Hei. Har noen tips til hvordan håndtere voksen sønn som noe hjemme, som isolerer seg. Han er bitter på dps og staten generelt. Jeg fikk ham på dps og det gikk ikke bra, og han ble rasende av å lese epikriser der de omregnet ham som rigid. På et av møtene kom det opp at han hadde våpen, og de oppfattet ham som truende og dermed konfiskert e politiet våpnet. Han sier at han ikke har tiltro til meg lenger etter dette, han tar seg virkelig nær av å bli kalt truende. Han er igrunn en rolig gutt som ble mobbet på skole og som lærling. Han har ikke fungert i arb liv. Jeg har kontaktet alt mulig men siden han ikke vil ta i mot hjelp er det fastlåst. Hans tanker dreier kun om å få slettet epikrisen der han blir omtalt som truende. Finnes det private psykolog eller folk m lign erfaringer som kan komme hjem til oss? Jeg handler mat og medisiner. Jeg har mye på jobben, jeg synes det er vondt å høre at han ikke stoler på meg.
Huff, det høres skikkelig ille ut, han høres ut som en som har kommet skikkelig i forsvarmodus og er mot alt og alle andre. Og at han føler at folk er mot han, hvis de sier noe om hvordan de opplever hvordan han er og skal prøve å hjelpe han.
Jeg tenker at det er bra at politiet konfiskerte våpenet hans.
Og jeg skjønner at han tar det nær og blir kalt truende, men slik du beskriver han, så er det slik jeg også tenker at han virker.
Jeg vet ikke om du vil gjøre saken bedre med å prøve å finne hjelp til han uten at han selv vil det, fordi jeg tror han da bare vil oppfatte det enda mer som om noen er imot han og alt det der, og bare gå mer i vranglås.
Har du selv prøvd å finne noen du kan snakke med dette om for din egen del? Jeg tenker også for kanskje å finne en annen inngang til dette?
Det går da an å ha kontakt med privat psykologer via nett, tror jeg, hvis det kunne være et alternativ, men jeg tror at det viktige her er å prøve å finne en inngang til han uten at han går rett inn i forsvar og i angrep, som jeg tolker det jeg leser som at han gjør det nå.
At han ikke stoler på deg nå, skjønner jeg at kan være veldig vondt, men jeg tror kanskje du bare må stå i det en periode at det er slik, til han får roet seg mer ned igjen. At jeg faktisk tror at hvis du prøver å gjøre mer bak hans rygg nå, så vil det gjøre ting verre, men hvis du ikke gjør noe, så vil det iallfall få muligheten til å roe seg, men jeg tenker også at dette kan være veldig nyttig for deg selv å få snakket med en psykolog eller noen om. Jeg vil da anbefale deg å snakke med folk som har greie på traumer, eller lese om ting i forhold til traumer. Det å reagere med sinne og sterk avvisning kan være en konsekvens av å ha opplevd noe traumatisk som man ikke fikk beskyttet seg mot tidligere. Du skriver at han ble mobbet på skolen og som lærling, som er veldig vonde ting, og antageligvis noe han ikke greide å beskytte seg mot da, og som gjør at han føler behov for å beskytte seg mot alt og alle nå. Og at han føler at samfunnet bare er imot han og sånn, er kanskje heller ikke så rart hvis han har blitt opplevd å ha blitt mobbet og ingen beskyttet han mot det da, eller hjalp han med det. Hvis det har vært noe han bare har måtte overleve. Å bli mobbet er noe veldig vondt, det kan oppleves som å bli utsatt for psykisk terror hele tida, for man aner ikke hva som vil skje eller hva mobberne vil gjøre, og når ingen gjør noe med det eller det ikke blir stoppet, så føler man seg så makteløs, og kan føle at man er så lite verdt, hvis ingen ser hvor vondt det er for en, og ikke gjør alt de kan for å stoppe det.
Jeg tror at han bare må “tåle” at han har blitt kalt truende, for det høres slik ut som han kan være det, og kanskje roer det seg etter hvert, og fornuften hans kobler seg inn og han skjønner at slik han var, kan oppleves som truende. Det skumle med å isolere seg, er hvis han finner svar andre steder, f.eks. på nettet, som bekrefter at han har rett i alle disse antagelsene han har om at alle er imot han og alt det.
Har han hatt noen voksne i barndommen han så opp til, eller andre han har sett opp til, eller noen som har vært der for han på en eller annen måte, som kunne nådd inn til han? Eller noen som kan gi han bekreftelse på det at han ble mobbet, var veldig vondt og at det ikke skulle ha skjedd og at man skulle ha stoppet det? Noen som vet hva han har vært igjennom, og som skjønner hvor vondt det har vært for han?
Bare finne noe som kan være en inngang. Det sønnen din trenger å skjønne, er at selv om han har opplevd disse vonde tingene og alt det, så vil det ikke hjelpe han å støte alle fra seg nå, og at selv om noen eller mange har gjort han vondt tidligere, så vil ikke alle ønske å gjøre han vondt eller vil han vondt nå. Og at han nå bare gjør ting verre for seg selv med å være så sint på alt og alle, eller at han kan gjøre ting bare verre for seg selv med å isolere seg bare mer og mer. Han må selv skjønne at han trenger å gjøre noe med dette og ville gjøre det. Og det er jo det som er det vanskelige, for nå gir han jo alt og alle andre skylden. Og noen ting er jo andre sin skyld, det med mobbingen, slik at hvis noen andre kunne ta noe ansvar for det, så kanskje ville det ha hjulpet han? Jeg vet ikke.
Tror du at han ville kunne være interessert i å lese og lære noe om traumer og sånt selv, eller finne folk som har jobbet seg igjennom slik selv? Jeg følger folk på sosiale medier som hjelper meg med at de har funnet ut av ting og jobbet seg ting. Noen som han kan føle forstår hvordan han har det, og samtidig inspirere han til å gjøre gode ting for en selv, gjerne noen menn. Det er så viktig å føle at det er noen som forstår en, som forstår hvordan en har hatt det og hvordan en har det nå, og jeg tror at han er så i forsvar, fordi han føler at han ingen eller dere ikke forstår han.
Jeg tenker da også at du har lov til å sette noen betingelser eller krav til han, at man kan ha godt av det, sette noen grenser for han. Men det er kanskje også noe det hadde vært greit for deg å gå hjelp av noen profesjonelle til.
Det går også an å høre med veilederne her om de har noen tips, eller kan råde dere. Det kan finnes frivillige eller noen i andre organisasjoner som jobber med voksne som har falt utenfor samfunnet, slik som rusmisbrukere og sånn, som kan vite hvordan de kan nå inn til han. De finnes mange som jobber med folk som har på en eller annen måte falt utenfor samfunnet, og som trenger å stole på at det finnes gode folk og folk som vil kunne forstå og hjelpe dem. F.eks. Kirkens bymisjon. Og om de ikke kan hjelpe dere direkte, så kan de kanskje komme med noen råd og innspill.
Jeg tror det er viktig å hindre at sønnen din bare isolerer seg mer, slik at det ville være bra om noen greide å nå inn til han på en eller annen måte, og greie å snike seg forbi forsvaret hans. Og trenger ikke nødvendigvis være en psykolog eller profesjonell. Kanskje det er enklere om det ikke er det, hvis sønnen din har så lite tiltro til dem nå.
Sønnen din er jo i en veldig vond situasjon, og hvor han vel også gjentar for seg selv alle grunnene som å ha det vondt nå og for å holde seg unna folk, og det som trengs, og han tror vel også at han gjør det beste og riktige for seg selv med å forsvare seg selv og isolere seg selv. At han tror at det beste vil være for han å få slette epikrisen. Kanskje opplever han det som står i epikrisen, som å bli mobbet igjen, at det igjen er noen som sier og mener ting om han som skader han og ikke stemmer? Og at han derfor har sånn behov for å få slettet det, for å slippe å bli dømt for det, at det er det han kan føle? Men han trenger da å forstå at oppførselen hans kan bli oppfattet som truende, at folk kan bli redde og at de tok fra han våpenet fordi de var redde for hva han ville kunne gjøre det med, når han er så sint på alt og alle.
Man trenger å nå fornuften hans på en eller annen måte, og da gjøre ting som heller får han til å roe ned forsvaret, enn å få han enda mer i forsvar.
Men som sagt, jeg tror det beste vil være om du søker hjelp for deg selv med hvordan du kan nå inn til han, eller noen kan nå inn til han - til fornuften hans og vise at de forstår han.
Jeg kom på en ting til, i forhold til det med at hvis du ønsker at han skal stole på deg igjen. Måten å skape tillit igjen, er å være helt åpen og ærlig med han, og ikke gå bak ryggen på han. Og at jeg derfor tror at det beste er å gjøre å fortelle han hva du kjenner på og at du derfor har skrevet her, og vise han svaret du har fått. Det er ikke sikkert at han liker det, men du har lov til gjøre dette, vise at du gjør ting som du håper vil kunne gjøre ting bedre for deg selv, men også for han. At ønsket ditt jo bare er at han skal få hjelp.
Tusen takk for svar. Det er riktig mye av det du antar. Han har tanker om å flytte til utlandet, men klarer ikke særlig. Jeg tør ikke vise ham dette pga jeg vil ikke gjøre ham opprørt nå som jeg har mye jobb. Men det er veldig greit å se saken fra et annet synspunkt. Jeg lar ham være litt i fred nå til jeg får bedre tid. Takk for svaret ditt,
Det med at han ikke klarer særlig, feks gikk han tur ca 30 min her en natt, for første gang på 2år, og var støl etterpå 😂
Jeg tenker også at det er helt greit å ha la han være litt i fred, også fordi han jo er en voksen mann, så også egentlig trenger å ta mer ansvar for seg selv, selv om jeg samtidig tenker det er fint at du vil hjelpe han. Men det er noe med å få rom til å finne ut selv også at han vil gjøre noe med hvordan han har det.
Det er da bra at han kom seg ut en tur, selv om det var på natta og selv om han ble støl etterpå. Særlig når han har vært inne så lenge uten å gå en tur ute. Jeg håper det motiverer han til å gå ut litt mer. Det å komme seg ut en gang om dagen når det er lyst ute, mens det er andre ute, er bra for alle og enhver, men det er vel også noe han selv må finne ut av.
Er det noe som motiverer han til å gjøre ting? F.eks. hvis han får ros for å gjøre det, eller trenger han å få lov til å velge helt selv hva han vil eller kjenne hva som er godt for han? Folk kan motiveres av ulike ting. For meg selv er det iallfall veldig viktig det å få velge selv, at jeg ikke må noe som helst, at ingen skal presse meg til det eller si at jeg må det ene eller det andre, for hvis de gjør det, har det motsatt effekt, at jeg da bare får en motstand inni meg mot å gjøre det, noe som jeg tror kommer av at jeg har presset meg selv for mye før. Noen ganger må man bare begynne helt på bunn igjen, med å ikke gjøre noen ting, og så bygge seg gradvis opp igjen og gjøre ting igjen. For meg er det helt avgjørende at jeg selv fokuserer på det jeg får til, heller enn det jeg ikke får til, samtidig som det er fint å ønske for meg selv å få til ting på sikt, som jeg ennå ikke får til, og prøve å finne en vei mot det.
Det er jo en stor ting at sønnen din har vært ute en tur, når han ikke har vært det på to år. Betydningen av å være ute og gå en tur, er gjerne undervurdert, betydningen av det for den psykiske helsa. Ting blir gjerne aldri noe bedre av å sitte inne og dvele med det, mens hvis man kommer seg ut og beveger seg en tur, så kan ting føles bedre.
Så jeg ser på det som et stort fremskritt at han gjorde det :)