hverandre og alt føltes som om vi fortsatt var kjærester.
Før påske spurte jeg om vi kunne møtes og snakke om og skrive ned de viktigste tingene hum ikke følte jeg mestret når det kom til kommunikasjon og følelser. Dette sa hun ja til, men da dagen kom som vi skulle møtes og snakke om dette avlyste hun og skulle på date nummer 2 hjemme hos en kar…
Jeg unner henne virkelig å ha det godt, om det så ikke er med meg, men likevel er dette så utrolig vondt… hun har bedt om en prat i kveld. Er 100% sikker på at hun ønsker å gjøre det mer seriøst med han og slutte møte meg.
Har sliti med mørke tanker som jeg ikke makter å slippe… ser for meg bilder i hodet der jeg ender alt og får ikke til å spise, sove eller noenting. Gått ned 16 kilo på veldig kort tid…
Jeg føler meg som en som ikke var bra nok selv om jeg ga alt i forholdet. Hver dag hadde jeg som innstilling å gjøre dagen hennes så god som mulig på alle måter. Vi begge har alltid vært ærlige og respektfulle mot hverandre…
Å se for meg et liv uten henne knuser meg innvendig… Har det utrolig vondt nå og gruer meg for aller første gang til å møte henne for å snakke sammen da jeg vet utfallet, at jeg mister henne for alltid…
Ser for meg de mest grusomme bildene i hodet om hva jeg kan gjøre mot meg selv for å slippe smerten av å ikke se henne igjen…
Tårene triller nedover kinnet mens jeg skriver dette… 💔