Sønnen min i slutten av tenårene sliter psykisk og det virker som om han har gitt opp livet. Han er innimellom sint og innimellom bortimot følelsesløs. Drikker også innimellom mye. Har i det siste også begynt å være en del hjemme fra jobb. Han sier han ikke bryr seg om noe og har også snakket om/truet med selvmord. Vi har prøvd alt vi kan for å hjelpe ham her hjemme. Vi har prøvd å snakke med ham om det som plager ham, men kommer ikke gjennom. Vi har gitt masse kjærlighet og omsorg. Vi har gått på eggeskall og gjort alt vi kan for at han skal ha det så bra som mulig. Vi har prøvd tøff kjærlighet. Ingenting fungerer. Vi har bedt ham gå til legen for å få hjelp, men det vil han ikke. Vi har «truet» med tvangshjelp, men da truer han tilbake med at om vi prøver å skaffe hjelp så tar han livet av seg. Jeg er livredd for å miste ham enten ved at han gjør alvor av disse truslene eller at han vender oss ryggen. Men vi er også dødsslitne av å ha det sånn samtidig som vi også skal ta oss av hans søsken. Er det noen her som har stått i samme situasjon som kan gi oss tips eller råd om hva vi skal gjøre?
Kanskje dere burde snakke med noen profesjonelle om det, om hva dere kan/skal gjøre? At dere selv får hjelp med det, hvis han ikke vil ta imot hjelp?
Og noen ganger må man også bare la dem få finne ut av ting selv, at hvis dere viser at dere er tilgjengelig for han uten å mase på han, og uten å legge noe press på han. Jeg skjønner hvis det ikke er noe lett, men man trenger også å gi slipp på dem, la dem få gå på trynet og finne ut av det selv, vise at man stoler på dem. Jeg vet ikke om det er det riktige for sønnen deres nå, men det virker som dere har prøvd alt annet dere kunne komme på. Men ikke snu ryggen til han, bare fortell han at dere er der for han hvis han vil ha hjelp av dere. Gi sånn tydelig beskjed om hvor dere står, og at dere ønsker han godt.
Det virker som det er en del trusler frem og tilbake imellom dere, og jeg tenker at det ikke er særlig bra. Trusler bruker man gjerne fordi man ønsker at noen skal gjøre noe, uten at man trenger å gjøre det man truer med, men det er ikke noe godt virkemiddel.
Hvis dere er veldig stresset og redd for han, kan det også bare få han til å trekke seg mer inni seg selv.
Jeg har ikke noe annet råd til dere, enn at dere selv søker hjelp med dette. Det tror jeg er det beste rådet jeg kan gi dere.
Hei, for 3 år siden ble jeg suicidal etter en kraftig kamp mot mobbing og psykiske lidelser i flere år. Jeg har nå vunnet en kamp om livet, og det er ikke lett. Det vil ta tid og dere må være tålmodige. Vi er alle forskjellige og for meg hjalp det best når jeg var alene. Jeg fant en frihet i å være i naturen og på trening. Psykolog og tøff kjærlighet er ikke altid rett måte. Det er derfor jeg vil anbefale å prøve å finne noe sønnen din liker, og som ikke omhandler drikking. Noe som han har vokst opp med fra barndommen og har gode minner om er en begynnelse, men husk at det vil ta tid. Håper dette hjelper noe
Tusen takk for konstruktive svar!
Godt å høre at du har funnet veien ut av mørket, eddy! Jeg håper vår sønn også vil gjøre det etterhvert.
Ting har dessverre ikke blitt noe bedre her, og jeg er egentlig enda mer fortvilet enn før. Jeg føler at jeg vil miste ham på den ene eller den andre måten uansett. Det virker egentlig som de tunge tankene hans og selvhatet eskalerer, og alkohol er den eneste «trøsten». Han begynner også å miste venner på grunn av dette. Hjelp vil han fortsatt ikke ha, verken fra oss eller profesjonelle. Han sier han fikser det selv, at han ikke bryr seg om livet og at han kommer til å hive seg foran toget en dag. Jeg er virkelig redd for at det blir en realitet. Jeg innser også at det er lite jeg kan gjøre. Jeg har sagt fra at jeg er her, at han er elsket og at jeg er «villig til å gå i krigen» for ham. Om han tar det til seg eller tror på meg vet jeg ikke. Mannen min takler det dessverre på en annen måte og møter ham med sinne, skjellsord og vilje til å gå opp når det stormer som verst. Han mener at sønnen vår er «slem» og bare bryr seg om meg selv. Jeg mener han rett og slett er syk. Han er egentlig en veldig fin gutt, det har han alltid vært. Hjelper nok lite at vi to foreldre ikke har samme syn på tingenes tilstand, men sånn er det dessverre. Søsknene er livredde for å miste storebroren sin. De får jo med seg alt.
Blir rotete dette her, men jeg er altså fortsatt like fortvilet og redd. Hvor veien går videre vet jeg heller ikke. Jeg skulle bare så inderlig ønske at gutten min ville ta imot hjelp, se sin egen verdi og få det bra igjen.
Hei!
Så utrolig vanskelig å høre, og jeg kan bare forestille meg hvor forferdelig vondt det må være som forelder å måtte stå i denne kampen! Sender de varmeste tanker til deg!
Har du forsøkt å snakke med en profesjonell?
De har ofte noen tips, teknikker og triks som kan hjelpe dere med kommunikasjon dere i mellom.
Det kan jo hende at det hjelper mer for deg enn for han, men da er det jo uansett godt for noe.
Nå er jeg usikker på hvor gammel gutten din er - men da jeg var deprimert og suicidal som ung voksen/ voksen tenåring - hjalp det kun å ha noen der. Ord gikk gjennom det ene øret, og ut det andre. Men det hjalp at min far var der. Han sa ikke noen ting, han lagde seg en kaffekopp å satt seg på sofaen, han lagde middag, gav meg en tallerken og satt seg. Han viste kjærlighet, uten å si noe som helst. Det gav rom for stumme følelser og en ro man ikke klarte å finne ellers. Jeg hatet livet, men visste at han elsker meg og at han verken var sint eller skuffet.
Jeg ønsker dere all lykke, og håper at gutten din finner seg selv igjen. Det mørke dypet kan bli lysere igjen, om det så bare starter med en liten lommelykt.
Hei. Hva med å kontakte familievernkontor, eller en annen familietjeneste i kommunen der dere bor? Evt barnevern eller ruskontakt i kommunen? Hvis ikke sønnen din ønsker hjelp, så kanskje dere andre kan få litt støtte? Helsesykepleier kan også være til hjelp for barna?
Jeg håper dere få hjelp. Det er fryktelig vondt å se på at noen vi elsker ødelegger seg selv. Lykke til. J