Jeg blir helt fortvilet og har fått tanker som « du kan ikke bli , du blir nødt til å ende dette for ditt eget beste» det er kjempe vondt å innrømme disse tankene, fordi jeg VIL ikke gjøre det slutt. Men jeg begynner nesten å bli deprimert selv 😑
Min kjæreste over 9 år er en person som har vannskelig for å åpne opp og snakke om følelser generelt, spesielt negative følelser. Han har nok ikke lært mye om følelser og blitt lært opp til å helst unngå de. Og negative følelser er sett på som noe man ikke kan ha.
Vi har snakket om dette tidligere, da vi har opplevd en del utfordringer med kommunikasjon, og vanskeligheter for å håndtere konflikter på en bra måte.
Vi har gått sammen om å jobbe med dette, og det har gått fint, vi har lært at han er unnvikende og jeg pågående i tilknytningstil og vi kan en del om våre mønstre og ser våre egne og den andres utfordringer, vi jobber fortsatt med dette.
Det er nok mer utfordrene for han da slike samtaler om følelser er tungt som han sier. Men vi bedrer oss og er enige og det er utrolig deilig at vi forstår hverandre på dette.
Men nå er det som om alt dette er glemt fra han sin side når han har havnet i depresjon som han sier. Virker som han har bare gitt opp, med det mener jeg når han er deprimert så bare sitter han der uten å gjøre noe for å få det bedre, og er hele tiden «sint» mot meg , oppfører seg ganske uhyggelig ellers sier han ingenting.
Jeg har hatt depresjon selv så jeg forstår at det er vannskelig, og at han trenger støtte. Jeg skjønner at det ikke bare er å fikse det. Men han vil jo ikke snakke om det, da blir han sint- på meg, jeg er problemet. Jeg maser ikke hver dag og er sur heller. Jeg bruker tid og energi på å være der, holde ham, foreslår turer, kommer med posetive ord, validitet hans følelser, hyggelig tone, foreslår han må prøve noe annet enn hans mønster som er å distrahere og glemme, at han burde kjenne på de negative følelsene, å bruke metaliseringstrening på å bli kjent med seg selv.
Men det skjer ingenting, jeg er også såret for måten han behandler meg på, jeg klarer å ta imot litt negativitet, men det er hele tiden som om han har sinne mot meg, jeg spør han rolig og hyggelig , forteller om min usikkerhet. Fordi jeg klarer ikke forstå at selv om man er deprimert kan man vel behandle kjæresten med respekt. Jeg forstår at han ikke har så mye å gi. Men han svarer på alt med hevet stemme, med sinneutrykk i ansiktet, nekter for at han er sånn, går i forsvar, klager på meg , og ignorerer meg.
Jeg forstår ingenting, hvor ble det av alt vi jobbet med (?)
Det verste for meg er når jeg tar opp en situasjon på en ordentlig måte, så snur han det om til at jeg er problemet. Da kan jeg til slutt velge mellom 1. krangle med han 2. gå i flere dager uten å snakke 3. validerende hans følelser og trøste han
Jeg føler jeg ikke har noe verdi igjen, når jeg er der for han får jeg en vondt følelse inni meg som sier at jeg lar folk behandle meg dårlig. Om jeg står opp for meg selv, får jeg masse skyldfølelse og dårlig selvtillit.
Jeg blir helt ødelagt, jeg håper det ikke mistolkes, fordi jeg er ikke en som går rundt å tar opp alt, jeg har god forståelse for han, og det er mange ting jeg lar gå, jeg tåler en del, men når det kommer til å føle meg respektløst behandlet, eller at han aldri kan se meg så føler jeg meg ikke elsket.
Spørsmålet spør meg selv er jo, er det jeg som må ta hensyn her nå, skal vi bare tåle alt og vente og håpe på at det blir bedre.? Eller er det lov å sette grenser i sånne situasjoner også?
Akkurat nå virker ting helt umulig å få orden på. Jo lenger det holder på slik jo større blir skaden også 😢
Oppå det hele så skal vi nå flytte til utlandet til hans hjemsted for vinteren, og vi skal faktisk dra om en uke, det er dette som er kritisk fordi jeg begynner å bli redd, jeg kan ikke reise med han slik, jeg kommer til å miste meg selv - men jeg klarer ikke å finne ut av dette på en uke heller - jeg er helt ute- mest lyst til å bare legge meg ned.
Er det noen her som er pårørende, eller som har depresjon selv som har noe å dele rundt dette ?
❤️kursiv tekst