Jeg klarer ikke mer

Kjæresten min har slått opp, han betyr alt for meg… jeg klarer ikke å eksistere en dag til uten han, det gjør for vondt. I dag gjorde jeg ting for å ende livet mitt og nå ligger jeg på sykehuset. En fremtid uten han går ikke, jeg hadde lagt så mange planer og jeg skulle flytte ned til han. Jeg tror jeg kommer til å dø av hjertesorg. Når jeg først blir forelsket i noen så blir jeg veldig forelsket på grunn av intense følelser. Vi hadde et turbulent forhold, men mye skyldes min spiseforstyrrelse som gjør at tankene og følelsene mine går helt ute av kontroll. Jeg dro akkurat i behandling for det for å bli bra igjen, jeg har søkt masse hjelp og behandling som står i vente for meg bare for at jeg er villig til å fikse opp i forholdet men nå ser jeg ikke noe poeng i å fortsette da jeg ikke har noe i livet, ingenting å leve for. Men så velger han bare å forlate meg. Jeg skjønner ikke om han i utgangspunktet elsket meg i heletatt, jeg har sagt mye stygge ord som såret han, men hjernen min er i krisemodus av spiseforstyrrelsen og da eskalerer følelsene og jeg har prøvd å gjøre alt for å rette opp i det og sagt unnskyld. Han har sagt at om det blir noe i fremtiden er det ingen som vet, jeg tror ikke han noen gang kommer tilbake til meg og hjertet mitt dør av den tanken. Jeg håper en dag at han vil komme tilbake😢

Jeg skjønner veldig godt hvordan det er. Jeg er i samme situasjon selv, hvor kjæresten min nettopp har slått opp med meg. Jeg føler meg helt lost selv, men tenkte å gi deg de rådene som har hjulpet meg før.

Hold deg selv opptatt. Ikke la deg selv sitte alene med alle tankene og følelsene dine, for da ender man bare opp med å overtenke og å bli lei seg.

Prøv å rasjonalisere tankene dine. Du er kjempelei deg akkurat nå, men det er nok exen din også. Noen skjuler det bedre enn andre, men forholdet deres var tross alt gjensidig. Alle de gode stundene de sitter og savner nå, har jo exen din også opplevd. Det er nok et stort tap for han også.

Gutter kommer alltid tilbake! Det er jo en trøstende tanke i seg selv, men de angrer seg alltid. Når du har funnet tilbake til deg selv, har det bra og stråler, så kommer han til å innse hva han har mista. Så bare fokuser på deg selv og å bli den beste versjonen av deg selv. Da er det ikke sikkert at du vil ha han tilbake engang, for hvorfor skal man ville ha noen som kun vil ha deg på ditt høyeste, men ikke på ditt laveste?

Til slutt vil jeg bare si at det finnes gutter der ute som ikke vil forlate deg når ting blir vanskelig. Du fortjener en som elsker deg og støtter deg gjennom spiseforstyrrelsen din og gjennom livet generelt. Hvis exen din ikke klarte det så er det syne for han, for det er garantert noen andre som vil klare det.

Ser at posten din er skrevet for 15 dager siden, så jeg håper det går litt bedre med deg nå<3
Klem

Hei.

Det er veldig leit å høre at du føler det slik, også veldig leit at kjæresten din gjorde det slutt midt inni den vanskelige prosessen du var i.

Jeg kan kjenne meg igjen i en del av følelsene dine, tror jeg da. Selv følte jeg heller ikke en lang periode at det var noen verdi i det å leve eller gjøre noe godt bare for meg selv. At den eneste motivasjonen min til å få det bedre eller gjøre noe med problemene mine, var en fyr og tanken på at han ville ønske at jeg skulle gjøre noe med det.

Nå er jeg da i et helt annet sted i livet mitt, og jeg vet at grunnen til at jeg var så “avhengig” på denne måten og tenkte at den eneste grunnen til å leve, var hvis han ville være sammen med meg eller elsket meg, var at jeg hadde store traumer og sår inni meg som jeg tatt med meg fra barndommen min. Og blant annet et veldig negativt og selvdestruktivt selvbilde. Jeg trodde ikke jeg kunne be om noe fra noen eller få ting jeg hadde behov for - eller jeg tenkte at jeg trengte å få tillatelse fra andre til å få lov til å gjøre fine ting for meg selv eller ting jeg ønsket.

Jeg håper at du har fått noe mer hjelp nå, og at hjernen din har fått roet seg. Det er helt forferdelig når den er i krisemodus. Da kan alt se helt svart ut og man tror at man må gjøre et eller annet drastisk. Jeg har lærte etter hvert at de krisemodusene kan gå over, og at det lureste når man er i krisemodus, er å ikke gjøre noe som helst drastisk, men helt vanlige, trygge ting. Jeg vet at det kan være lettere sagt enn gjort, men ting blir ikke mindre krise av at man prøver å ødelegge ting eller seg selv når man føler seg slik.

Og til alle som har det slik - søk hjelp eller støtte hos noen andre enn den som har forlatt dere. Det er det jeg selv ønsker at jeg hadde gjort og fått. Selv om det kan være umulig å tro at noen andre kan få en til å føle en godt på den måten igjen. Men det gjør en bare enda mer vondt, hvis en begynner å skade en selv eller ikke ber noen om hjelp.