Jeg har skrevet tidligere om et vanskelig forhold.
Nå er mitt forhold over, eksen min har nå gjort det helt slutt med meg. Nå kunne han ikke gi etter mer. Det er definitivt slutt nå. Det knuser hjertet mitt, og det går innpå meg.
Det har vært et turbulent forhold, med mye utfordringer han har barn 50% men jeg har ikke det. Har aldri møtt barna og forholdet varte i litt over 2 år. Han sliter med magesykdom, og er veldig tappet for lite energi, samt at han sliter med Angst.
Det er synd at det ikke gikk mer, for jeg ga virkelig alt for dette forholdet, men samtidig er nok det for det beste. Han orker ikke mer, og føler vi nå har prøvd nok. Samtidig har jeg nok ikke greit å slippe taket slik jeg burde gjort før, jeg ser nå at det burde jeg ha gjort.
Jeg har tatt bruddet veldig tungt. Det kom brått på, men samtidig lå det utfordringer i veien. Jeg har en ADHD diagnose hvor jeg sliter med sinnekontroll, og konsentrasjons problemer jeg går på medisiner daglig.
Det var en episode nå i helgen på søndagen som var, rett før det tok slutt.
Han var med til et vennepar av meg, og samboeren min som er ei venninne var også med. Alt var hyggelig, og når vi da dro hjem ville kjæresten og samboeren min spille noe som heter VR slike briller man bruker.
Jeg var veldig trøtt og sliten.Daværende kjæreste var nede å så til meg, og jeg sa det gikk bra, samt så kom samboeren min ned etterpå. Alt var bra, jeg var bare så trøtt. Jeg la meg på rommet og tenkte jeg skulle hvile meg til han kom og la seg med meg. Tankene begynte å surre, jeg begynte å bli litt lei meg og tårene kom. Hvorfor ville han ikke komme og se til meg? Hvorfor ville han ikke legge seg med meg, men istedenfor spille? Jeg ønsket at de skulle ha det gøy, hadde jeg ventet i 5 minutter hadde han kommet å lagt seg.
Det som skjedde var at plutselig ble det så mye for meg at jeg startet med et sinneutbrudd jeg ikke kunne kontrollere! Jeg ropte høyt fra rommet, og ned til under etasjen! Kan dere slutte å spille, jeg prøver å sove og skal på jobb i morgen ( Dette var kveldsvakt, og de bråka ikke så mye) Jeg var svært urolig i kroppen, og hadde det ikke bra. Jeg smalt igjen døra, og lagte mye oppstyr. Sa mye ufine ting til begge, og at jeg følte meg utenfor. De forsøkte å roe meg ned, men jeg klarte ikke å roe meg helt, jeg hadde på meg joggetøy og skulle gå ut, men kom fort tilbake igjen. Det ble litt smelling i dørene og i skaper. Til slutt bestemmer samboeren min å prate med meg for å se om det går, dette nytter ikke. Hun må ta seg en prat med kjæresten min og hun bestemmer seg for å dra hjem til bestemoren sin etter all oppstyr dette er en stor belastning for henne at jeg blir så urolig hun takler det dårlig. Daværende kjæreste blir igjen, han har det heller ikke bra. Han sliter jo med angst, og var nok i sjokk når han så meg miste kontrollen på den måten. Hadde det ikke vært for at han hadde drukket, hadde han kjørt hjem. Jeg er fortsatt hysterisk og greier ikke helt å roe meg ned. Daværende kjæreste truer med å reise dersom jeg ikke roer meg, eller holder kjeft selv om det betyr fyllekjøring han må si dette mange ganger, og gir det en siste sjans da klarer jeg å roe meg. Samboeren min har opplevd meg sånn før, kanskje ikke så ille som dette men hun har sett meg klikke\miste kontrollen slik. Hun forteller det også til typen min at dette ikke har vært et engangstilfelle tidligere. Jeg fikk ingen støtte eller noe sånn om det gikk bra med meg i etterkant, og det er forståelig men samtidig er det jo noe som gjør at dette skjedde, noe som trigget situasjonen.
Det er vondt og se at andre har det på denne måten det er virkelig ikke greit.
Jeg forstår at begge to er såret og blir engstelige og redde over måten jeg var på.
Jeg snakker med min daværende kjæreste dagen etterpå, og jeg gråter mye og forteller hvor vondt det er å se at jeg sårer de som virkelig betyr aller mest for meg. Begeret rant over for han, og samboeren min fikk også nok. Jeg vet det skyldes mye kaos og sterke følelser og at jeg følte meg utenfor. Jeg er en person som går med følelser utenpå kroppen og reagerer i et sterkt sinne. Jeg fikk en følelse av at begge var imot meg, men det er forståelig med måten jeg oppførte meg på. Alt var helt fint frem til det utbruddet jeg hadde.
Det har vært tungt, og vi prater og jeg gråter mye den dagen han reiser og jeg skal på jobb. Han er virkelig glad i meg, men han føler at han trenger tid for seg selv, og er i tenkeboksen. Han klarer ikke å forstå hva som går av meg, og hvorfor jeg ikke viser hensyn når jeg vet hva han har av utfordringer. Legger meg helt flat, og forteller at jeg har så vondt av deg og samboeren min at jeg kan gjøre dette mot dere. Særlig ikke når du bare er så snill og god mot hele tiden. Jeg gråter mye for det virker som han mener vi må ha avstand nå, og ha en pause. Han vet jeg sliter med å takle pauser når jeg ikke vet noen ting om tidsperspektiv og hvor lenge han tenker. Jeg sliter med å godta at han trenger tid fra meg jeg sier jeg vil så gjerne men greier det ikke. Klarer ikke å slippe taket. Det er nok fordi jeg er så utrolig glad i han, og vil virkelig redde forholdet.
Vi prater i ca 3 timer, men blir aldri ferdig og jeg må på jobb. Han sier vi kan ringes i kveld, og gjør jo også dette men det blir ikke så mye ut av det, og snakker videre på tirsdag. Jeg er veldig langt nede, og redd for hva som vil skje. Jeg ønsker å gjøre alt for å redde det og får så vondt av at dette gikk så psykisk innpå han.
Jeg kommer ikke så langt med samtalen, jeg er så lei meg og det hjelper ikke han når han er veldig empatisk når jeg blir lei meg . Til slutt velger jeg å oppsøke en venninne, og forteller henne om det som skjer, hun får vondt av meg og sier at vi kan snakke med han mens hun er der da hun er veldig direkte og ønsker at vi skal finne ut av hva som skjer med oss. Det har vært vanskelig og snakke alene når jeg har vært så langt nede og lei meg. Når han ringer blir han glad for at jeg er med denne venninnen, og synes det er bra. Når venninnen spør om hva han tenker videre, så sier han at han føler det er så mye utfordringer og at vi har prøvd så mye han har prøvd å gjøre det slutt før, men han vet hvordan jeg reagerer og vrir armene mine og hylgråt når han har forsøkt før. Dette er fordi jeg reagerer jo veldig med følelsene utenpå kroppen/( Noe han er klar over men burde ha stått i det å gjort det slutt med meg tidligere. Når jeg ser tilbake på denne episoden så går det bedre med meg. De hjemme sa til meg at jeg ikke skal være så streng mot deg selv, noe kunne vært gjort her man kan ikke ta på seg hele skylden. Jeg spiser fortsatt lite etter bruddet, og samboeren min trekker seg unna og holder avstand. Jeg får ikke så mye støtte av henne, vi har snakket om at vi bør snart gå hvert til vårt for å bevare vennskapet og selge. Jeg føler meg mye alene, men har hatt en venninne å lene meg på. Har du noen tips til åssen jeg kan klare å komme meg videre? Jeg spiser veldig lite om dagen men gråter mindre nå. Jeg har akseptert at det er slutt, og at sånn er det selv om det knuser hjertet mitt ser jeg at det er det beste. Jeg er på tanken om å date igjen, men usikker om dette blir for tidlig?