Voksen sønn som sliter psykisk og motsetter seg hjelp

Pårørende
1

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om. Kanskje mest ute etter andres opplevelser og erfaringer med lignende problemer. Jeg føler meg veldig alene i dette.

Har en sønn på 25 som fikk diagnosen ADD som 10åring. Han fikk medisiner for dette, og kom seg greit nok igjennom skolegangen. Han var en morsom og fin gutt. Med masse venner.
På videregående tok han medisiner veldig sporadisk pga bivirkninger han syntes var veldig vanskelig. Han hatet hvert sekund av de to årene han gikk der, og begynte å røyke en del hasj. Han følte aldri at han passet inn, og begynte å slite. Jeg var aldri klar over hvor ille det faktisk var. Dessverre.

Så kom en periode med tyngre rus. Han mistet lappen, og var nå i fritt fall. Narkogjeld, angstanfall, paranoia osv
Alt dette mens han fremdeles bodde hjemme. Det endte med at vi måtte hive han ut.
Dette har gått hardt utover min egen helse, hvor jeg har vært utbrent og skikkelig dårlig tre ganger i løpet av de siste 10 årene. Jeg er fremdeles ikke bra.

Og nå har han bodd for seg selv i 2 år. Det går for så vidt greit. Men han klarer ikke å stå i en jobb over lengre tid. Økonomien hans er ikke bra. Han har måttet få hjelp av NAV i lengre tid for å overleve, noe som i seg selv nesten er en jobb for å forstå regler, søknader osv. Noe han må ha hjelp til.
Han fikser rett og slett ikke voksenlivet. Og sliter med angst og depresjon i tillegg til ADD.
Min samboer har hjulpet han med å få orden på økonomien, slik at det er i orden nå. Med hans egne penger.
En i familien har gitt han jobb, men han klarer ikke å fungere i den. Så nå er han sykemeldt.

Han ønsker nå å forsøke medisiner igjen, og etter eget ønske har vi blitt med til fastlege ang dette. De henviste raskt til DPS (han har vært inne der flere ganger før også).
Han møtte opp til første timen, og etter det har han ikke svart på henvendelsene deres. De har da naturligvis avsluttet saken og vurderer det dit at han ikke ønsker hjelp.
Mens til meg sier han at han ikke forstår hvorfor de avviser han, og er rasende fordi han ikke får hjelp.

Jeg holder snart på å bli sprø, og kjenner det er veldig vanskelig å snakke med han. Det blir bare krangling med en gang. Jeg har forsøkt å holde avstand, og et annet familiemedlem har “tatt over” det å snakke med han og følge han opp.
Det er ekstra vondt fordi han er mitt eneste barn, og jeg har så enorm skyldfølelse etter mange år med krangling og skriking. Jeg har aldri forstått han fullt ut, og det får jeg også høre ofte.
Han har ikke så mange andre enn meg og min samboer. Pappaen hans har trukket seg helt ut av livet hans etter det ble oppdaget at han hadde rusproblemer. Så jeg har stått i alt dette alene.
Han er også til tider veldig ufin med meg, og er veldig sint.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. For jeg skjønner at jeg ikke får gjort noe så lenge han ikke vil selv.
Men det er umulig å skru av tanker og bekymringer, og de siste to månedene har jeg ikke fungert så bra selv. Jeg har blitt ganske deprimert selv, og ser ikke glede i noe lenger.

Er det noen andre som har noen råd eller peptalk, hva som helst egentlig.
Jeg føler jeg sliter ut alle rundt meg med dette også, som heller ikke er noen god følelse.

2

Du vet jo hva grunnen er, da svarer du det. Så diskuterer du ingenting videre før han har foretatt seg noe aktivt på den fronten.

3

Først og fremst vil jeg si jeg syns du virker som en fin person! Du har stor samvittighet, og det merkes. Veldig leit at dere har havnet i denne situasjonen. Både for hans del selvfølgelig, men også for dere pårørende. Jeg vet hvor krevende det er å være pårørende. Man vil det beste for personen, og prøver å gjøre det beste for hen, og det ligger et hav av følelser under. Selv om våre historier ikke kan sammenlignes vet jeg hvor krevende det er å være pårørende da jeg er det selv. Bekymringer tror jeg er det vanligste, og bare det å være pårørende går dessverre ofte hardt utover oss rundt.

Det er vanvittig tøft å stå i det som skjer i egen familie. Spesielt siden du er mor kan jeg tenke meg.

Jeg er sikker på du har gjort alt du kan for at sønnen din skal få et godt liv. Det er det de aller fleste mødre gjør. De bekymrer seg, vil det beste, og prøver så godt de kan. Mer kan man ikke gjøre. Jeg tror du har gjort ditt beste.

Jeg har ett råd, og det er at om du ikke allerede gjør det, så skal du vite at det fins tilbud for pårørende du kan ta kontakt med. Om du kan få time er avhengig av hvor du bor. Det fins også telefon du kan ringe. Bor du på en relativt stor plass, har de pårørendesenter. Frelsesarmeen har også tilbud for pårørende innen psykiatri. Jeg kjenner en mor som går på samtalegruppe der, og hun har heller ikke kontakt med barna sine som sliter. Det er mye sorg, men hun kan dessverre ikke ha kontakt med deg, og jeg tror det er mer vanlig enn man tror. Man skulle jo ønske at alt var greit, og at man kunne hatt kontakt, og det er ikke ens egen feil.

Jeg håper også at du ikke sitter med en slags skyldfølelse. Det aner meg at mange kan ha det, og det unner jeg ingen. Jeg vokste opp som pårørende til et søsken som ble psykisk syk, og jeg har vært litt sint på min mor allerede i det siste pga. at jeg selv ikke fikk den oppfølgingen jeg trengte som pårørende. Likevel så vet jeg at moren min har gjort alt hun kunne for at alle oss søsken skulle få et godt liv. Jeg vil likevel ikke at hun skal føle på skyld. Det jeg prøver å si er at om sønnen din blir sint fra tid til annen (de skrev noe om kommunikasjonen) så betyr det først og fremst at han trenger å få det ut. Jeg tror nok sannsynligvis at han likevel ønsker deg vel, og vil du skal ha det bra.

I mange situasjonen når man sliter psykisk er man såpass sårbar at det kan være vanskelig å snakke med vedkommende, fordi personen tar alt negativt. Jeg kjenner til det også.

Vel.. Med mitt lange innlegg og gjenntagende setninger vil jeg bare si at du virker som en god mor, og jeg skjønner at det ikke er lett det du går igjennom.

Husk det er folk som hjelper han.

4

Beklager. Jeg ser at du sitter med en enorm skyldfølelse. Leste ikke meldingen din godt nok. Min feil.

På pårørendesenter er det mulig at du og din sønn, om han er interessert, kan møtes og snakke for å jobbe med kommunikasjonen deres.

5

Hei
Vet akkurat hva du sliter med. Er i en svært lik situasjon med min godt voksne datter. Enormt mye frustrasjon. Ingen hjelp å få. Akkurat nå føler jeg at hun er i ferd med å ta med meg i dragsuget.
Min datter tar ingen ansvar for seg selv. Det gjelder husvask, hygiene, betaling av regninger osv. Det kan gå 4-6 mnd mellom hver gang jeg slipper inn til henne. Da kun for å få litt orden hjemme hos seg. Det som da møter meg er søppel over alt, blandet med skitne klær og en masse rot. Ingen fast plass til noe. Og møbler er som regel tilgriset av at hun bare slenger fat med mat og andre ting i fra seg her. Lukta fra leiligheten hennes møter meg som regel før jeg møter trappen til ytterdøren. Ofte er det blitt så ille at mus og masse forskjellige innsekter har funnet veien inn. Hun har tidligere vært hos dps, men har aldre fullført verken behandling eller utbredning til at hun har fått noe diagnose. Også i vårt tilfelle er det en far som ikke har ønsket kontakt med barna våre. De andre barna mine er i jobb og studerer, og har ikke mulighet til å engasjere seg så mye i sin søster. Så nå føler jeg meg maktesløs. Sover nesten ikke, sliter med å holde meg våken og i stand til å fungere i min jobb hvor jeg må være konsenstrert til en hver tid.