Kjæresten sin psyke går ut over meg

Pårørende
1

Kjæresten min sliter psykisk, men hvor må jeg sette grensa?

Først vil jeg si at hun har opplevd ting i livet, som er en klar grunn for at hun er slik hun er… med tanke på barndom, mobbing og selvbilde.

Men det jeg sliter med er at hun ofte tolker meg negativ. Hun kan ofte tro at ting jeg sier er noe som er rettet mot henne, eller tolke en ting jeg sa, og være fast bestemt på at jeg mente noe helt annet. Da kan hun ofte bli sint, irritert eller lei seg.

Jeg skjønner godt at en som har blitt mobbet kan tolke det slikt, men når hun da er sint, så kan hun ofte fremstille meg som tidenes drittsekk. Da får jeg som regel høre at jeg ikke elsker eller støtter henne. Som regel fordi hun har feil tolket noe jeg sa. Da er det vanskelig å gi en forklaring, og det tar tid før det går over.

Denne selvtilliten kan også føre til at hun ikke tror at hun er bra nok og tror at jeg ønsker å finne noen andre som er bedre.
Det kan da være en venninne av henne, eller bare en kvinnelig kollega av meg.

Dette førte til at hun ble rene detektiven hjemme fordi hun følte seg helt sikker på at jeg hadde funnet noen andre.

Det ble så mye urealistiske teorier, meldinger på jobb og sinne på kvelden. Så jeg innså at det beste for oss nå, er å ikke bo oppå hverandre. Så jeg ønsket å flytte uten at det trenger å bety at vi slår opp.

Jeg ente med å flytte pga min egen psyke. Dette tolket hun som at jeg slo opp, og at jeg hadde funnet en annen jente.

Dette gjorde henne alvorlig deprimert, og hun ente med å bli lagt inn på DPS.

Etter hun ble lagt inn fikk hun mere hjelp, og hun klarte å forstå min situasjon på hvordan ting har vært.

Det gjorde alt lettere, og vi kunne forsøke i igjen, uten å bo sammen.

Hun har blitt flinkere til å ikke reagere og ha mer kontroll på følelsene. Men noen ganger glipper det. Jeg blir som regel ikke sint, men jeg merker nå at jeg begynner å bli irritert når hun sier noe om meg som ikke stemmer.

Men så føler jeg at noen ganger når jeg sier i fra, så blir jeg møtt med at hun i hvertfall tenker at hun ikke er bra nok.

Jeg elsker denne jenta, og jeg vet at hun elsker meg.

Men da er mitt spørsmål:

  • Er det noen med lik erfaring?
  • Er det feil av meg å stå opp for meg selv, når jeg føler meg feil behandlet?
  • Og hvor mye kan man tolke og si til en annen person uten å legge skyld på en diagnose?
2

Har ikke vært i dine sko eller har erfaring med en slik situasjon. I så fall treffer jeg inn på hennes side av bordet.

Din første prioritet er å ta vare på deg selv. Dersom du ikke tar den oppgaven seriøst så har du ingen mulighet til å være til stede for noen andre heller. Og når det gjelder å prioritere deg selv og din egen helse så er det aldri en grunn til å ha dårlig samvittighet.

Det høres ut som at du har gjort ditt beste og at du har gjort det på en god måte og over lang tid. Det er helt naturlig at hun vil glippe opp innimellom. Endringer tar tid og krever en lang innsats. Den innsatsen og tiden er en oppgave som ligger på hennes skuldre. Og hvis du har stått i det så lenge at du er “brukt opp” så er det en ærlig sak. Det kan hende at det er veldig upopulært og ikke blir tatt godt imot. Allikevel så er ikke det ditt problem. Du har full rett til å sette grenser for deg selv, du har full rett til å prioritere deg selv og din helse, du har full rett til å velge det som er best for deg selv.
Skulle du ikke være helt “brukt opp” enda og ønsker å gi henne muligheten til å fortsette så har du full rett til å si ifra om dine grenser og hvilke krav du eventuelt har. Og det høres ut som at hun har behov for profesjonell hjelp på jevn basis for å kunne få til de nødvendige endringene.
Det harde svaret er da at det er noe hun må stå for. Du kan gjerne være en støtte og motivasjon for henne, men selve jobben er det hun som må stå for.

Det høres veldig vondt ut å bli anklaget for mye når du har forsøkt alt du kan for å være en god partner i lang tid. Og det må være både vondt og vanskelig å få enda flere beskyldninger når du setter en grense og flytter ut for å ivareta deg selv. Men, det høres ut som at det var det beste du kunne ha gjort for deg selv.

Kommunikasjon er alltid en viktig faktor. Men, hvis du har kommunisert deg og dine behov på en god måte og hun allikevel ikke klarer å forholde seg til det og drar av gårde med vrangforestillinger om scenarioer som ikke har rot i virkeligheten, så er det noe du ikke kan holdes ansvarlig for. Personlig ville jeg nok ha prioritert meg selv og jobbet med å holde meg selv i fokus. Det høres vanskelig ut for deg å kunne få til å gjøre det samtidig som du er i dette forholdet. Selvom det er vanskelig å forlate en du elsker så er det allikevel noen ganger det eneste riktige å gjøre

3

Hei.

Jeg er også heller av den som har vært på den andre siden av dette, og jeg vil si at jeg også syns det er veldig bra at du står opp for deg selv.

Det som har hjulpet meg at folk som har stått meg nære har gjort, er nemlig det, at de setter grenser for seg selv, slik at jeg ikke kan tråkke over dem - for jeg kunne være skikkelig grenseløs. For meg var det veldig vanskelig det når folk ikke satte grenser, for det gjorde at jeg stadig gjorde dem vondt, og så måtte jeg gå og passe på det, og det har bare gjort meg mer på vakt og redd.

Jeg syns også det høres veldig lurt å skape den avstanden med at dere ikke bor sammen lenger, for det er ganske mye hun må gå igjennom selv også. Man trenger både å kjenne at man kan stå på sine egne bein, men også føle at det er noen der som er tydelige på hvor de står og hva de mener, og hva som er godt for dem og ikke.

Når jeg ikke har greid å høre på folk, f.eks. som har sagt fine ting til meg, så betyr det ikke at det er forgjeves. De har lagret seg inni hodet mitt, og sånn med gjentagelse nok ganger, så har jeg begynt å tro på det. Og at jeg har blitt tryggere og tryggere av det at når folk var tydelige og ikke forandret mening.

Det verste var dem som var snille og skulle være så hjelpsomme først, men som ikke satte grenser, slik at det ble for mye for dem, og da ble jeg den “slemme” og det var skikkelig vondt. Jeg har slitt veldig mye med skam pga. det. Det gjorde meg også på vakt mot folk som sa fine ting for meg eller som ville være der.

En som har det vondt, trenger grenser, man trenger tydelige og gode grenser.

Det jeg også syns er godt, er å bli behandlet som en “vanlig” person, jeg ønsker ikke forskjellsbehandling verken på godt eller vondt, men det er godt med folk som ønsker å virkelig forstå hvordan jeg har det og hvorfor det er slik. Men samtidig vet jeg at jeg trenger å la andre få leve sine egne liv også, og det er viktig å lære seg. For man kan ønske seg for mye av den andre eller trenge for mye. Og da igjen er det veldig viktig med grensene, også for å lære seg å leve som en vanlig person. Om folk skal drive og ta hensyn til en og bakgrunnen hele tida, så greier man heller ikke å lære hvordan det er bra å oppføre seg eller ikke, og det trenger man.

Så mitt råd er å finne de grensene og det du kan leve med over lengre tid, for det tar lang tid slike prosesser.

Gode relasjoner er da det som er helende. Det går an å lese seg opp om det, hvis man ønsker :)

4

Hei. Det høres ut som du får mye av din kjærestes baggasje. Det som jeg tenker er at hun kanskje har hatt venner eller familie som hun ikke har kunnet stole på tidligere og at hun er blitt mye sviktet. Så kommer du inn i livet hennes. Du er nok sikkert en bra mann som ønsker å ha gode relasjoner.

Men når et menneske som har blitt mye sviktet møter en som deg , som det faktisk går an å stole på, så retter hun all sin mistenksomhet mot deg. Dette kan være tøft for deg å stå i. Men bare fortsett å overbevis henne om at du er en som hun kan stole på.

Jeg synes ikke at det er feil av deg å stå opp for deg selv, noen ganger. Du kan f.eks si at : “Dette som du sier nå, det kjenner jeg meg ikke igjen i.” Likedan er det ikke galt om du setter litt grenser i forholdet.

Mennesker som har en grunnleggende mistillit til andre mennesker sier man at kan ha en paranoid personlighetsforstyrrelse. En annen lidelse er Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Her er personen redd for å bli forlatt og nære omsorgspersoner kan ha vært fraværende i personens liv og oppvekst.

6

Her føler jeg at jeg kan kjenne meg igjen i hvordan hun uttagerer, og sier ikke dette for å ta side, men dette har på ingen måte noe å gjøre med deg så det er helt forståelig at du tilslutt får nok og må tenke på deg selv. Til syvende sist er det hun selv som må ta grep i sin situasjon og psyke, selv om du er den hun kan føle seg trygg rundt. Dessverre betyr jo dette at alle tanker og nerver bygger seg opp til store bomber rett på deg, så det at dere flyttet fra hverandre er kanskje for det bedre for dere begge. På en side så er det jo vondt når dere er vandt til å bo sammen, på en annen side er det sunt for dere begge å bli noe mer selvstendige i denne situasjonen.

Slik som jeg ser det, og i med at jeg selv er deprimert mm. og har en stor støttespiller i min kjæreste som også får “all dritten” så er det fra hennes side å gjøre seg bevisst på å ikke ta angrepe på deg som person, men heller snakke åpent om hvordan hun føler seg som en støtte og trøst, og heller rette disse bombene mot terapeuten som kan få henne til å se hvorfor hun uttagerer slik at hun tilslutt forstår seg selv og kan forhåpentligvis få disse følelsene under kontroll. Tilslutt orker du ikke mer, og sånn er det bare, uansett hvilken diagnose hun skulle ha, og det skal du ikke ha skyldfølelse for i det hele tatt.

8

Nei, meningsutsagn og faktautsagn er to forskjellige ting.