Et vanskelig forhold. Vanskelig å takle endringer

Følelser og tanker
1

Hei! Jeg er i et vanskelig forhold med min kjæreste.
Vi har vært sammen i ca 1,8 år. Jeg har selv ADHD ( ADD) Vi bor ikke sammen.
Min kjæreste har en kronisk magesykdom som gjør at han er tappet for energi, og ikke har det overskuddet som jeg kanskje har. Den har nå forverret seg, og han må begynne på nye medisiner og gjøre noen endringer med livet sitt. Redusere stress og ta det rolig.
Han har barn 50% noe han ønsker å ha. Vi har ikke dem sammen, det er med en annen.
Jeg har ikke barn. De vet om meg, men har ikke møtt dem. Synes det har vært vanskelig med tanke på at jeg gjerne ønsker å være tilstede i livet hans når han også har dem, men har måttet akseptere det. Vi har hatt endel utfordringer og usikkerhet i vårt forhold. Det er mye positivt, men det er endel som ikke har fungert. Jeg ønsker nok å være mer med han enn det han har overskudd til og han føler ikke at han strekker til og gir meg det jeg fortjener av oppmerksomhet.
Må velge å akseptere meg, og synes det kan være vanskelig å være sammen med meg noen ganger. Han trodde jeg skulle ta mer hensyn til det han har vært igjennom av hans sykdom og hans begrensinger. Han er ikke den samme som han var etter at han ble syk og fikk det som kalles ULZERØS KOLITT. Han føler at det han sier til meg veier ikke så mye
Han synes det er utmattende når jeg ikke vil høre og han ser da ikke et mønster som vil bli bedre at han stadig må ta de utfordringene, og skulle ønske han hadde mer å gå på.
Det er tungt for han å dra meg i gang, når jeg er nedstemt og blir negativt innstilt. Han synes jeg sliter med endringer at endringene er for store. Han ønsker ikke at jeg forandre meg, men at endringer er noe jeg selv må ønske. Det blir bare litt mer enn hva kan håndtere han takler dårlig stress og har så lite energi. Han blir fort irritert, frustrert og oppgitt over meg. Han synes det og er vanskelig at jeg er så ubesluttsom noe som har preget meg hele livet og det vet han- han prøver å godta det så godt han kan. Han vil at jeg skal tenke litt selv og ta egne valg på ting. Poenget er at han ikke ønsker å rakke ned på meg, og at jeg er god nok som jeg er. Jeg har spurt han om han ønsker å fortsatt være sammen med meg?

Han forteller at han er veldig glad i meg. Jeg er ikke enkel, men jeg er er verdens snilleste jente han har møtt.
Jeg er godhjerta, og har gode kvaliteter, og ønsker å være med meg. Han ønsker at vi skal ta hensyn til hverandre og sette følelser til side. Da tenker han på det å være sosial med venner også feks og gjøre ting som man gjør hver for seg.

Det som gjør at jeg sender inn melding her er at jeg blir veldig usikker innimellom.
Jeg ønsker å være en del av hans liv, og føler tiden ikke strekker til.
Ville gjerne møtt barna hans men jeg han makter ikke dette grunnet usikkerheten og utfordringene vi har hatt. Han forteller at når han føler seg usikker føles det ikke rett pr nå. Han trenger mer tid til å føle seg trygg på oss. Han har et mål om om at han håper det skal bedre seg og at han ikke skal føle på den usikkerheten men det er det han kan tilby meg hvis jeg ønsker å være i dette forholdet.

Det som gjør meg usikker er at jeg føler det er vanskelig å bare ses annen hver uke, men det går på et vis. Jeg ønsker at han skal ta noe større del i min hverdag, og føler kanskje ikke det er noe han gjør grunnet hans utfordringer og at han har fullt opp med sine barn. Han er mer sårbar,og er ikke den samme som når jeg møtte han og hadde mer energi. Han jobber 50% og er ufør resten. Jeg forteller at jeg trenger mer bekreftelse og oppmuntring i hverdagen. Hvor viktig det er, selv om jeg vet det. Jeg kan føle meg ofte avist og at han skyver meg unna han i perioder. Føler det ofte det går på lite overskudd og litt mye sykdom. Han innrømmer at det dessverre går utover meg han skulle ønske det ikke bar sånn. Jeg sitter mye mye tankekjør, og trenger hjelp til hva jeg bør gjøre. Jeg går til terapeut men vet ikke helt om jeg får helt utbytte av det. til en viss grad.
Jeg vil så gjerne at vi skal ha det bra- noe vi også har, men det er slitsomt når det går så opp og ned for jeg vil virkelig at dette skal fungere. Kommunikasjon og tillitt er det viktigste og det føler jeg til tider kan være vanskelig da jeg ikke alltid klarer å si ting direkte uten å gå rundt grøten for eksempel. Han vil jo også være i dette forholdet og jeg er vet jeg ikke er verdens letteste person å være sammen med og at det handler om tidspunkt og måten jeg kan reagere og svare på jeg kan bli hissig og lei meg og sliter med impulskontrollen det med å beherske meg til for eksempel
til rett tidspunkt. Jeg bruker hele kroppen når jeg viser følelser og er veldig følsom og gråter lett selv om det noen ganger ikke er tårer men at det er frustrasjon og sinnet. Han kjenner da at jeg trykker endel på samvittighetsknappene og det ønsker jeg ikke. Sliter fortsatt med å akseptere meg selv. Jeg ønsker å være i dette forholdet. Han gjør jo det samme - føler bare det at jeg blir lite inkludert og avvist i perioder, og føler det er utfordringer ofte med det samme. Han synes nok og at jeg gir litt mye som at jeg er for empatisk, og at det er ikke alltid kan ta imot. Hvordan kan jeg gjøre noe med dette? Vi har og forsøkt å prate om det men føler litt at ikke alltid hjelper. Jeg klarer ikke like godt å holde ting for meg selv- jeg må bli ferdig med det, mens han er annerledes der.

Hilsen en som virkelig vil redde forholdet ettersom vi har vært sammen en stund.

2

Syns det er noe rart at han på den ene siden ikke vil at du skal forandre deg for så på den andre siden si at du må ville forandring selv…
Og så tar han igjen overhodet ikke selvkritikk, og all tilpassning er ditt ansvar…

3

Takk for svar. Nå er dette 3 mnd siden jeg sendte inn.
Det går litt bedre. Jeg er ikke like stresset over kontakt om det går litt tid når vi ikke ses den uken han har barn. Jeg slapper nok litt mer av og prøver å holde meg opptatt med andre ting.
Vi har fortsatt utfordringer. Jeg er fortsatt veldig følsom, og det påvirker han også, men han ønsker at jeg skal ha det bra det ser jeg. Synes du ikke dette forholdet er verdt å satse på? Nå har vi snart vært sammen i ca 2 år.
Begynner i ny jobb i morgen, og jeg tror dette vil bli bra for meg.

4

Ny jobb høres positivt ut :)

Jeg tror du selv egentlig må være ærlig med deg selv, og spørre deg selv om du føler at dette forholdet er verdt å satse på. Hva får du ut av det? Hva krever det av deg?

Det jeg la merke til, var at jeg opplever det som om du gjerne tar skylden på deg - at det er fordi du er slik, og at du burde være annerledes og gjøre ting bedre. Vi kan jo alle gjøre ting bedre, men jeg vil bare at du skal kjenne etter om du tar på deg veldig mye av skylda for ting, mer enn han, og om det bare er du som prøver å tilpasse deg han og hans ønsker, eller om det går begge veier?

Det er fint at du merker at han ønsker at du skal ha det bra. Og godt å høre at du greier å slappe mer av når dere ikke har kontakt, og å fokusere på andre ting. Det betyr at du har blitt tryggere i forholdet og/eller på deg selv?

Jeg håper at det har hjulpet deg å gå til terapeuten. Ting tar gjerne tid. Og jeg håper at du fortsetter å gjøre gode ting for deg selv og er vennlig mot deg selv.

5

Til La det gode vinne:
Hei 😊 Litt seint svar fra meg. I en travel hverdag blir det sånn. Jeg har godt noen runder med meg selv og tenkt på det du sier, men samtidig etter jeg startet opp i ny jobb føler jeg at mye av utfordringene som jeg har slitt med har forsvunnet. Jeg har det bedre med meg selv. Forholdet mitt er ikke perfekt på noe som helst måte. Vi har fortsatt noen utfordringer. Jeg er mindre lei meg enn tidligere. Synes det er synd at det er slik at jeg bare kan se min kjæreste annen hver uke, men jeg skjønner også hvorfor det er sånn. Han gjør det også får å beskytte sine barn, og meg. Føler meg litt tryggere i forholdet. Terapi timene mine er snart over noe som bekymrer meg litt, da ting begynner å falle på plass er ikke behovet like stort, jeg skal ha en samtale med fastlegen og terapeuten etter påsken.
Terapeuten opplever meg litt roligere og ikke fullt så stresset som før med tanke på mitt forhold. Hun tror det handler om at jeg er i en jobb jeg trives med, og at en del utfordringer forsvinner da. Dette er et vedtak som gjør at jeg har fått dette innvilget fordi hverdagen min har vært utfordrende, og jeg møtte veggen, og hadde det ikke noe bra med meg selv. Man kan dessverre ikke ha dette i all evighet, og når man da har det bedre er det derfor ikke en god nok grunn til å forlenge vedtaket, men ved behov kan man ta kontakt. Jeg har dette vedtaket ut April.
Jeg føler kanskje at jeg ikke er like stresset over det når vi ikke har kontakt. Han prioriterer meg i den grad han kan, men samtidig noen ganger når vi er sammen føler jeg litt på at det kan være litt mye utordringer på veien.
Han har mye utfordringer med sin sykdom, og at han blir veldig sliten etter den uken han har hatt barna, men han ønsker gjerne å tilbringe tid sammen med meg.
Det som gjør at jeg blir usikker i noen situasjoner er at jeg føler kanskje at han ikke bestandig har det fokuset på oss. Jeg vil alltid være en følsom person, og det vet han, jeg blir lett lei meg, men forsøker å ikke alltid vise han det.
Før tenkte jeg at jeg overtenkte veldig mye, det er litt lettere og klarere for meg, men det er fortsatt mye å jobbe med. Siden jeg har ADHD også takler jeg endringer litt dårlig, og det vet han. Har du noen tips til hva jeg kan, eller bør gjøre? Det blir jo litt endringer i perioder, særlig med hans livssituasjon.
Jeg tenker at det viktigste for meg er at så lenge jeg har det bra med å være i det forholdet, så er det riktig. Jeg gir nok mye av meg selv, og kanskje det noen ganger kan bli litt mye?
Jeg sliter jo fortsatt med impulskontrollen og måten jeg reagerer på. I går hadde han et vennepar på besøk når jeg også var der det føltes bra fordi da følte jeg at han ville invitere de med tanke på at han var trygg på oss to.
Jeg tar nok på meg noe mere skyld kanskje, det kan jeg nok innrømme, men vet at han har slitt med å akseptere utfordringene jeg har, men han gjør så godt han kan å prøver å respektere det.

6

Hei.

Det er veldig fint å høre at du har det bedre:) Jeg skjønner også godt at du er stresset for at behandlingen hos psykologen snart er ferdig, men jeg tenker at du er heldig som har fått behandling. Har du fått noen verktøy med deg fra timene som du kan nytte i hverdagen din? Det er noe med å kjenne at man greier å takle ting uten terapeuten også. Jeg håper da at du vil få opplevelser av mestring, at du kan merke at du mestrer ting bedre nå enn før.

Jeg er fortsatt usikker på det forholdet ditt, men det er jo du selv som avgjør om er bra for deg eller ikke. Mitt inntrykk er da at du bruker veldig mye tankevirksomhet og krefter på forholdet og på han. Dette å analysere ting hele tida, og vurdere om du gjør ting riktig eller ikke - jeg vet ikke. Er han en du kan støtte deg til, og få lov til å være ufeilfri med, eller er du hele tida litt sånn på vakt og passer på hva du gjør og hvordan du oppfører deg? Jeg mener at en partner skal være en som kan roe oss og være en man kan være oss selv med, og ikke en man må tilpasse seg etter eller å holde tilbake sider av en selv hos. Jeg vet det da ikke.

Jeg tror du må vurdere - hva for du ut av forholdet?

Man kan ha nok ting man trenger å ta tak i selv. Jeg håper at du vil fokusere på det som er godt for deg å fokusere på. Og være mer på din egen side, liksom - gjøre ting som er godt for deg, uten å tenke på han. Og at det da også kan gjøre det lettere i forhold til han. Du merket det jo i forhold til jobben din, at du har det lettere nå generelt sett, fordi du trives på jobb.

Det høres nå ut på meg som om du utfordringene du fortsatt har, handler om dette forholdet. Og det er synd hvis det er det som holder deg tilbake. Nå baserer livet ditt seg på hva som passer for han, at du bare får treffe han når han ikke har ungene, og at du må tilpasse deg det og sånn. Du skriver at du kanskje gir for mye av deg selv, eller tatt på deg noe mer skyld. Jeg syns du skal kjenne på grensene dine, hva er viktig for deg, hva ønsker du deg, og ønsker du å fortsette å være i et slikt forhold om 1 eller 2 år? Når man er tydeligere på sine egne grenser, er man ikke lenger like følsom og på vakt for hva den andre gjør. At man kan stå stødigere da, liksom. At du da heller handler ut ifra hva som er godt for deg selv og hva du vil, heller enn å prøve å gjøre det han vil eller å gjøre ting “riktig”.

Jeg ønsker deg masse lykke til, og jeg ønsker deg alt godt!

7

Jeg er sånn som kunne funnet på å gjøre eksperimenter, slik som å prøve å ikke gi noe som helst, kun det som gav meg selv glede i forholdet. Hvis jeg var der at jeg slet meg ut på å gi for mye. Kanskje gir man den andre mest ved å gjøre det enkelt for seg selv, og det vites ikke før man har prøvd. Hvis det førte til misnøye, så ville jeg spurt meg selv om dette kan vare.

8

Jeg har skrevet et nytt innlegg men skriver dette igjen her.
Jeg har skrevet tidligere om et vanskelig forhold.
Nå er mitt forhold over, eksen min har nå gjort det helt slutt med meg. Nå kunne han ikke gi etter mer. Det er definitivt slutt nå. Det knuser hjertet mitt, og det går innpå meg.
Det har vært et turbulent forhold, med mye utfordringer han har barn 50% men jeg har ikke det. Har aldri møtt barna og forholdet varte i litt over 2 år. Han sliter med magesykdom, og er veldig tappet for lite energi, samt at han sliter med Angst.
Det er synd at det ikke gikk mer, for jeg ga virkelig alt for dette forholdet, men samtidig er nok det for det beste. Han orker ikke mer, og føler vi nå har prøvd nok. Samtidig har jeg nok ikke greit å slippe taket slik jeg burde gjort før, jeg ser nå at det burde jeg ha gjort.
Jeg har tatt bruddet veldig tungt. Det kom brått på, men samtidig lå det utfordringer i veien. Jeg har en ADHD diagnose hvor jeg sliter med sinnekontroll, og konsentrasjons problemer jeg går på medisiner daglig.
Det var en episode nå i helgen på søndagen som var, rett før det tok slutt. Før jeg forteller har jeg tatt på meg veldig mye skyld for det som skjedde.
Han var med til et vennepar av meg, og samboeren min som er ei venninne var også med. Alt var hyggelig, og når vi da dro hjem ville kjæresten og samboeren min spille noe som heter VR slike briller man bruker.
Jeg var veldig trøtt og sliten.Daværende kjæreste var nede å så til meg, og jeg sa det gikk bra, samt så kom samboeren min ned etterpå. Alt var bra, jeg var bare så trøtt. Jeg la meg på rommet og tenkte jeg skulle hvile meg til han kom og la seg med meg. Tankene begynte å surre, jeg begynte å bli litt lei meg og tårene kom. Hvorfor ville han ikke komme og se til meg? Hvorfor ville han ikke legge seg med meg, men istedenfor spille? Jeg ønsket at de skulle ha det gøy, hadde jeg ventet i 5 minutter hadde han kommet å lagt seg.
Det som skjedde var at plutselig ble det så mye for meg at jeg startet med et sinneutbrudd jeg ikke kunne kontrollere! Jeg ropte høyt fra rommet, og ned til under etasjen! Kan dere slutte å spille, jeg prøver å sove og skal på jobb i morgen ( Dette var kveldsvakt, og de bråka ikke så mye) Jeg var svært urolig i kroppen, og hadde det ikke bra. Jeg smalt igjen døra, og lagte mye oppstyr. Sa mye ufine ting til begge, og at jeg følte meg utenfor. De forsøkte å roe meg ned, men jeg klarte ikke å roe meg helt, jeg hadde på meg joggetøy og skulle gå ut, men kom fort tilbake igjen. Det ble litt smelling i dørene og i skaper. Til slutt bestemmer samboeren min å prate med meg for å se om det går, dette nytter ikke. Hun må ta seg en prat med kjæresten min og hun bestemmer seg for å dra hjem til bestemoren sin etter all oppstyr dette er en stor belastning for henne at jeg blir så urolig hun takler det dårlig. Daværende kjæreste blir igjen, han har det heller ikke bra. Han sliter jo med angst, og var nok i sjokk når han så meg miste kontrollen på den måten. Hadde det ikke vært for at han hadde drukket, hadde han kjørt hjem. Jeg er fortsatt hysterisk og greier ikke helt å roe meg ned. Daværende kjæreste truer med å reise dersom jeg ikke roer meg, eller holder kjeft selv om det betyr fyllekjøring han må si dette mange ganger, og gir det en siste sjans da klarer jeg å roe meg. Samboeren min har opplevd meg sånn før, kanskje ikke så ille som dette men hun har sett meg klikke\miste kontrollen slik. Hun forteller det også til typen min at dette ikke har vært et engangstilfelle tidligere. Jeg fikk ingen støtte eller noe sånn om det gikk bra med meg i etterkant, og det er forståelig men samtidig er det jo noe som gjør at dette skjedde, noe som trigget situasjonen.
Det er vondt og se at andre har det på denne måten det er virkelig ikke greit.
Jeg forstår at begge to er såret og blir engstelige og redde over måten jeg var på.
Jeg snakker med min daværende kjæreste dagen etterpå, og jeg gråter mye og forteller hvor vondt det er å se at jeg sårer de som virkelig betyr aller mest for meg. Begeret rant over for han, og samboeren min fikk også nok. Jeg vet det skyldes mye kaos og sterke følelser og at jeg følte meg utenfor. Jeg er en person som går med følelser utenpå kroppen og reagerer i et sterkt sinne. Jeg fikk en følelse av at begge var imot meg, men det er forståelig med måten jeg oppførte meg på. Alt var helt fint frem til det utbruddet jeg hadde.
Det har vært tungt, og vi prater og jeg gråter mye den dagen han reiser og jeg skal på jobb. Han er virkelig glad i meg, men han føler at han trenger tid for seg selv, og er i tenkeboksen. Han klarer ikke å forstå hva som går av meg, og hvorfor jeg ikke viser hensyn når jeg vet hva han har av utfordringer. Legger meg helt flat, og forteller at jeg har så vondt av deg og samboeren min at jeg kan gjøre dette mot dere. Særlig ikke når du bare er så snill og god mot hele tiden. Jeg gråter mye for det virker som han mener vi må ha avstand nå, og ha en pause. Han vet jeg sliter med å takle pauser når jeg ikke vet noen ting om tidsperspektiv og hvor lenge han tenker. Jeg sliter med å godta at han trenger tid fra meg jeg sier jeg vil så gjerne men greier det ikke. Klarer ikke å slippe taket. Det er nok fordi jeg er så utrolig glad i han, og vil virkelig redde forholdet.
Vi prater i ca 3 timer, men blir aldri ferdig og jeg må på jobb. Han sier vi kan ringes i kveld, og gjør jo også dette men det blir ikke så mye ut av det, og snakker videre på tirsdag. Jeg er veldig langt nede, og redd for hva som vil skje. Jeg ønsker å gjøre alt for å redde det og får så vondt av at dette gikk så psykisk innpå han.
Jeg kommer ikke så langt med samtalen, jeg er så lei meg og det hjelper ikke han når han er veldig empatisk når jeg blir lei meg . Til slutt velger jeg å oppsøke en venninne, og forteller henne om det som skjer, hun får vondt av meg og sier at vi kan snakke med han mens hun er der da hun er veldig direkte og ønsker at vi skal finne ut av hva som skjer med oss. Det har vært vanskelig og snakke alene når jeg har vært så langt nede og lei meg. Når han ringer blir han glad for at jeg er med denne venninnen, og synes det er bra. Når venninnen spør om hva han tenker videre, så sier han at han føler det er så mye utfordringer og at vi har prøvd så mye han har prøvd å gjøre det slutt før, men han vet hvordan jeg reagerer og vrir armene mine og hylgråt når han har forsøkt før. Dette er fordi jeg reagerer jo veldig med følelsene utenpå kroppen/( Noe han er klar over men burde ha stått i det å gjort det slutt med meg tidligere. Når jeg ser tilbake på denne episoden så går det bedre med meg. min far sa til meg at jeg ikke skal være så streng mot deg selv, noe kunne vært gjort her man kan ikke ta på seg hele skylden til tross for at det var jeg som utagerte. Jeg spiser fortsatt lite etter bruddet, og samboeren min trekker seg unna og holder avstand. Jeg får ikke så mye støtte av henne, vi har snakket om at vi bør snart gå hvert til vårt for å bevare vennskapet og selge. Jeg føler meg alene, men har hatt en venninne å lene meg på. Har du noen tips til åssen jeg kan klare å komme meg videre? Jeg spiser veldig lite om dagen men gråter mindre. Jeg har akseptert at det er slutt, og at sånn er det selv om det knuser hjertet mitt ser jeg at det er det beste. Det tok tid for meg å akseptere det men det har nå gått opp for meg. Han har nevnt at han skal levere tingene jeg har hos han om en stund for å si hadet på en ordentlig måte, men jeg kommer ikke til å etterspørre når det blir. Jeg er på tanken om å date igjen, men usikker om dette blir for tidlig? Tenker bare det er en positiv ting å komme seg videre.
Har søkt om hjelp til behandling igjen i forhold til sinnekontroll\mestring via legen min. Jeg vet at dette er grunnet min ADHD diagnose. Sinnekontroll\umpulskontroll er endel av utfordringene.

9

Hei! Jeg har lest tråden din og jeg legger merke til det du sier. Ser også at andre også never det. Jeg reagerer litt på dette: “Han klarer ikke å forstå hva som går av meg, og hvorfor jeg ikke viser hensyn når jeg vet hva han har av utfordringer”.
For meg høres “utbruddet” ditt ut som en form for episode. Der du har sittet inne med masse følelser over lengre tid, som du kanskje ikke en gang har lagt merke til selv, så når du først er alene på et rolig sted, der du slapper av og senker skuldrene, så kommer det (også fordi da får du tid med dine egne tanker og følelser). For du sier masse fint om de rundt deg, men jeg tror jeg hadde blitt super stressa om jeg hadde hatt han i livet mitt, spesielt som min partner. Det er masse rart man kan som menneske ta hensyn til, men som andre også nevner, det høres ut som at han koster deg mer enn det han tilføyer (husk at relasjoner du velger skal gjøre deg godt)
Så tilbake til kommentaren hans. Hvorfor er det det han fokuserer på når det er svært tydelig at du ikke har det bra? Sannsynligvis hadde du ikke hatt en slik “episode” dersom du faktisk hadde det genuint bra. Tenker ikke på de som har slike episoder hver dag, men dersom slike kommer ut av det blå et par ganger i året, føler jeg det heller reflekterer at du kanskje ikke har det så bra i de relasjonene/situasjonene du står i. At du klarer å holde deg i sjakk i lengre tid, for så at det kommet som en bombe. Jeg reagerer også på at du tar en del hensyn, og gjennom den kommentaren føler jeg at han kanskje ikke er så god på å gjengjelde det? Også når det kommer til generelt andre ting som kommer frem i det du skriver. Det virker som at han har en del fokus på seg selv og sine ting, og ikke klarer å se deg oppi det hele, noe han burde ettersom at han faktisk er/var din partner. Han sier du er en av de bedre menneske han har møtt, men da føler jeg at han burde behandle deg sådan. Ikke alle er like heldige med å møte bra folk.