Pappa har funnet ut st jeg sliter psykisk etter mamma hadde kreft. Han liker ikke at jeg har begynt på medisin mot depresjon. Mener at medisin ikke løser ting. Sier at jeg ikke tar i mot hjelp, men trenger ikke hjelp av han, trenger hjelp til å få snakket med meg av psykisk helse og at jeg isolerer meg. Ikke så lett når en er deprimert. Men pappa tror at alt i verden skal være «perfekt». Har snakket med psykisk helse etter jul, men har nå vært syk en periode, som antagelig er av depresjon, pga at alle prøvene er fine…så har ikke fått snakket med psykisk helse nå, men dette forstår ikke pappaen min…han blir bare sint når jeg ikke tar imot hjelp av han, noe jeg ikke trenger…
Gjør akkurat det som vil hjelpe DEG, ikke hva som er “akseptert” - for det blir akseptert over tid.
Jeg antar at din far ikke er profesjonell når det kommer til psykisk helse, og det er nesten skremmende å se at han ikke forstår at du har medisiner for å hjelpe deg. De medisinene er ingen mirakelkurer, og du hadde ikke fått de om ikke en lege hadde skrevet de ut til deg.
I tillegg snakker du med psykisk helse, bare det i seg selv er å motta hjelp for depresjonen din. Så jeg forstår ikke hva han kan gjøre som er bedre, og vil gjøre ting bedre for deg enn hva du allerede i dag gjør for deg selv.
Nå vet jeg heller ikke hvor gammel du er, men om du er over 18 år, så bestemmer du selv hvem du skal motta hjelp fra, og det er ikke alle ting foreldre kan hjelpe til med. Og det er det faren din kanskje må innse. Kanskje du skulle bedt psykisk helse om å kalle han inn for et møte, så de kan fortelle at du faktisk får hjelp mot depresjon, og at han heller må være der som en støttespiller og ikke bli sint når sier nei til hjelp.
Vis det er mulig så kan du kanskje prøve å enten skrive en melding/brev eller snakke med faren din på en liksom “rolig” måte om dette kanskje litt sånn som du skriver her.
Vis du merker at det er ofte du ikke klarer og komme deg ut for å snakke med profesjonelle, så anbefaler jeg å spørre om det er mulig å ta det over Nett. (altså tidene hvor det er umulig og komme seg ut)