Jeg ble sammen med kjæresten min for ca 4 måneder siden, så forholdet er relativt nytt. Vi er 23 og 24 år gamle og møttes på universitetet der vi begge studerer.
Vi har det veldig fint sammen, vi har mye til felles, og jeg opplever at vi kommuniserer godt. Det er også grunnen til at jeg har fått innblikk i hvordan han har det.
Han sliter med å knytte seg til andre mennesker emosionelt. Dette er hans egne ord.
Vi hadde nylig en veldig emosjonell, men fin samtale sammen hvor jeg etterlyste mer nærhet mellom oss. Jeg følte at vi kom nærmere og nærmere hverandre i begynnelsen av forholdet, men på et tidspunkt stangerete det, og jeg merker at han trekker seg unna og sperrer seg litt inne emosjonelt.
Når jeg snakker med ham om dette, forteller han at han sliter med å slippe andre inn på seg. Og at han nok begynte å føle på at vi var i ferd med å bli “for nære”. Han sa: “Jeg merker også at jeg skyver deg unna, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter å gjøre det. Jeg vil jo ha deg her”.
Det som får meg til å søke råd, er at han også forteller at han sliter med dette i alle relasjoner, selv med sin nærmeste familie. Han sier at han vet at han elsker familien sin, men at han fortsatt ikke klarer å vise nærhet og kjærlighet til dem.
Han vokste opp i en kompleks familiestruktur der mor og far var veldig unge, og han derfor endte opp med å vokse opp hos sine besteforeldre. De var flotte foreldre sier han, men han forteller også at hans egen mor var lite interresert i å se han selv om hun bodde i samme hus de første årene av livet hans. Faren hans kom inn i livet hans kun på et senere stadium. Kjæresten min er bifil, og han sier selv at hvis han fortalte dette til faren sin ville faren aldri komme til å snakke med ham igjen.
Han har en rekke historier som dette fra oppveksten sin som, for meg, antyder en rekke relasjoner som ikke godtok ham for det barnet han var. Han var ikke den typiske gutten mange forventer, og det ble ikke lagt skjul på at voksenpersoner i hans liv var missfornøyd med hvem han var. Bestefaren hans, som har vært farsfigur, døde desverre av kreft for et par år siden.
For meg høres det ut som at han kanskje ikke følte på en ubetinget kjærlighet som barn. Han sier det ikke selv, men jeg kan ikke unngå å tenke at han jo må ha følt seg avvist av moren sin. Senere må det jo også ha vært veldig skadelig at faren hans overhodet ikke elsker ham ubetinget.
Han er absolutt i kontakt med følelsene sine ellers, og jeg opplever at han har et sunt forhold til sin egen mentale helse. Han skriver dagbok når ting er vanskelig, og i vanskelige familiekonflikter sier han at han lærer av de “voksne” sine feil hvordan han selv ikke skal gjøre det. Han snakker åpent med meg om ting som skjer mellom oss og han er alltid veldig rimelig, rasjonell og ærlig å ha med å gjøre selv i vanskelige samtaler.
Likevell har han aldri vært hos en psykolog eller samtale terapeut og når jeg nevner det i denne forbindelsen, sier han at han ikke trenger det fordi han “har det jo bra”…
Jeg vokste selv opp i en komplisert familie, og har hatt god hjelp av psykolog i voksen alder, men jeg vet at det ikke trenger å være det samme for ham. Jeg vil ikke legge mine erfaringer over på ham, likevel er jeg redd for at hans utfordringer er utenfor rekkevidden av hva jeg kan hjelpe med.
Jeg ser at han prøver å slippe meg inn, men jeg ser også at han synes det er vanskelig… Hva kan jeg gjøre for å hjelpe han med sine relasjoner? Jeg mener ikke nødvendigvis bare i vårt forhold, men generelt hvordan kan jeg hjelpe ham til å få det bedre i relasjonene sine til andre?