Jeg sliter med å komme meg videre etter et brudd. Det er nå litt over 1 mnd siden det ble slutt. Vi hadde møttes i ca et halvt år. Forholdet tok slutt fordi vi flyttet til hver vår by og han ikke ville ha langdistanse. Jeg sliter med relasjoner, dette gjelder også venner, og har ikke opplevd å være særlig forelsket. Det er også sjeldent noen som viser interesse for meg. Jeg er derfor bekyremt for om jeg klarer å finne noen nye. Synes ikke datingapper er noe for meg. Jeg blir ikke interessert i folk med mindre jeg kjenner dem og har også erfart at jeg ikke er min types type. Jeg tar meg selv i å ofte tenke på han og bli lei meg for at det er over. Han har begynt å date igjen. Dette må han selvfølgelig få lov til. Det som plager meg er at det virker som at det er så lett for andre å komme seg videre. (Ja er klar over at noen bruker andre for å komme seg videre). Får også en følelse av at andre er viktigere for meg enn det jeg er for dem. Brukte også en del tid i løpet av forholdet på å være lei meg. Dette fordi jeg er usikker og var redd for at han skulle gjøre det slutt. Sånn sett er det en bekymring mindre nå som det faktisk er slutt. Jeg ønsker å finne en hvor jeg slipper å lure på om jeg er likt og hvor jeg blir prioritert. Sånn sett var nok ikke han den rette for meg siden han ikke var så god på disse tingene (jeg tar litt selvkritikk der for å være dårlig til å kommunisere mine behov). Likevel, jeg synes det er så vanskelig å komme meg videre og forstå at han ikke er noe å falle tilbake på.
Hei!
Jeg kan kjenne meg igjen, eller relatere veldig til de tankene du deler her.
Nå er det ca. 3 år siden det ble slutt mellom meg og exen, jeg trodde oppriktig at han var min siste, han var min ride or die. Jeg følte at verden min var over. Og det tok meg i hvertfall 2 år før jeg begynte å se at verden fortsatt gikk rundt, og at jeg tillot meg selv å “gjøre ting” igjen. Men selv nå 3 år senere, så har ikke jeg gått inn i noe nytt forhold, egt ikke vært på utkikk eller datet heller. Jeg er på ett punkt nå, hvor jeg har gjort det klart ovenfor meg selv at jeg ikke er på en plass for jeg kan gå inn i ett forhold. Mye fordi slutten på det forholdet gjorde at jeg nådde en slags bunn, og tanken på å skulle starte på nytt får meg til å grøsse. Men jeg liker litt den tanken av at man møter en person når man minst venter det, når du slutter å lete eller jakte etter noe, så vil det plutselig komme noen inn i livet ditt. Jeg prøver å leve litt etter “på rett sted, til rett tid”.
Jeg sier ikke at dette er noe du må gjøre eller ber ikke deg om å gjøre noen ting, dette er bare hva som har hjulpet meg på veien, er at jeg sluttet å lete eller jakte etter å være ønsket/prioritert hos andre, men heller fant det hos meg selv, jeg velger meg selv hver dag, og jeg mener oppriktig at når man har funnet kjærligheten i seg selv, så utstråler man det, og tiltrekker seg andre mennesker som også vet å utføre den kjærligheten til andre.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle med dette, men håper noe er noe du kan ta med deg eller tenke på. Jeg har full forståelse at det føles håpløst ut nå, men alt heles med tid. <3
Takk for fint svar. Godt å høre at du føler det går bedre etter ditt brudd, men uff 2 år er lang tid. Jeg kan være enig i at man må elske seg selv først og at kjærligheten kommer når man minst venter det, men hvordan gjør man dette i praksis? Jeg er klar over at jeg burde slutte å tenke over hva som var og heller trives i nuet, men dette finner jeg vanskelig. Jeg har ikke noe imot å være alene så lenge det skjer på egne premisser. Jeg kan godt gå tur alene eller spise på cafe eller restaurant alene, men dette føles ikke nok. Jeg savner å ha noen å dele opplevelsene med. Hva er dine tips for å velge seg selv?
Ja 2 år er lenge, det blir feil å si at det tok meg 2 år før jeg kom oven på, men etter 2 år så sluttet jeg i hvertfall å lengte etter han, og sluttet å sammenligne alt jeg gjorde med hva vi hadde gjort. Men alle opplever brudd forskjellig, jeg tror at kropp og hodet bestemmer når den er ferdig med å savne og å lengte. Det forstår jeg, jeg syntes selv det er vanskelig å leve i nuet, men jeg tror man på prøve å fremheve de små tingene som gir deg glede. En av mine beste tips er ikke stress, ikke gjør det ting bare fordi du er redd for å sitte med følelsene dine, for da utsetter du bare problemet og gir den mulighet til å vokse og kræsje enda mer. Jeg velger meg selv, ved å lytte til kroppen min og hodet mitt. Jeg tar en dag om gangen, jeg gjør ting jeg har virkelig lyst til, ikke for andres vinning, om det ga mening.
Men ett stort fremskritt du har gjort er å dele det du bærer på, sånn som du gjør her. Da anerkjenner du at det er der, til tross hvor vondt det er, og det er ett sted på riktig vei til å heles. <3