Ex kjæreste pedo

Sorg og tap
1

Det er så rart å “miste” noen fordi de er pedofil. Det er så jævlig, fordi han og jeg kan aldri snakke sammen igjen. Er som om noen har død? Men egentlig ikke?
Vi hadde et forhold som gikk veldig bra på starten, men etter hvert ble det verre og verre. Virka som han fikk mer og mer noia, men viste ikke hvorfor. Rundt i høst ble han ganske ille og aggresiv. Noen måneder etter tar jeg telefonen hans, fordi han alltid var så overbeskyttende ovenfor den. Jeg sjekker kamerarulen og der finner jeg masse barneporno. Det var så jævlig, hele verden raste under meg. Jeg elsket han, så en hel framtid med han. Forholdet vårt begynte gå bedre, og nå dette? Jeg er så traumatisert, jeg vet ikke hvordan jeg skal stole på noen etter dette.
Jeg vet det finnes flere fantastiske folk der ute. Men han var veldig spesiell for meg, virkelig en unik karakter. Aldri møt noen som gikk så bra sammen med meg i et forhold. Det blir vanskelig, og det er en stor sorg å miste noen på den måten. Men jeg er og så sur at han så på dette. Jeg anmeldte han til politiet, de har tatt telefonene hans og nå vet jeg ingen ting. Jeg føler meg helt fortapt. Min kjæreste (nå ex) Så på dette?

Han mener at han har opplevd syke ting i barndommen som gjorde han til dette, men jeg vil bare gråte. Jeg mista noen på en så brutal og utilgivilig måte. Føler livet mitt har gått ned og har ikke vært så glad etter dette. Jeg går til psykolog, men føler det ikke hjelper meg. Jeg har aldri møt noen som jeg hadde det så bra med, eller forsto meg. Er så lei, sint og knust. hvordan kan man gjøre dette

2

Jeg skjønner veldig godt at du syns dette er vondt og du er i sorg nå. Det må være veldig vondt å oppdage, og veldig vondt å miste noen på denne måten.

Jeg tenkte at du trengte hjelp av noen, så ville foreslå at du skulle snakke med noen, og du skriver at du snakker med en psykolog, men du føler at det ikke hjelper. Hva føler du ikke hjelper med å gå til psykologen?

Det at du har det vondt nå, vil ikke gå over på en, to, tre. Det høres ut som en vond sorgprosess å komme seg over, og at det kanskje vil hjelpe deg om du greier å godta det at det tar tid å komme seg igjennom det? Jeg er uansett glad for at du har en psykolog å gå til, at du har noen du kan snakke med dette om. Det å snakke om det med noen, gjør jo ikke at det slutter å være vondt, for psykologen kan jo ikke erstatte han, eller ta bort det som har skjedd, men den kan ta imot det du ønsker og trenger å få delt, delt tankene dine og vist følelsene dine til.

Du skriver at du bare vil gråte, og det kan du jo gjøre det. Det er bra å få gråte, få følelsene ut, selv om det føles så vondt å være så lei seg og gråte. Du har all rett til å være lei deg og sint. Det er helt naturlig at du føler deg slik nå.

Det som da er, at selv om man har det vondt, selv om man er lei seg og ikke er glad, så går det an å gjøre gode ting for seg selv for det. Selv om det ikke forandrer på ting, og det da ikke føles ut som det hjelper noe. Men det går an å se på det som at man har egentlig et valg om å prøve å gjøre gode ting for en selv, selv om man har det så vondt, eller at man kan gjøre ting som gjør det bare enda verre for seg selv, som skader en selv mer. For mange kan det føles ut som når man har det vondt, så kan man like gjerne gjøre seg selv mer vondt, men jeg kan love at det ikke hjelper noe, og at det bare gjør at man har det vondt lengre. Mens hvis man prøver å gjøre gode ting for seg selv, ting som er godt for en, selv om det jo ikke tar bort all denne smerten, så vil man på et tidspunkt komme til et sted der smerten har blitt mindre, og man kan begynne å merke de gode tingene man gjør for seg selv, og begynne å glede seg over dem igjen. Å gjøre gode ting for seg selv, er aldri bortkastet, seg om det kan føles ut der og da som om de ikke har noe å si, eller som om det andre vil kunne føles godt eller bra ut igjen noen gang.

3

Jeg tenkte mer på det du har skrevet, og jeg lurer nå også på om at det hadde vært godt for deg å skrive et brev til eksen din og fortelle han hvordan det var for deg at dette skjedde, og hvorfor du er så lei deg og sint nå. Bare være åpen og ærlig med han om hvordan det var for deg, og hvordan du føler deg nå. Det kan også være bra for han å få vite det. Det er da helt opp til deg hva du vil gjøre og hva du kjenner at ville være godt for deg, og du kan også skrive brevet og ikke sende det, om du ikke vil det. Men du skriver at han forsto deg bedre enn noen andre, og jeg tror kanskje at han vil kunne forstå dette også.

4

Huff, dette var vondt å lese.. vet ikke helt hva jeg skal si, men de første tankene var «tror du at du noen gang kan tilgi han?» (siden du sier at du elsket han).
Hvis han selv har opplevd syke ting i barndommen, så er det jo en slags forklaring (ikke unnskyldning, men).. og tenker at hvis han får hjelp så kanskje han kan bli kvitt dette?
Jeg vet ikke hvordan det fungerer og jeg er litt naiv av meg til tider…..
Hvis ikke tror jeg du kommer deg videre, men at det sikkert kan ta litt tid. Sender deg en stor klem