Jeg trenger litt råd…
Kjæresten min er ganske alvorlig deprimert og fortalte meg nylig at han er redd for å bli suicidal. Bare noen måneder før jeg møtte han hadde han prøvd å ta livet sitt, men det var bare flaks at han overlevde. Ingen andre enn meg vet at han har mørke og vonde tanker om generelt livet og seg selv. Han har vært igjennom mange fysiske og psykiske belastninger fra barndommen og til nå uten å få hjelp. Han jobber masse og studerer bachelor, dette gjør at folk rundt ikke ser at han sliter fordi det virker som at alt er på stell. Jeg er litt lost på hvordan jeg skal hjelpe. Jeg har sendt en bekymringsmelding til politiet etter anbefaling fra mental helse telefonen men ble ringt opp og kun spurt om det var bare for liv og helse akkurat i det sekund. Siden det ikke var akutt ble jeg fortalt om å sende bekymringsmelding til legevakten i området der kjæresten min bor men jeg har ikke fått svar og det har gått en uke… Mental helse så på denne saken som alvorlig og jeg føler absolutt på masse ansvar fordi jeg er den eneste som vet om dette. Jeg har spurt om jeg kan fortelle det til noen i familien men fikk beskjed om at det var helt uaktuelt. Han har flyttet så han har ikke fastlege men står på venteliste til en ny. Målet er å få pratet med en lege slik at vedkommende kan bli henvist til dps. Dessverre har jeg fått høre at dette kan ta veldig lang tid som gjør at jeg nå lurer på hva jeg skal gjøre…
Jeg sitter alene og tenker på dette hele dagen. Jeg er veldig redd for han og vil hjelpe på den måten jeg kan. Hvem kan jeg kontakte? Hva kan jeg gjøre? …
Til trådstarter, syns du er tøff som vil hjelpe kjæresten din, jeg ville ha ringt legevakten og purret på, ikke gi deg. Selvsagt kommer det til et punkt om han er mottakelig for hjelp eller ikke, men du vil angre om du ikke har prøvd. Skulle han bli suicidale igjen så hadde jeg kontakter familien, eller gitt et ultimatum, få hjelp eller så sier jeg det. For dette kan du uke stå i alene. Klem
Hei. Ta kontakt med rop tjenesten i den kommunen du bor, så han kan prate med dem og om du har behov for å prate så kan du også det. Man må ikke ha noen diagnoser for å prate med dem og det er gratis. Det varierer med ventetiden.
Www.Parorendesenteret.no kan du chatte med folk, ringe eller fast person å prate med ca 1 gang i måneden i ca et halvt år, de husker/skriver ned litt om det du har fortalt slik at du føler dem vet litt om historien din neste gang du prater med dem. Så kan de komme med tips/tanker om hva de mener om det du forteller. Ellers er det chat gruppe her inne og tlf man kan ringe. Flere hjelpetelefoner også om man googler dem. Men det er jo ikke noe traume behandling om det må til. Men godt å få luftet tankene.
Jeg håper kjæresten din kan tillate deg å prate med en nær venn eller familiemedlem, ikke nødvendigvis hans familie, men din egen. Jeg har noen jeg kan prate med, for det blir fult i hodet mitt som pårørende. Å for å prate litt for å få råd. Å være pårørende til noen som er deprimert er langt i fra lett!
Men vit at om han tar livet av seg en dag, så er det ikke din feil! Men skjønner du er redd for det. Jeg har tenkt masse på det. Men prøver nå å fortelle meg selv at jeg kan ikke stoppe det, til syvende og sist er det hans valg, han som i så fall gjør det. Å tror at han ser mere mørkt på livet sitt og takler det dårligere, enn hvordan barna ville klart å taklet om han tok selvmord. De ville klart å fått mere hjelp. Men man vet jo ikke. Jeg prøver nå å tenke på hvordan jeg skal få inn mere glede i mitt liv, for å være pårørende i flere år dreger en ned. Å finne glede til han har jeg egentlig gitt opp.
Husk å tenke på deg selv også oppi dette.
Hvis det er litt akutt, at han spiser lite, drikker lite etc, så har jeg erfaring med å kontakte VOP og fikk han med i et ambulant akuttteam. Fikk henvisning dit fra dr.drop in. Tror han kom inn samme dag. Han var der en god del ganger og fikk diagnosen ptsd (noe vi ikke hadde tenkt tanken på, men som ble så rett). Å depressiv episode, men som nå er endret til deprimert og sterk ptsd.
Trening skal være bra for psyken, så gjerne gå tur sammen med han eller noen annen fysisk aktivitet. Skjønner det kan være tungt for han, men det gjør godt selvom han kanskje egentlig ikke merker det og kanskje ikke liker det.