Hei! Er en 24 år gammel jente som har vært sammen med typen i 6 år nå og vi har det vanligvis veldig bra og er ganske lykkelige. Men har er ofte mer ute på farten enn meg.
Jeg har i tillegg flyttet inn i hans by (igjen, for andre gang) og jobber ikke så mye for øyeblikket. I tillegg til at jeg har isolert meg mye i mange år, og sliter litt sosialt som en «senskade» som jeg fortsatt holder på å fikse etter mange år med spiseforstyrrelse.
Merker ihverftall at jeg har en tendens til å snakke mye hull i hode på kjæresten når han kommer hjem fra jobb, har hengt med venner eller familie. Føler vi er ganske forskjellige da jeg aldri trenger «overskudd» for å henge med han uansett hvor eller hva jeg har gjort den dagen, men han trenger overskudd for å snakke med meg. (Føles det som). Han vil gjerne ha alenetid når han kommer hjem med å se på tlf eller spille på pc. Han kan bli litt irritert når jeg snakker eller krever for mye.
Da føler jeg meg ofte avvist og «slitsom». Det er sikkelig vondt og jeg reagerer ofte med sinne og tristhet inni meg. Ofte tenker jeg at jeg vil «være kul og ikke orke han heller». Selv om jeg vet at det kan være like dumt.
Håper noen kjenner seg igjen eller har noen tips <3sterk tekst
Jeg kan kjenne meg igjen i det å ha behov for mer fra den andre enn den har fra meg. Det høres helt naturlig ut hvordan det er, at han er sliten etter jobb og trenger litt tid alene da, mens du har veldig behov for å snakke med han, hvis du har vært alene hele dagen. Jeg forstår dere begge, og det høres ikke noe rart ut.
Det jeg tenker at du burde fokusere på, er å finne ut om du kan gjøre noe for at du selv får mer kontakt (igjen) med andre. Hva er det du trenger? Og hvor kan du finne det? Jeg tror du trenger mer enn han, og at det ville vært fint for han, og for deg selv, om du hadde mer enn han. Uansett hva det var.
Jeg er også redd for at hvis dere fortsetter slik, at dere da begge bare vil kjenne mer og mer på det, og at du vil føle deg mer avvist, og han mer at du presser på. Det kan kanskje handle om kjærlighetsspråkene deres å gjøre? Jeg har ikke noe god greie på det, men har lest noe en gang om at hvis en presser mye på, så trekker den andre seg lettere mer unna - også at det avhenger av hvordan man uttrykker kjærlighet eller hva slags type bekreftelse man trenger.
Har du prøvd å snakke med kjæresten din om dette, om hvordan du opplever det?
Hei! Kjenner meg mye igjen i det du sier. Vet jo egt selv at det å få en mer fylt hverdag vil hjelpe. Starter på skole snart så håper det vil bidra.
Har også tenkt at det har noe med kjærlighetsspråkene å gjøre, noe jeg og kjæresten har diskutert før. Vi vet at vi er veldig forskjellige.
Jaja, litt trøbbel i paradis og opprør er det innimellom men vi kjenner hverandre ganske godt nå etter 6 år og er vanligvis ganske positive så vi kan snakke godt sammen. Vi løser det meste.
Takk for fint svar og uansett deilig at noen kjenner seg igjen da jeg har følt meg meg ganske alene om dette i min krets.
Det er fint å høre at du satte pris på svaret mitt :)
Det høres ut som du og kjæresten snakker bra sammen og vet hvordan dere kan løse ting dere i mellom. Godt å høre :) Også at du skal begynne skole igjen snart, høres ut som en positiv ting.
Jeg kjenner den følelsen av å prøve å forklare til andre hvordan det er for en, og ikke bli forstått, hvor frustrerende det kan være, og at man kan føle seg alene om å føle det slik. Man vil jo gjerne bli forstått. Det kan være at du har folk rundt deg som ikke har like god selvinnsikt som jeg føler at du har, og at det kan være at de derfor ikke forstår. Eller bare ikke ønsker å prøve å forstå. Jeg prøver selv å skjønne hvorfor det kan være så vanskelig å forklare til andre og få dem til å forstå hvordan ting er for meg. Det er gjerne slik at det er så annerledes slik jeg har det, enn andre har hatt det, men samtidig tenker jeg at det må jo være en måte man kan forstå det på, hvis man ønsker? Men kanskje de bare ikke er så opptatt av å forstå ting? Alle velger jo selv hva man vil bruke tid og krefter på, og jeg føler at mange velger andre ting enn meg selv.
Det er bra du skrev her og kan se at det finnes ulike folk, også dem som kan skjønne hvordan du har det og som er interessert i å høre om det.
Det er sikkert også andre som stikker innom sida her, som kan kjenne seg igjen i det du skriver, og som syns det er fint at du har skrevet om det her :)
Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg “dater” (det har gått ett år nå..) en fyr som jeg er helt betatt av, og når jeg er sliten og ikke orker å være med noen, så har jeg alltid energi til å møte ham. Men han trenger mye alenetid, og etter å ha vært hos han en natt vil han helst at jeg drar hjem så han får være alene. Det er jo helt fair, men jeg føler meg helt verdiløs og tenker at jeg burde gjort eller sagt noe annerledes.
Når jeg tekster han svarer han av og til bare med emojier, og det irriterer meg litt, for da føler jeg meg også slitsom. Så da hender det at jeg ignorerer ham eller prøver å ikke skrive så mye, i håp om at han kommer til å savne meg. Det er jo patetisk. Men når vi har det fint sammen så er det så bra, men jeg føler samtidig at jeg “fortjener” å ha det bedre. Eller bare å være med noen som vil være med meg like mye som jeg vil være med dem.
Tror det handler om (som dere var inne på) forskjellige kjærlighetsspråk, i tillegg til forskjellig type attachment styles. Jeg føler i hvert fall at jeg har en engstelig og usikker tilknytning til ham, som gjør meg klengete og veldig sensitiv for avvisning.