Hei. Kan være innlegget blir langt, å det beklager jeg, men må bare få ut alt, å føler ikke jeg kan snakke med noen nærme av meg om dette…
Jeg er en 30 år gammel mann, som har hatt mine vanskligheter i årene som har vært siden jeg var rundt 13 år gammel med angst å depresjon. Til tider har dette gjort livet vanskelig, å det har blandt annet vært vanskelig siden 2019. Å på grunn av dette har jeg veldig lett for å knytte meg til personer som jeg føler gjør hverdagen min lettere. i 2020 møtte jeg endelig denne fantastiske damen etter å snakket over ett år på snapchat å messanger. Vi klikket med en gang, men hun kom kansje inni livet mitt på ett litt dårlig tidspunkt om jeg kan si det på den måten.
Men utenom det hadde vi det helt fantastisk sammen, men jeg hadde litt trøbbel med å kunne yte 100% hele tiden på grunn av mine store angst problemer spessielt. Kom til ett punkt der jeg endelig fikk lagt meg inn å fikk hjelp, var vanskelig på grunn av pandemien å de som hadde det mest vanskelig vart såklart prioritert i køen, noe jeg skjønner veldig godt. Hun var en god støtte, hvertfall helt til i fjor der alt forandret seg. Jeg vet det vart vanskelig for henne, å jeg skjønner det veldig godt.
Før det hadde vi planer om å flytte sammen når jeg hadde fått litt mer avklart på hvordan fremtiden min kom til å bli, siden jeg fortsatt var under utredning, å om jeg måtte bli delvis eller full ufør, å ville ikke skifte kommune før det var i orden.
Men den dag i dag angrer jeg noe helt forferdelig at jeg ikke bare tok sjangsen, selvom jeg hadde byttet kommune hadde jo ting ordnet seg uansett, kansje bare tatt litt lenger tid.
Men når endelig jeg var begynnt å merke bedring, så var det altid en kald skulder, uten at jeg fikk helt avklart hvorfor,selvom jeg har følelsen på hvorfor, å det var problemene mine.
Jeg er ellers en snill person som tar vare på alle rundt meg, å er ikke lat, å vet det ikke er derfor hvertfall. Men så kom det, rundt juletider i fjor, da vart det slutt første gang på grunn av all usikkerheten. Men så gikk det noen uker, så vart vi sammen igjen men det gikk ikke mer en 2 uker før hun begynnte å virke ignorant mot meg, ikke ville jeg skulle komme på besøk, så rundt begynnelsen av februar igjen, da slo hun opp igjen.
Å det var selfølgelig veldig tungt, men det var verre å bli oversett å ignorert av personen du elsker å vil ha i livet ditt. Gikk sånn ca 1 mnd så var jeg der å hentet noen ting, å jeg brøt sammen når jeg skulle reise, å hun kjørte etter meg å sa at hun kunne ikke la meg reise uten at hun fikk sagt a det gjør hun også, men situasjonen var så vanskelig. Det skjønner jeg det er å klander henne ikke, selvom det er veldig tungt.
Vi beholdt litt kontakt, før det ble stille. Hørte hun hadde gått videre veldig fort, noe som var veldig sårt å høre.
Å det startet det med at hun slettet å blokkerte meg den ene plassen etter den andre, etter rykter så er det nye typen som har hatt noe å sagt med det etter han hadde funnet ut vi fortsatt hadde litt kontakt, uten at jeg kan si at det er 100% sant da rykter kan fort være bare rykter.
Å nå, flere måneder etter sitter jeg fortsatt her med en tomhet som ikke går over, jeg savner henne, å hun har 2 fantastiske barn jeg savner.
Tenker så mye på det enda at det kan gå perioder der det går utover nattesøvnen min, som nå.
Har så lyst å kunne gå videre med livet, men alle tankene gjør det så utrolig vanskelig. Har nevnt det til psykologen min, men får mer eller mindre til svar at det er sånn det er å det går over, men det er like tungt den dag i dag som det var for flere mnder siden allerede.
Beklager at det ble ett langt innlegg, men det er godt å bare få ut følelsene på en eller annen måte.