Det har gått noen måneder siden jeg sa ifra. Jeg fortalte noen om hvordan jeg føler meg, og ingenting endret seg. Det var helt forgjeves. Hva er liksom poenget med å snakke. Jeg fortalte mamma hvordan jeg har det og dagen etterpå så var det liksom helt som før. Hun har ikke spurt meg om hvordan jeg har det eller om jeg trenger hjelp. Og jeg vet at det er min oppgave å ta vare på meg selv men jeg hadde håpet hun var litt mer urolig. Når jeg snakker om det virker det som om jeg gjør noe galt. At det bare er irriterende for henne å høre på. Hun er en person som ikke helt tror på depresjon, «Hvorfor velger folk å være triste?» sier hun. Hvis hun ikke forstår følelsene min så er de feil i hennes øyne, og det er veldig vanskelig for meg. Og greia er jo at hun er en bra person, hun er snill, så derfor forstår jeg ikke hvorfor hun reagerer på denne måten. Hva gjør jeg nå?
Hvis du forteller noen om hvordan du har det, men ikke sier noe om hvorfor du har det slik, har de jo ingen mulighet til å vite hva de skal gjøre.
Du kan ikke kreve at folk skal være tankelesere. Det er din oppgave å beskrive problemet på en forståelig måte for andre.
Det kan hende din mor har et annet syn på følelser enn du har - men at dere snakker forbi hverandre.
Så prøv igjen, men snakk om problemet denne gangen, ikke om hva du føler om problemet.
Det er ikke alle som kommer til å forstå, og det er ikke alle som er klare til å forstå. Min mor tror heller ikke på depresjon, fordi hun selv ikke har gått gjennom dette. Det er vanskelig for personer uten depresjon og mentale lidelser å skjønne at det ikke hjelper å bare skjerpe seg. Jeg har enda ikke klart å være helt åpen om dette med henne. Jeg er heldig som har enkelte i livet mitt jeg kan dele med som jeg stoler på, men syntes det er fryktelig synd at det er sånn som det er.
Folk velger ikke å være triste. Med mindre tristheten byr på en lettelse av en enda dypere tristhet. Jeg vet hvordan det er å møte sånne holdninger.
Men mange finner nok andres tristhet ubekvem og har nok med sin egen. Jeg er mer og mer sånn at jeg tar selve tristheten på min egen kappe, men diskuterer løsninger med andre. Kanskje mammen din er mer sånn at hun tror på tristheten, men at man må takle følelser på egen hånd? Kanskje hun bruker litt energi på å takle sine egne følelser på helt egen hånd, og vil ikke snakke om sånt?