Noen som har blitt mobbet av et søsken? Jeg ble det, hele oppveksten. Jeg er det yngre søskenet. Det var mye sjalusi i bildet, fra mitt eldre søsken sin side. Det var om å gjøre for den personen å være mest mulig ekkel, mot meg,. Det har aldri, på noen som helst måte, vært noe støtte å finne, utelukkende baksnakking og løgner om meg til andre (hennes venner og barn). Min respons? Gi sjanse på sjanse, falle for manipulering, bli sint hvis jeg blir løyet om og vise følelser. Men så forstod jeg, ganske enkelt, at mitt søsken er en psykopat. Tenk det. Det heter vel noe annet i dag “antisosial personlighetsforstyrrelse”, kanskje?
Der har du forklaringen på alle løgnene, den manglende empatien for andre, selvopptattheten, de grandiose tankene om seg selv, all kriminaliteten og tyveriene, manipuleringen, pengeproblemene, hvorfor hun aldri drar på jobb - men lyver om sykdom (og festet hele natten), alkoholmisbruket, hvorfor hun er så ond og slem mot familien sin. Det føles faktisk litt bedre å vite dette, at vedkommende faktisk er psyk, for da er det lettere å forstå mobbingen; dette stadige intense behovet for alltid å hevde seg selv, alltid drite ut andre, å alltid tro at hun er best i alt.
Min plan fremover er null kontakt. Det er lett, med blokkering i sosiale medier og i verste fall på telefonen også. Det som er vanskelig, er øvrig familie sin respons på det; de forstår ikke nødvendigvis, de , det eneste de ser er at hun er “vanskelig” og “feiler” hele tiden, at hun “liker å krangle”, sånne ting. De ser ikke det store bildet. Og det er så slitsomt - for dem - å ha slike strevsomme feider i familien. De er vant til å svelge kameler, og det må de gjerne gjøre, men jeg er FERDIG med å la denne giftige personen lyve til meg, skjelle meg ut og mobbe meg. Nok er nok, nå er jeg godt voksen og sier stopp. Det holder. Ikke mer. Men hvordan få f.eks. mine foreldre til å forstå alvoret? Hvordan få dem til å se mitt behov for avstand… For dem er konflikter det verste man kan oppleve her i verden. De er 100% konfliktsky, og jeg har dessverre tatt mye hensyn til det tidligere. Men ikke nå lenger.
Nylig utspilte det seg en henvelse her jeg bor, som trigget denne psykopaten, dette søskenet av meg, denne grusomme og onde perspnen. Vedkommende utnyttet det til sin fordel, og så var løgnene, manipuleringen, selvforherligelsen og kontrollen i gang. Igjen. Som alltid. Det kommer noen episoder ca 2-3 ganger i året der hun lager et eller annet drama, det er underdrevet, hun lager skikkelig bråk og prøver å hevde seg selv. Absolutt alt i livet hennes handler om å dikte opp historier der hun på en eller annen måte er helten, har en viktig og grandios rolle, og redder dagen. For ikke lenge siden passet hun dessverre et alvorlig sykt barn, og sendte snapchats til folk med bilde av barnet i pustemaskin, med forklarende tekst og det var ikke måte på hvor utrolig fantastisk hun selv var som passet dette barnet én dag. Hun sendte altså et sårbart bilde av et sykt, lite barn, til venner og bekjente, KUN for å hevde seg selv og utnytte situasjonen og være en slags helgen. Det er selvsagt alltid løgn og oppspinn, og det triste er at det alltid går utover noen uskyldige. Ikke alltid meg, jeg kjenner folk som jobber med henne og har hørt om at hun driver sånn (lager bråk) med kolleger også. Nei, de får slite med dét selv, men det uvesenet der er jeg ferdig med. Grøss.
Husk det, at det er mobberen det er noe i veien med… Det er nesten alltid noen andre som vet hvor jævlig den personen er. Selv psykopater avslører seg selv! Når det er et nært familiemedlem som mobber,så kan det være vanskelig å kutte ut all kontakt, men det er viktig å gjøre det hvis man ikke skal få livet ødelagt. Det er ikke verdt det å omgås giftige personer for å bevare husfreden!
Så jeg ser frem til et løgnfritt liv, uten dette spetakkelet.