Riktig person, feil tid

Sorg og tap
1

Det verste er at jeg aldri ønsket meg en kjæreste, han bare dukket opp. Og vi har hatt det så ekstremt bra sammen. Også bare plutselig; “Jeg er så glad i deg, men føler at jeg ikke kan gi deg det du trenger. Du er rett person, men jeg føler vi møtte hverandre til feil tid. Og jeg vil heller gjøre det slutt nå, så vi kan fortsette som venner, enn at jeg mister deg for alltid”.

Jeg klarte ikke å si imot. Hvorfor skulle jeg trygle meg til å fortsette, hvis han følte seg så ferdig? Når jeg fikk beskjed om at jeg må leve livet mitt som student, og at han ikke hadde klart å gi meg det jeg trenger. Jeg vet at det eneste jeg trenger er han. Jeg hadde klart å finne et liv jeg endelig likte å leve, og nå har det bare blitt revet bort. Jeg mista kjæresten min, og right now klarer jeg ikke å få meg selv til å snakke med han. Jeg føler jeg blir den masete personen, og redd for å enten ødelegge for fremtiden, eller at han skal få så dårlig samvittighet at han da finner ut at han heller vil “ta meg tilbake” enn å la meg leve knust. Men jeg mistet også arbeidsplasser og venner, og måtte flytte hjem til mamma og pappa på et sted hvor jeg ikke har noen. Jeg har aldri hatt noen her hjemme. Det var så deilig å komme seg inn i et samfunn, en gjeng, et annet sted hvor jeg hadde det så bra.

Jeg har ikke spist ordentlig på 2 uker. Jeg har ikke sovet ordentlig på 2 uker. Jeg prøvde å drikke bort følelsene mine - men har en trang til å ha selvkontroll så klarer ikke drikke meg drita. Jeg sliter med å komme opp av senga. Jeg har ingenting å stå opp for lenger. Ja jeg studerer, men han var grunnen til at jeg ville studere.

Jeg har ingen nær kontakt med familien, så jeg klarer ikke å si noe til dem. Jeg gråter hele dagen, og later som alt er fint når de kommer hjem fra jobb. Det skal ikke være sånn.

Jeg har så lyst til å bare sende en melding, eller ringe. For av de to ukene har jeg hatt 3 bra dager, og eneste som går gjennom hodet mitt er ikke at jeg nødvendigvis vil, eller jo jeg vil bare ha han tilbake. Men samtidig trenger jeg bare noen å snakke med. Hvem som helst.

2

Hei, jeg leste innlegget ditt, og det traff meg som en lastebil. Jeg har også vært der – den knusende følelsen når den rette personen dukker opp på feil tidspunkt, og plutselig rakner alt. Det verste er stillheten etterpå, lysten til å ta kontakt, men frykten for å virke desperat. Jeg mistet verden min en gang på den måten: jobb, venner, måtte flytte hjem hvor jeg ikke kjente noen. Spiste ikke, sov ikke, eksisterte bare i dette vakuumet. Men å snakke med noen som forstår, hjalp meg å puste igjen. Hvis du vil, kan vi prate – ingen press, bare to sjeler som navigerer i vrakrestene. Kanskje dele historier om hvordan kjærlighet noen ganger er en grusom spøk.

3

Jeg føler og at den eneste måten å komme over dette (gjerne så raskt som mulig), er å ha noen å snakke med, selv når man ikke føler seg nedfor, og å klare å fylle hverdagen med arbeidsoppgaver. Når jeg skrev dette innlegget hadde jeg grått dag inn og dag ut, og var så lei. Nå bare noen få dager etter, klarer jeg ikke se hvordan jeg hadde det så kjipt som jeg hadde det de dagene…

Men jeg prøver alltid å si ja til å snakke, når noen faktisk er interessert i å snakke:)

4

Hei, for en berg-og-dalbane du beskriver – fra å gråte non-stop til å lure på hvordan det kunne føles så mørkt? Kjenner igjen det skiftet, som om hodet spiller en dårlig spøk på en selv. Livet har en måte å kaste oss inn i kaos, men det er noe befriende i å bare prate med noen som får det, ikke sant? Jeg har også hatt dager der alt føltes som en tapt sak, men så finner man små ting – en god kaffe, en spøk, en samtale – som får en til å puste igjen. Hva er det som har fått deg til å smile de siste dagene? Kanskje vi kan dele noen triks for å lure verden til å være litt mindre dritt. Ingen press, bare en åpen dør til å prate.