Hei, jeg er en jente på 16 år og går nå VG1. Jeg har lyst til å dele noen opplevelser og tanker.
Da jeg gikk i 8. klasse opplevde jeg at mammaen min fikk diagnosen depresjon. Jeg visste ikke at hun var deprimert da jeg aldri ble inkludert i samtalene mellom mamma og pappa om dette. De fortalte meg aldri hva som var galt, kun at mamma var «sliten». Hun lå alltid i senga, men jeg var så ung og dum at jeg ikke forstod hva som skjedde. Siden jeg bare trodde hun var sliten hele tiden og ikke gadd å gjøre noe, så ble jeg hele tiden sur og irritert fordi jeg måtte gjøre alt for henne. Når jeg ser tilbake så skammer jeg meg over alt jeg utsatte henne for, og jeg angrer til den dag i dag. Jeg ble fortalt om depresjonen 1-2 år senere, etter det var over. Depresjonen varte kun i litt over et halvt år. Mamma og meg har aldri snakket om hva som har skjedd, men jeg tenker på det ofte. Jeg føler på skam og skyld, samtidig som jeg er sur og lei meg fordi de ikke fortalte meg noe. Hvis jeg hadde visst det så hadde jeg aldri behandlet mamma sånn, og jeg hadde tatt hensyn til det. Jeg føler at jeg var en drittunge, men samtidig at det var urettferdig ovenfor meg. Jeg forstår jo at det er vanskelig å fortelle barnet sitt, men jeg er jo den som er nærmest henne og som blir mest påvirket, da føler jeg jo at jeg har rett til å vite det da det går utover meg. Har jeg rett, eller har jeg feil? Jeg vet ikke, og jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer å få svar tilbake om. Men jeg bare måtte få det ut. Er det noen som har opplevd det samme?
Takk for at du leste dette, jeg setter stor pris på det.❤️
Foreldre er ikke pliktige til å til å fortelle barna sine alt som foregår i livene deres, selv om man noen ganger i ettertid skulle ønsket å ha den informasjonen. Men barn er heller ikke ansvarlige for sine foreldres helse. En del av prosessen med å bli en voksen og selvstendig person er å ta eierskap over sin egen samvittighet. Samvittigheten skal jobbe for deg, ikke mot deg. Men da må du fortelle den hvem som er sjefen!
Hei.
Du har rett til å føle akkurat som du føler det. Det er ikke noen fasit der, eller noe som er rett eller galt. Det er heller ikke noe uvanlig at barn tar på seg skylden for det hvis foreldre ikke har det bra, men det er aldri barns ansvar og det er alltid andre ting som spiller inn og gjør at de har det dårlig.
Jeg syns du skal fortelle moren din dette, hva du kjenner på rundt alt dette, for det vil være bra for deg og bare gjøre at du og moren din kan komme hverandre nærmere. Og så kan hun også forklare deg hvorfor de ikke fortalte deg det da. Det kan være at de gjorde en feil avgjørelse, men jeg regner med at moren din hadde en grunn for det. Og så kan du jo få fortelle henne at du skulle ønske at de hadde fortalt deg det.
Jeg vil også gjerne at du skal fortelle dette til moren din, pga. skylden og skammen over dette, som du kjenner på, noe som ikke er godt i det hele tatt, og som er tungt å bære på. Du har ikke ansvar for moren din, selv om det er veldig fint at du ønsker at hun skal ha det bra og at du har lyst å gjøre gode ting for henne, og at du skulle ønske du visste slik at du kunne ha tatt hensyn til det. Det kan være at moren din ikke ville at du skulle måtte ta hensyn til det? Moren din har da ansvar for deg, og dette er tunge ting å bære alene og ting som du trenger å få fortalt til henne, slik at hun kan hjelpe deg med det.
Jeg håper du snakker med moren din om disse tingene. Det er uansett bra at du kjente på at det ville være godt for deg å få det ut :)