Jeg ble sammen med kjæresten min for ca 4 måneder siden, så forholdet er relativt nytt. Vi er 23 og 24 år gamle og møttes på universitetet der vi begge studerer.
Vi har det veldig fint sammen, vi har mye til felles, og jeg opplever at vi kommuniserer godt. Det er også grunnen til at jeg har fått innblikk i hvordan han har det.
Han sliter med å knytte seg til andre mennesker emosionelt. Dette er hans egne ord.
Vi hadde nylig en veldig emosjonell, men fin samtale sammen hvor jeg etterlyste mer nærhet mellom oss. Jeg følte at vi kom nærmere og nærmere hverandre i begynnelsen av forholdet, men på et tidspunkt stangerete det, og jeg merker at han trekker seg unna og sperrer seg litt inne emosjonelt.
Når jeg snakker med ham om dette, forteller han at han sliter med å slippe andre inn på seg. Og at han nok begynte å føle på at vi var i ferd med å bli “for nære”. Han sa: “Jeg merker også at jeg skyver deg unna, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter å gjøre det. Jeg vil jo ha deg her”.
Det som får meg til å søke råd, er at han også forteller at han sliter med dette i alle relasjoner, selv med sin nærmeste familie. Han sier at han vet at han elsker familien sin, men at han fortsatt ikke klarer å vise nærhet og kjærlighet til dem.
Han vokste opp i en kompleks familiestruktur der mor og far var veldig unge, og han derfor endte opp med å vokse opp hos sine besteforeldre. De var flotte foreldre sier han, men han forteller også at hans egen mor var lite interresert i å se han selv om hun bodde i samme hus de første årene av livet hans. Faren hans kom inn i livet hans kun på et senere stadium. Kjæresten min er bifil, og han sier selv at hvis han fortalte dette til faren sin ville faren aldri komme til å snakke med ham igjen.
Han har en rekke historier som dette fra oppveksten sin som, for meg, antyder en rekke relasjoner som ikke godtok ham for det barnet han var. Han var ikke den typiske gutten mange forventer, og det ble ikke lagt skjul på at voksenpersoner i hans liv var missfornøyd med hvem han var. Bestefaren hans, som har vært farsfigur, døde desverre av kreft for et par år siden.
For meg høres det ut som at han kanskje ikke følte på en ubetinget kjærlighet som barn. Han sier det ikke selv, men jeg kan ikke unngå å tenke at han jo må ha følt seg avvist av moren sin. Senere må det jo også ha vært veldig skadelig at faren hans overhodet ikke elsker ham ubetinget.
Han er absolutt i kontakt med følelsene sine ellers, og jeg opplever at han har et sunt forhold til sin egen mentale helse. Han skriver dagbok når ting er vanskelig, og i vanskelige familiekonflikter sier han at han lærer av de “voksne” sine feil hvordan han selv ikke skal gjøre det. Han snakker åpent med meg om ting som skjer mellom oss og han er alltid veldig rimelig, rasjonell og ærlig å ha med å gjøre selv i vanskelige samtaler.
Likevell har han aldri vært hos en psykolog eller samtale terapeut og når jeg nevner det i denne forbindelsen, sier han at han ikke trenger det fordi han “har det jo bra”…
Jeg vokste selv opp i en komplisert familie, og har hatt god hjelp av psykolog i voksen alder, men jeg vet at det ikke trenger å være det samme for ham. Jeg vil ikke legge mine erfaringer over på ham, likevel er jeg redd for at hans utfordringer er utenfor rekkevidden av hva jeg kan hjelpe med.
Jeg ser at han prøver å slippe meg inn, men jeg ser også at han synes det er vanskelig… Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han med sine relasjoner? Jeg mener ikke nødvendigvis bare i vårt forhold, men generelt hvordan kan jeg hjelpe ham til å få det bedre i relasjonene sine til andre?
Jeg skal ikke si at en psykolog ikke trengs, for det kan nok hende det gjør. Og det er mange ting man kan trenge det til. Men har du undersøkt om det finnes et lavterskel tilbud han kan oppsøke for å få hjelp?
Psykisk helse i kommunen dere bor i kan være en mulighet, det er gratis, og det er ingen psykologer der. Og om det kanskje hjelper, så kan dere kanskje gå sammen?
Det å si at det er utenfor din rekkevidde av hva du kan hjelpe til med, bortsett fra å være der for han, det er helt innafor. Det er ikke å gi opp, men å kjenne til sine egne begrensninger, og dere skal jo begge to komme best mulig ut av det.
Heisann. Eg kjenner meg igjen i han. Eg har fått diagnose paranoid personlighetsforstyrrelse på grunn av mye invalidering i barndommen min. Så eg har slitt veldig med å stole på mennesker generelt. Eg har blitt såret utallige ganger når eg har vist sårbarhet. Jo nærmere mennesker kommer innpå meg, jo vanskeligere og skumlere er det å opprettholde en god relasjon. Eg vil ha og trenger gode relasjoner i livet mitt men har sett meg selv skubbe vekk mennesker som har vært bra for meg. Med god behandling som har gått ut på å lære meg å bli kjent med følelsene mine, anerkjenne følelsene, eksponere og øve meg. Eg har lært å endre måten eg håndterer disse vanskelige følelsene på. Nå klarer eg å være tilstede å kan velge hva eg gjør i såre situasjoner, istede for at følelsene velger for meg hvis du skjønner? For eksempel når eg trenger en klem forteller følelsene meg at hvis eg spør om en klem nå, så vil eg bli avvist, eg får ikke det eg trenger uansett så hva eg vitsen. Så da vil eg heller isolere meg og være for meg selv, for i barndommen fikk eg ikke den klemmen eg trengte, det var bedre å bare være for meg selv.
Nå har eg en samboer som annerkjenner meg og følelsene mine, så eg kan spørre han om en klem og han gir det. På den måten gjør han at eg føler trygghet hos han. At eg kan komme til han hvis eg trenger noe. Med et klart mål og øving går det an å endre seg hvis man vil 😄
Hei!
Tusen takk for meldingen din, det var veldig godt å høre fra noen på "andre siden"☺️
Jeg synes det virker som det går litt og litt bedre etter at vi begynte å snakke sammen om det. Han trekker seg fortsatt unna i noen tilfeller (naturligvis, dette vil jo ta tid), men nå som jeg forstår hvorfor er jeg “sta” på å stå i det og liksom bevise for han at jeg ikke går min veg og at jeg på en måte insisterer på å se han og prøve å forstå hvordan han har det. Da merker jeg at han lar meg “komme nærmere” og han setter også ord på det selv.
Jeg tar med meg din opplevelse, jeg vil prøve å gjøre slik som partneren din har gjort for deg. Det er godt å høre at det “er mulig” liksom, og at vi er på riktig veg.
Tusen takk, jeg setter stor pris på meldingen din!
Håper du får et godt nytt år:)
Hei! Mennesker er jo forskjellige, men kan kjenne meg litt igjen. (Som en gutt på 25 år)
Jeg sliter veldig med å dele følelser, spesielt til de som er meg nærmest. Jeg kan være veldig sosial men å vise depressive følelser til andre er veldig vanskelig.
Jeg tror det kommer av at jeg bokstavlig talt ikke vet hva det faktisk vil si å vise følelser.
Jeg vet jo hva det er, men jeg har aldri siden barndommen klart å vise det.
Husker min tidligere partner ønsket at jeg skulle bli flinkere til å snakke om følelser. Hun ønsket at jeg fortalte mer/alt.
Da tenkte jeg veldig ofte ‘‘Alt ? Jeg har jo fortalt deg alt?’’
Selvfølgelig prøvde jeg å finne mer. Og jeg kjente at det var noe mer der inne. Men jeg klarte ikke å vite hva det var.
Jeg kan jo også nevne at det til tider er tungt å ha det sånn. Jeg tror nok det gjør meg mer stressa med masse tanker som ikke vet hvor de skal få utslipp hen.