Trenger closure etter mobbing for lenge, lenge siden

Depresjon
1

På den ene siden føler jeg at det er rart å skrive om dette, med tanke på hvor gammel jeg har blitt, hvor lenge det er siden. Det var jo i en helt annen verden. Men det er et åpent sår som gnager, og som det blir strødd salt i jevnlig. Hver gang jeg hører noen kalle noen “stygg”, hver gang noen fornærmer utseendet til noen og det blir sosialt akseptert.

Trenger en eller annen form for closure, men det er ikke mulig nå, når folkene jeg trenger closure fra er ugjenkjennelige. Jeg var “borte” i så mange år pga alt jeg ble utsatt for på ungdomsskolen, og “sviket” fra de jeg hadde vært “venner” med fra barneskolen som hørte at de på ungdomsskolen hadde mobbet meg så hardt at jeg havnet på psykiatrisk (skolen min hadde ingen respekt for taushetsplikt) og valgte å bli venner med dem.
Trakk meg unna, gikk i dvale, var aldri sosial, møtte aldri noen, fra jeg var 15 til jeg var 29. Er kommer opp i 30-årene nå og fremdeles så vidt i gang med å begynne å være menneske igjen. Gjør så vondt å se folkene som har levd som spøkelser i hodet mitt i alle disse årene, i toppjobber, “ledere”, de er gift, de har barn, de eier hus (ikke leilighet, HUS)…de er blitt gamle. Å snakke med folk på min alder nå er ofte (men heldigvis ikke alltid) som å snakke med foreldrene mine. Ingen forskjell. Gamle, “voksne” mennesker. Og det gjelder alle fra ungdomsskolen og barneskolen jeg finner på facebook og. Jeg har ikke snakket med dem, men alle jeg finner har blitt skikkelig voksne. Overvoksne. Noe som gjør at closure er umulig. For de er ikke til å kjenne igjen. Det er alt for seint. De er blitt til foreldrene mine. De har hus. De er gift. De har barn. Og de har toppjobber. Lederposisjoner.

Jeg er klar til å ta igjen ungdomstiden, hva nå det innebærer (ikke drikking/festing). Jeg er klar til å endelig begynne å være ung. Og jeg har så vidt begynte å gjøre det, å ha opplevelser jeg aldri fikk ha. Å være sosial, å være med noen istedenfor å bare være aleine. Og det har hjulpet, spesielt når jeg har vært med en jente jeg går ut med i områder av byen som jeg assosierer med vanskelige minner og/eller lengsel etter lysere tider i barndommen. Men for å komme lenger merker jeg at jeg trenger å lukke såret. Og jeg ser ingen måte å gjøre det på. Fremdeles sitter dette ubearbeidelige minnet om at hele verden vendte seg mot meg og tok glede i å ødelegge meg.
At de så på meg, og snakket til meg, og behandlet meg som et undermenneske. Som om de ble fornærmet av at jeg var i live. Hver dag fikk jeg høre hvor stygg jeg var, hvor mye som var gale med meg. Utsatt for vold “fordi du er stygg”. Hvordan jeg forventet at de andre elevene skulle reagere med avsky på de verste mobberne, og vende dem ryggen, fordi jeg hadde blitt oppdratt til å tro at folk flest er gode mennesker. Hvordan de i stedet ble venner med dem, gjorde dem populære, og så mange av jentene flørtet med eller hadde sex med dem.
Jeg husker spesielt en jente som var kjæresten til den mest voldelige mobberen, og var i rommet da han gikk fysisk til angrep på meg “fordi du er stygg”. Hun valgte den fyren til å være kjæresten hennes. For ikke å snakke om alt hun hadde sagt til meg før, og hvordan hun syntes det var gøy når andre trakasserte meg ved tidligere anledninger. Og så en dag satt hun ved siden av meg i friminuttene og begynte å spørre meg hvordan jeg hadde det og så ut til å forvente at jeg skulle åpne meg for henne. Det var helt på slutten av ungdomsskolen, på det tidspunktet var jeg suicidal og hadde ingenting å miste, og hadde endelig begynt å slå tilbake verbalt, så jeg ba henne dra til helvete. Hun oppførte seg som om jeg var frekk uten grunn. Hun tenkte visst på seg selv som et godt menneske som ikke hadde gjort noe galt. Bare tatt del i å ødelegge et annet menneske, men de tenkte jo at det ikke var galt å bryte meg ned og gjøre livet mitt til et helvete, for jeg var jo «stygg». Jeg var ikke et menneske. Jeg fortjente ikke å leve.
Hvordan de dehumaniserte meg. Hver gang det var en offentlig runde med fysisk eller psykisk angrep på meg, så så de på den som mishandlet meg med takknemlighet og beundring i blikkene deres, og på meg med hat og avsky. Det så ut som de var takknemlige for at noen sa/gjorde mot meg det de hadde gått rundt i håp om at noen ville. At de oppriktig trodde at jeg fortjente å lide på grunn av hvordan jeg så ut, og at de var gode mennesker som gjorde noe moralsk riktig.
Jeg husker at jeg så jenter på min alder utenfor skolen, og i stedet for å tenke typiske hormonelle tenåringstanker, så tenkte jeg at de hatet meg og ønsket å se meg lide, også. At de ville leke snille hvis jeg snakket med dem, men egentlig ønsket de at en eller annen smug bølle skulle dukke opp og gå til angrep på meg, dehumanisere meg og/eller ydmyke meg. At utseendet mitt provoserte hat og sadisme hos alle på min alder. De visste at jeg hadde vært vekke fra skolen i over en måned fordi jeg slet psykisk/følelsesmessig (enda en gang der skolen ikke brydde seg om taushetsplikt) og likevel fortsatte hatet.

Jeg skrev om dette på Jodel, av alle steder. Jeg fikk svar at det er “frykt for utenforskap” som står bak, “ikke ondskap”. Jeg vet ikke hva denne personen legger i ordet “ondskap”, men svaret er feil. Det er jo dette som ER ondskap. Det er jo ingen som tenker at de er onde. Det er ingen som tenker “Rawr ondskap! Jeg tilber død og lidelse!” Ingen av historiens ondeste mennesker tenkte at de var onde. De har alltid en eller annen bullshit historie der de er helten, eller det er synd på dem, eller de er under press, stakkars, eller bare ble revet med. Disse historiene er hverken gyldige eller interessante.
Det å synes det er viktigere å være venner med de som ødela uskyldige menneskers liv og psykiske helse på gøy enn det er å fordømme dem og ta offerets side. Det. Er. Ondskap. Det finnes ingen unnskyldning for noe sånt. Det finnes ingen formildende omstendigheter. Det er reinspikket og utilgivelig ondskap som gjør verden til et utrygt sted der man aldri kan være komfortabel med noen.

De hadde…jeg vil ikke tenke på eller høre hvor lenge 2006 er siden, men de hadde SÅ mange år på seg. År der hver dag var en dag de kunne utviklet en samvittighet, tatt kontakt, uttrykt sjokk, avsky, ekte anger og forferdelse over hva de gjorde, hva de valgte å være del av, og bedt om tilgivelse. Jeg hadde ikke kunne tilgitt dem, for det de gjorde var så hinsides ondskapsfullt og utilgivelig. Men de kunne prøvd. De hadde all verdens tid til å si noe. Å gi uttrykk for at de hadde sett lyset og ikke var pur onde demoner lenger.

Det var et sted mellom 50 og 100 medelever på ungdomsskolen som var involvert. Og hvis du legger til de jeg hadde vært “venner” med fra barneskolen som hørte hva de hadde gjort og valgte å bli venner med dem, så har du ca 30 stykker til. Og jeg var ikke vanskelig å finne. De trengte bare å google navnet mitt for å finne nummer og addresse. Jeg hørte aldri et pip fra en eneste en av dem.
Hvordan i helvete skal jeg kunne fungere sosialt etter noe sånt. Uansett hvor lenge det er siden.

Ser at dette er en ny side, og det er ingen andre tråder i depresjonsforumet, så går utifra at veldig få kommer til å lese dette. Vurderte å legge det inn i mobbingforumet, men det er det nok enda færre som sjekker.

2

hei hvordan går det

tusen hjertelig takk for at du deler din historie, jeg synes at du er modig som står frem.

jeg håper at livet ditt framover blir mye bedre, og du må vite at du ikke står alene om mobbing og trakassering. det skjer med folk i hele verden hver dag, på jobb, skole og andre steder.

bare skriv hvor mye du vil til meg :D

hva heter du, hvor gammel er du, hvilket kjønn er du

hvor i landet kommer du fra

hva liker du å gjøre i fritiden din

hva jobber du som

bare still spørsmål du lurer på om meg i rekke og rad

mvh

Robel

3

Takk.

Her var det ikke mange som har flyttet over fra gamlesiden. Med så lite aktivitet så dør vel denne siden ganske kjapt.
Anyways, jeg skriver videre, jeg.

De fra barneskolen som jeg hadde følt “tilhørighet” med, som hørte hva de på ungdomsskolen hadde gjort, at de hadde utsatt meg for en såpass overveldende trakasseringskampanje at jeg havnet på psykiatrisk… og så valgte de å bli venner med de som hadde gjort dette mot meg. Ingen tok kontakt med meg.
Jeg tror det gikk rundt som en morsom historie blandt de som hadde kjent meg. Da jeg var begynt på vgs møtte jeg på noen fra barneskolen på bussen. Han fortalte meg at hele trinnet mitt på ungdomsskolen hadde blitt fortalt at de hadde sendt en elev til psykiatrisk (de hadde ikke sagt mitt navn, dermed hadde de kanskje ikke teknisk sett brutt taushetsplikten, men alle skjønte jo at det var meg. Det var første gang jeg fikk vite om dette). Han passet på å si det så høyt som mulig, så alle på bussen kunne høre det. Gjentok om og om igjen PSYKIATRISK så høyt han kunne, med et flir om munnen. Jeg prøvde stillferdig å avslutte samtalen, men til ingen nytte. Jeg angrer fremdeles på at jeg ikke slo til han.
Tror det vitner om holdningen de hadde til meg og hva som var gjort mot meg. De synes det var gøy. Det var en morsom historie som de lo av.

Glemte å skrive at jeg har sett flere av dem de siste få årene. Har ikke snakket med noen av dem, men har sett dem rundt om i byen. Flere fra ungdomsskolen og et par fra barneskolen. Flere av de så ut som de kjente meg igjen, med samme blikket i øynene deres. Et…nedlatende blikk. Nesten avsky, men at de morer seg samtidig. Som om de blir minnet om den morsomme historien om at jeg havnet på psykiatrisk på grunn av alt jeg ble utsatt for. Vanskelig å forklare, det er mye i et blikk. Spesielt den siste jeg gikk forbi, øynene skinte av skadefryden av minnene de hadde om meg. De har ikke forandret seg i det hele tatt.
Men selvfølgelig. Hvis de virkelig hadde forandret seg, hvis de virkelig hadde blitt til mennesker, så hadde de blitt forferdet over hva de hadde gjort/vært del av/ledd av, og de tatt kontakt og bedt om tilgivelse. Men, som sagt, jeg hørte aldri et pip fra en eneste en av dem. Så selvfølgelig har de ikke forandret seg.

Å høre at noen har blitt ødelagt av mobbing, og synes dette er morsomt, en morsom historie å gå rundt å le av, og bli venner med mobberne… Det går ikke an å bli mer ondskapsfull enn det. Og at selv de jeg hadde gode minner av, fra da livet var mye lysere og det var glede og skjønnhet i verden, fra da jeg var “trygg”…at de og var med på dette, synes det var gøy, synes det var morsomt (og tilsynelatende fremdeles synes det)… Det fortalte meg bare at verden er utrygg og grusom, og at jeg aldri kan være trygg på noen, for selv de som virker skjønne og greie og pålitelige kan vise seg å være så hinsides onde. At den eneste måten å være trygg på, er å være aleine og lukke verden ute. Noe som jeg gjorde i hele ungdomstiden min. Og gjennom hele 20-årene. Og som jeg fremdeles føler er tryggest å gjøre.
Den eneste måten å være trygg på er å lukke verden ute og være aleine. Noe som bare kan gjøre meg ulykkelig, da det ikke er et verdig liv. Og alternativet er å være utrygg OG ulykkelig, da det ikke går an å ha det bra når du ikke føler deg trygg.
Det overbeviste alt dette meg om, og i ettertiden har ikke verden brydd seg med å bevise at jeg tar feil. Tvert imot

4

bare hyggelig.

takk for at du er ærlig med meg om din historie.

Du har blitt mobbet på en brutal måte.

5

Det verste med ungdomskolen kombinert med usikkerhet er at man ikke står opp for seg selv. Som voksen kan man reflektere med at det var en gjeng med UNGER som bare ikke visste bedre. Hvis jeg tenker meg godt om, var det tider hvor jeg oppførte meg idiotisk jeg også. Jeg var på VGS knapt en måned før 3 andre gutter hadde angrepet meg. Jeg hater dem ikke for det, jeg hater meg selv for at jeg ikke tillot meg selv å gjøre det vanskelig for dem, uansett utfall. Derfor jeg lærer egne barn nå å lytte til seg selv, spørre seg selv hva de mener, og stå hardt for de verdiene. Jeg gir dem tillatelse til å være dem selv - jeg hadde ingen slik støtte selv. Og via typisk negativ mentalisering, antok jeg kanskje ofte hva folk trodde om jeg, uten at det nødvendigvis var sant. Da jeg lot følelser først ta overhånd, og dermed trykket dem ned så langt at jeg kun hadde intellekt igjen. Fungerte dårlig…

Jeg var 1 av 6 halvsøsken med egen far som forlot meg når jeg var 2. Jeg fikk også høre det helt fra 8 års alder til tenårene at bare tiden vil vise om jeg blir en misbruker og ond mann akkurat som min far. Og hvor mye jeg minte dem om han… så ut som han… hørtes ut som han… At han forlot meg fordi jeg ikke var født jente som han kunne misbruke… Jeg fikk høre det hver gang jeg ikke var enig med dem om noe, uansett samtaleemne.

Kan aldri verifisere noe av dette. Min ekte far døde for lenge siden av kreft fant jeg ut. Og hadde visst slitt mentalt siden han var 34. Min mor ville aldri prate om noe, verken min ekte far eller problemer jeg opplevde på skolen. Mine søsken utstøtte meg. Så jeg var 100% alene med mitt eget sinn og problemer.

Jeg var så deprimert mot slutten av tenårene at jeg faktisk besvimte et par ganger. Var innom helsevesenet i 2004. Igjen i 2012. Jeg prøvde 3 forskjellige grunnkurs på VGS før jeg sluttet på skolen da jeg ikke klarte mer. Og har siden da hoppet fra jobb til jobb til jeg endelig havnet i en som ikke har felles lunsj og ganske usosial nok til å fungere. Der har jeg vært 8 år nå. Ikke lykkelig, ikke glad, men ting går rundt. Og inntil jeg selv gjør noe annet med situasjonen, aksepterer jeg det uten noen vonde følelser rettet mot andre.

I tenårene gjorde ting vondt, veldig veldig vondt. I 20 årene nedtrykte jeg ting så godt jeg kunne, og hadde energi til å holde ting nede. I 30 årene skjønte jeg at det ikke kunne fortsette, men jeg tillot meg selv også å distansiere meg fra folk som bare stjeler energi. Nå i en alder av 41 tenker jeg knapt på fortiden lenger, og flyter heller avgårde og aksepterer at verden er noe drit, men kunne vært mer drit, og er heller glad for det jeg har og kan kontrollere. De fleste negative ting kan følelsesmessig og intellektuelt sett observeres i stedet for å være knyttet til det.

Er diagnosert med AVPD/UPF. Det er ting i meg som er mekanisk. Triggere som utløser fight or flight. Enkelte personligheter og kritikker kan komme nærme disse, og det mekaniske i meg går da i full stressmodus for å beskytte meg mot den smerten jeg kjente som barn og tenåring.

Jeg er helt åpen om dette mot nye mennesker jeg møter, for å bygge tillit og fordi at å skjule noe som helst eller gjøre det til tabu er nytteløst og bare skadende for alle parter. Er ikke forundret nå lenger, men var i starten overrasket over at folk takket for åpenheten og man kunne se at de hadde en liten “aha” opplevelse. I stedet for å tro at jeg var en arrogant selvgod person som bare gikk for seg selv, skjønte de nå hvorfor jeg kunne virke tilbakeholden i samtaler og sosiale situasjoner.

Jeg vet ikke om noe av dette relaterer seg til deg. Jeg synes det er trist at du bærer på hatet fortsatt, det gir dem makt over deg som du ikke trenger å gi dem. Den beste hevnen du kan ta er å gi slipp på det sterke fokuset på det, og ta kontroll over dine følelser, intellekt og kropp fremover. De 3 tingene vil sammen hjelpe deg å ta styring. Angre på ting koster energi. Se på det heller som at du har masse erfaring, bruk erfaringen til å leve bedre fremover.

Kroppen vil fortelle deg når du er stresset. Anspenthet, svetting, urolige armer og ben etc. Bruk det til å skjønne når en sitasjon påvirker deg, og tenk på hvorfor, og hva DU vil gjøre med det.

Følelser vil fortelle deg sinne, hat, glede, etc. Men trenger styring så det ikke får lov til å ta helt avgårde og blande seg med andre ting. Hvis intellektet ikke klarer å gi deg svar på hvorfor du er trist, så gi deg selv lov til å slippe fokuset på det - det var bare hjernen som ga alarm, som intellektet må evaluere og evt. slå av. Du vil fortsatt kjenne på ting, men du kan fungere uten at det får lov til å styre deg.

Intellektet brukes til styring, bestem hva som gir mening og hva du skal gjøre med signaler fra kropp og følelser. Begge er viktige.

Dette er ting jeg selv har lært først etter et år hos distriktpsykiatrisk, 3 grupper i uken pluss kursing. Samt mange år etterpå hvor jeg fortsatt bruker mindfulness og sunn mentalisering som verktøy for å fungere daglig.

6

Nei, det kan man ikke. De var ikke unger, de var ungdommer. De visste hva de gjorde. De var ikke småbarn som deiset rundt klossete uten å forstå hva de gjorde; det var grenseløs, sadistisk ondskap fra folk som var gamle nok til å ha komplekse forhold, som drakk og kjørte moped og hadde sex og snakket om politikk. Og sånn avfeiing av traumer og unnskyldninger for overgriperne er ikke hjelpsomt.

Jeg har gått på gruppeterapikurs på DPS og hørte så mye snakk om sånne mestringsverktøy som du nevner. Greien med det er at det kommer fra noe generelt som de har lært fra en bok, det er en trend i psykologien som de har altfor stor tiltro til. Problemet igjen er at de avfeier din historie, dine traumer, som er det som er hovedproblemet, bare for å gi deg noen generelle tips som de har lest i en bok som ikke har noe med ditt liv, din historie, dine problemer å gjøre. Du kan til og med bli bedt om å ikke snakke om fortiden, for det er bare “hverdagsmestring” som de mener det skal snakkes om.
Det er nettopp min fortid, mine traumer, som er problemet. Det er det som må snakkes om, det som må bearbeides. Ikke nåtiden. Ikke meditasjon, ikke mestringsstrategier, ikke noe annet.

Jeg er veldig glad for at dette har funket for deg, og håper du fortsetter med det, da dette har klaffet for deg. Men jeg kjenner meg ikke igjen i det.

7

Det var ikke en avfeiing, sånt er ikke ok. Men jo, de er fremdeles barn, og man er ikke særlig smart som tenåring, spesielt uten god oppdragelse. Dette gir ikke unnskyldning for å mobbe, men kan hjelpe å ha i sinn når man prøver å akseptere det faktum at det skjedde i etterkant og parkere det for seg selv som HAR skjedd og ikke skjer akkurat NÅ. Når man hater så mye som jeg forstår på teksten din at du gjør, så holder du fast på det fremdeles.

Så det var mer for din egen del, at du kan legge fra deg hatet litt ved å slutte å fokusere på hva de gjorde, og heller holde de ansvarlig i dag ved å gi totalt faen i dem. De er ikke verdt tiden eller energien din. Og du kan gjøre absolutt null og niks med det som allerede har skjedd i tid og rom. Ved å holde så stramt ved hatet fremdeles, er du selvdestruktiv, det er ikke lengre dem som gjør noe…

Psykologene som styrte gruppene mine avfeide ingenting hos meg. Men jeg ga dem også kritikk for å ikke EGENTLIG bry seg, og kun gjøre jobben sin. Men det var bare mitt eget ekstremt sterke behov for støtte som skrek etter det, noe jeg innså selv når jeg måtte akseptere at ingen der skyldte meg noe som helst, jeg måtte bruke gruppene selv som testarena for hvordan jeg kan fungere bedre fremover. Det er en del oppdagelser man gjør som tar tid, men hjelper på veien…

Mestringsverktøy funker, men det må først gi mening, som tar tid, særlig uten tiltro i starten. De gruppene var gode testarenaer for at det skulle skje, men det tok måneder. Inntil da kan man kalle det for hva man vil. Noen bruker litt, andre mer, resten kanskje ingenting. Det er opptil enhver. Det er heller ikke alt som passer for alle.

Det er en selvfølge at du skal kunne prate om traumene dine og fortiden din i slike grupper og i terapi. Hvis du ikke fikk gjort det har det vært en svikt i å ta tak i dine behov. Mestringen kommer etterpå, når du har lært deg å respektere dine behov akkurat nå og fremover og klart å starte aksepten for hva som har skjedd. Det betyr ikke at du trenger å godta det, men du MÅ akseptere det, det har skjedd, at det suger, men det har skjedd, selv om man skulle ønske noe annet.

Gi deg selv lov til å ha dine egne meninger om det, det var IKKE OK, men samtidig la alle følelser som er tilknyttet det, være relatert kun til den fortiden. Ikke la de få lov til å påvirke deg nå i dag på daglig basis på ting som ikke har med det å gjøre - det er det mestringsverktøy er for.

Når det er sagt, psykologer jeg har vært borti har mange vært svært dårlige til å sette ting i kontekst. Litt som på skolen, man blir pushet ting her og der, men uten særlig mål og mening som er individuelt. Her også kan man bruke mestringsverktøy - ved å si ifra at dine behov ikke har blitt møtt og at du trenger sånn og sånn. Verktøyet da er å lytte til seg selv og respektere sine behov kontra å føle at du blir styrt av andre.

Det høres ut som du allerede vet hva du vil prate om og hvor traumene kommer fra, det er faktisk en god start i seg selv. Jeg ville tatt en tur til fastlegen og spurt om henvisning til noen profesjonelle til du møter noen som er villig til å lytte til deg på dine kår. Det er det minste du skal kunne forvente av systemet. Ikke vær redd for å sette hardt mot hardt, jo mer du gir av deg selv jo bedre er det, og når du møter den rette så vil de forstå det. Har du sterke følelser knyttet til traumene, vil det ikke være enkelt å møte dem heller og ta og kjenne på dem på nytt. Noe de også skal kunne hjelpe deg med.

Håper du finner en vei du kan ta som møter deg på dine kår slik at du også kan komme deg forbi aksepten for det som har skjedd og starte med verktøy for å holde følelser og hverdag noenlunde i sjakk. Det finnes ingen magisk fiks, men det finnes håndtering om man makter det…

Jeg var såpass sliten selv når jeg endelig kom inn i systemet, at jeg antagelig derfor var ekstra åpen for å bare lytte og reflektere. Jeg hadde hatt selvmordstanker i lang tid og orket ikke lengre å hate fortiden på samme måte, jeg orket knapt å kjøre hjem etter gruppene. Så mulig god timing var en av nøklene for min del, hvor de fleste skjold var nede…

8

Jeg føler også at mobberne mine har et “hold” på meg, nå inni 30-årene, og jeg ønsker meg også “closure”, selvom jeg ikke helt vet hvordan enda. Det er en vond historie som jeg alltid vil bære med meg, men jeg håper den vil bli lettere å bære med tiden.

Jeg syns det hjelper å prate om det med en profesjonell, at det er en som lytter til meg og støtter meg, kan være den trygge voksenpersonen for meg som kan stå opp for meg, som jeg ikke hadde på den tiden. Og etterhvert skal jeg gå i gruppeterapi også.

Disse barna og ungdommene har ikke lært hjemme hvordan å oppføre seg mot andre mennesker. Hva har de lært hjemme, hvordan har de observert voksenpersonene rundt seg behandle andre mennesker?

At “de er bare usikre”, har jeg også fått høre mye og det syns jeg har vært vanskelig. De oppførte seg som om de var bedre enn meg, og de var slemme, baksnakket meg, utestengte meg, behandlet meg som luft, gikk løs på meg (og jeg tok også noen ganger igjen, mye ypping og slåssing). Jeg endte med å bli totalt utestengt og ignorert av de andre elevene. Læreren sa at det var min egen skyld, fordi jeg ikke var “flink nok til å ta initiativ til å være sammen med de andre”. Det er først i voksen alder at jeg skjønte at dette var feil.

Når det er så mye mobbing, så er det noen voksenpersoner som ikke har gjort jobben sin med å skape et trygt og godt miljø for barna! Det er tiltak som må settes i gang. Man blir på en måte sviktet som barn. Mobberne mobber nok andre for å ikke være den som selv blir mobbet. Kanskje det er overlevelsesmekanisme som kicker inn, uten en voksen og moden hjerne som kan reflektere/ha et overblikk over situasjonen, det indre kompasset virker ikke.

Jeg har tenkte mye, - hvorfor meg, hvorfor ble akkurat jeg mobbet/valgt ut? Hva var det som var så feil med meg? Jeg så et intervju med Fredrik Solvang en gang, som fortalte om hvordan han ble mobbet som liten pga at han er asiatisk. Tenk - det skal ikke mer til.

Jeg har iblant samtaler med “lille meg” hvor jeg bekrefter de følelsene jeg bærer på og jeg sier ting til meg selv som “Så SLEMME og FÆLE de var, herregud!! HVOR var de voksne, lærerne osv som skulle passe på deg? Du som er så snill og fin. Det fortjente du ikke, du skulle ha blitt tatt vare på og hatt snille mennesker rundt deg. Dette var ikke bra. Jeg er så lei meg for at du måtte oppleve dette. Jeg er glad i deg. Hva har du lyst til å gjøre i dag, kjære vennen min? Har du lyst på kaffe, en varm dusj eller en sjokolade?”
Jeg jobber med meg selv for å få til en sånn intern dialog, så jeg kan bytte ut den gamle.

Jeg liker en av kommentarene over, om å GI TOTALT FAEN i de menneskene. Det tror jeg er et godt råd. Fokusere på seg selv og sitt eget liv. Gjøre så godt en kan hver dag for å ta vare på seg selv - Fordi DU syns at du er verdifull og på den måten “driter” du i deres syn på deg, de får ikke bestemme over hvordan du skal føle deg. Men selvfølelse må man jobbe jevnt og trutt med.

Jo mer livserfaring jeg får, jo mindre “imponert” føler jeg meg over sånne mobbe-typer. Jeg lar meg inspirere at de som bidrar med noe godt til verden, og jeg holder utkikk etter dem. Jeg kan finne litt trøst i at jeg ihvertfall ikke var den som mobbet og utestengte andre. Jeg skifter litt perspektivet mitt på “popularitet”. Hvem er det EGENTLIG som er en såkalt “taper”? De navlebeskuende typene som bare har blikket vendt inn mot seg selv og den sosiale statusen sin? Eller de som ivaretar seg selv og forsøker å ha en positiv innvirkning på de man har rundt seg?

Å fortsette å kjempe for å få det bedre er på en måte en seier i seg selv… se etter de gode menneskene. Har du sett “The Reunion” med Anna Odell, forresten?

9

Hvordan kan du være så sikker på at det ikke er mulig? Har du diskutert med behandlerne dine å faktisk konfrontere dem med det de gjorde?

10

Jeg synes uansett at det ikke greit å finne på unnskyldninger for dem, frata dem ansvar, dytte ansvaret for handlingene deres over på andre mennesker eller omstendigheter, og jeg vil ikke ha flere sånne svar. Det er også vanvittig ødeleggende da overgripere kan lese sånne svar og frifinne seg selv. De trenger bare å vente i mange år, så avfeie det med at “det var så lenge siden, jeg var så ung da” og vipps, så har du sluppet unna med det. Get out of jail free card.
Jeg synes det er drøyt at det ofte er instinktivt for mange å svare med å forståsegpå mobberne, finne på unnskyldninger for dem, finne på vinklinger som kan gjøre dem mindre ansvarlig for egne handlinger, forskjønne fortiden og intensjonene deres, gjøre dem yngre og mer uvitende enn de egentlig var når noen åpner opp om mobbing.
Tenk om folk holdt på sånn når noen åpnet opp om andre typer traumatiske, ondskapsfulle overgrep de har vært utsatt for. Tenk om noen svarte voldtektsofre med sånt.
Jeg var i gruppeterapi en gang og det var en dame der som tok opp mobbing hun hadde vært utsatt for i ungdomstiden, og det var åpenbart svært vanskelig for henne å snakke om det. En annen svarte med en gang og på en skikkelig nedlatende måte, som om han snakket med et lite barn, med klassikeren “Ja men du må tenke på at de som mobbet sikkert hadde det vanskelig med seg selv”. Merket jeg ble skikkelig forbanna, og det virket som om hun som hadde åpnet opp om mobbingen måtte kontrollere seg selv og, det ble stille lenge før hun svarte kaldt noe sånt som “kanskje det.” Det er helt bak mål.
Sånn ondskap skal ikke forståes. Det skal være uforståelig. Det skal fordømmes, uttrykkes avsky for og vendes ryggen til.
Jeg synes det å legge skylden på de “voksne”, enten det er foreldrene deres eller lærere på skolen, er det samme. Det var ikke “de voksne” som skulle gjort noe. De skulle ha holdt seg langt unna. Det var ikke foreldrene deres som var ansvarlig for deres handlinger.
Innblanding fra de voksne kunne bare ødelegge, og permanent forhindre closure. Jeg snakker av erfaring. Det var opp til de andre ungdommene å gjøre noe. Det var DERES jobb å stå opp mot mobben, fordømme dem, vende dem ryggen, ta klart og tydelig offerets side. Uten kunstig innblanding fra skolen. Uten å måtte bli fortalt det av en autoritetsfigur. Det er den eneste løsningen som hadde betydd noe. Å få vite at ikke alle er onde. At det finnes gode mennesker i verden som jeg kan slippe inn i livet mitt. At vennskap og tilhørighet er en mulighet i livet. At verden ikke var noe grusomt som jeg trengte å beskytte meg mot ved å stenge den ute.
Det absolutt verste minnet jeg har er at “de voksne” faktisk blandet seg inn. Jeg ble ganske grovt feildiagnostisert når jeg var på ungdomsskolen. Jeg hadde behandlere som ikke lyttet, som tok svært få symptomer og konstruerte et feilaktig bilde av meg basert på det, og hørte ikke på meg når jeg prøvde å rette på konklusjonene deres. Jeg ble presset på tiltak som f. eks spesialundervisning for lærevansker som jeg ikke hadde, uten at det hjalp. Fordi jeg slet ikke med å gjøre skolearbeid fordi jeg hadde lærevansker, jeg slet med det fordi jeg var kraftig deprimert, engstelig og traumatisert. Og “tiltakene” deres, og det at de ikke lyttet til meg, og ikke stoppet når jeg sa stopp, gjorde bare de virkelige problemene mine verre.
Det var noen år siden at jeg oppsøkte hjelp hos DPS, og da ble den gamle diagnosen fjernet, da lyttet de faktisk til meg, og ble diagnostisert med unnvikende personlighetsforstyrrelse (som følge av traumer), og moderat depresjon. Dette var på en måte startskuddet for å få orden på livet mitt, skaffe meg jobb, prøve å være småsosial og knytte bånd til folk.
Men da, på ungdomsskolen, lyttet de ikke, fordi de trengte ikke å lytte, fordi jeg var under 18. Så de bestemte seg for å be læreren fortelle klassen min om diagnosen jeg hadde fått, fordi de mente de hadde “rett” til å vite det, og uansett hvor høyt jeg skrek at de måtte stoppe, at de ikke kunne gjøre det, så lyttet de ikke. Fordi de trengte ikke å lytte.
Så de fikk dem fortalt det. Og klassen ble også (mest sannsynlig) fortalt at de ikke måtte mobbe meg. De tok fra meg identiteten min og annerledesgjorde meg ovenfor jevnaldrende (ikke bare de i klassen, men alle som kjente dem kunne nå også få høre dette fra dem), tok fra meg privatlivet mitt og kontrollen over hva folk visste om meg, alle de absolutt verste tingene du kan gjøre mot en tenåring.
Og på grunn av dette, i løpet av de siste få månedene av ungdomsskolen, tok mobbingen slutt. Ikke fordi de utviklet en samvittighet, ikke fordi andre ungdommer sto opp mot dem, men fordi autoritetsfigurer kunstig forandret på situasjonen og ba dem om å ikke mobbe, i tillegg til å fortelle dem noe bullshit om en diagnose.
Jeg hadde faktisk foretrukket om mobbingen fortsatte helt til slutten. “De voksne” blandet seg inn og gjorde closure umulig. Jeg fikk ikke oppleve at det finnes gode mennesker som vender ryggen til mobben og står opp mot ondskap, jeg fikk bare oppleve hvordan de adlød en autoritetsfigur og at individene ikke individuelt mobbet når det var lett å ikke mobbe, når det ikke var trendy å være ond. Hvordan hjalp det? Det eneste det oppnådde er at det hele forble, og forblir, et åpent sår.

Dere sier at jeg må gi slipp på det fordi det ikke skjer lenger, fordi det ikke har noe med nåtiden å gjøre, men det har det. Det er fremdeles samme verden. Samme verden der de fleste mennesker var onde mennesker. Samme verden der virkeligheten fullstendig brøt sammen og mennesker var monstre, og det var ingen som ikke støttet dem og ikke var del av det.
Det er samme verden nå. Samme verden der jeg må vite at folk er gode mennesker hvis jeg skal slippe dem inn i livet, med minnet om at ingen var det. Og der folk kaller folk stygge og dehumaniserer folk pga utseendet, kaller folk forferdelige ting pga utseendet, og dette blir sosialt akseptert. Der de skal ha MER fokus på utseendet, gjøre verden MER overfladisk, blant annet ved å normalisere ting som Tinder. Samme verden der alle henger seg med på alt alle andre gjør, uansett hvor fucket det er. Det er ikke så lenge siden jeg fant ut at mange (jeg vet ikke hvor mange, men jeg har et forferdelig inntrykk av at det er de fleste, akkurat som på ungdomsskolen) synes at det er greit å være utro mot en romantisk partner “hvis dere ikke har snakket om ‘eksklusivitet’”. At du kan forelske deg i noen, kysse dem, ha sex med dem, knytte nært følelsesmessig bånd til dem, men at de har rett til å ha sex med andre fordi “du sa ikke at de IKKE kunne gjøre det”… noe så ubearbeidelig ondskapsfullt, noe så drøyt og umulig å ta innover seg at det ikke føles ekte. Det er som de har kommet opp med det bare fordi det er det mest forstyrrende og jævlige de kunne komme på. Det er akkurat som det øyeblikket i et mareritt der det blir så overdrevet at du innser at det bare er et mareritt og våkner opp. Det gjør at verden ikke gir mening, og at livet ikke føles ekte.
Og når verden er så utrygg, når livet ikke gir mening, når mennesker ikke er gjenkjennelige som mennesker, så er svaret å stenge verden ute, og leve det livet jeg levde i altfor mange år etter ungdomsskolen.

Minner fra før ungdomsskolen er blitt veldig tåkete. De fleste detaljer fra barndommen er dessverre borte. Men samtidig så er de de mest ekte minnene jeg har. Fra da verden ga mening, livet ga mening, da jeg hørte til, og mennesker var gode, og romantikk og forelskelser var noe varmt og vakkert og ekte. Selv så tåkete som minnene fra barneskolen har blitt, så føles de så mye mer ekte enn livet har gjort siden virkeligheten brøt sammen på ungdomsskolen.
Jeg har hatt flere gode minner siden da. De fleste av dem siden 2017, og som jeg nevnte så gikk jeg ut med en jente mellom mai og september i år og hadde skikkelige gode opplevelser med henne, som gjorde at gamle knuter ble knytt opp og jeg fikk ganske mye mer håp for fremtiden. Det har ikke bare vært lidelse. Men selv da, så har ikke verden føltes så ekte. Den har fremdeles vært noe jeg må beskytte meg mot. Og livet har føltes…drømmeaktig, uvirkelig på en måte. At den er så absurd og ond at den umulig kan være ekte.

@Frikar-1 Jeg har ikke diskutert det, jeg går egentlig ikke til behandling lenger. Men jeg er ikke i kontakt med noen av dem det gjelder, og har heller ikke vært i kontakt med dem siden vi gikk hver våres veier for alle de årene siden. Jeg har dem ikke på facebook heller. Jeg kan lett finne mange av dem, men jeg er ikke der at jeg vil kontakte dem. Det forblir en tankeøvelse.
Hypotetisk sett så vet jeg ikke hva en konfrontasjon ville bært med seg. De verste mobberne, de mest onde, arrogante og selvgode psykopatene, er faktisk de det er mest sannsynlig at jeg kunne tilgitt. Det er alle de som ellers virket som normale, greie mennesker som virket som de tenkte på seg som gode mennesker, som så hvordan de verste mobberne var, og istedenfor å vise avsky og vende dem ryggen, støttet dem, tok glede av hvordan de behandlet meg og valgte å bli venner med dem og gjøre dem populære, bli sammen med dem, ha sex med dem, og å bli med på moroen, og sto rundt og skinte av skadefryd mens jeg sakte men sikkert ble psykisk ødelagt av dag inn, dag ut med dehumanisering og ondskap…det er de jeg aldri kan tilgi.
Og det er ingenting de kunne ha sagt som kunne forandre på det. Men det eneste som kanskje kunne hjulpet, er hvis de bare sa rett ut hva de gjorde. Hva de valgte å være del av. At de synes at “stygge mennesker” fortjente å lide og dø. Hva de valgte å tillate, å støtte, å belønne. Ingen unnskyldninger, ingen ansvarsfraskrivelse, ingen forskjønning av fortiden eller egne intensjoner, ingen dytting av ansvar over på andre mennesker eller omstendigheter. At de bare innrømmet alt, og at de IKKE var gode mennesker. Men jeg har ingen overbevisning om at de ville vært i stand til det.

@Valmuefrø90 Jeg har ikke sett den filmen, men jeg har hørt om den. Jeg tror at sånne filmer kan bli for triggende, spesielt siden jeg har hørt at mobberne i den ikke har samvittighet og nekter å ta ansvar. Er det riktig inntrykk?

11

Ja, det er riktig, men de kommer ikke særlig godt ut i filmen, hovedpersonen har bearbeidet traumene fra fortiden, og fremstår som den “sterke”, sånn sett syns jeg det gjorde godt, følte meg sett, og at det finnes håp om å komme seg videre.

Kanskje du ikke skal lete etter “closure”, om det innebærer å prøve å “bli kvitt” det vonde som en har med seg i bagasjen? Men finne en måte å håndtere det vonde på, å forholde seg til det på en ny måte, å bære det med seg i hverdagen, mens en prøver å bygge et godt liv for seg selv. Det har ihvertfall hjulpet meg. Man trenger MYYYYYE selvomsorg når man har opplevd noe sånt. Ønsker deg lykke til <3

12

Har du politianmeldt skolen for dette?

13

Nei, men jeg har tenkt på det i det siste. Jeg har ikke satt meg inn i jussen ennå, om det er foreldet, om jeg må ut med masse i advokatutgifter, om jeg må presentere masse bevis på at det skjedde (vet ikke om det finnes et paper trail i det hele tatt). Men det hadde vært fint hvis jeg fikk det til. Jeg skal se mer på det

14

Dette var helt j@#%*$ å lese. Skjønner ikke hvordan dette kunne foregå i så stort omfang uten at noen grep inn og stoppet det. Vet det dessverre skjer og tror på det du skriver om, jeg skjønner bare ikke at det går an… Jeg har alltid vært en som står opp for de som av ulike årsaker ikke klarer å stå opp for seg selv, og jeg gjorde det helt fra jeg lærte å snakke. Jeg vet det finnes flere som meg, både barn og voksne, og skulle ønske de hadde gjort noe for å hjelpe deg. Å vite om mobbing og ikke gjøre noe for å stoppe det, er ubeskrivelig feigt og nesten like ille som mobbing.

Dessverre kan ingen ta bort det du har opplevd, og jeg tviler på de som har behandlet deg slik har nok selvinnsikt til å forstå hva det har gjort med deg. Mange har nok lagt lokk på alt, gjort det mindre enn det var, unnskyldt det. Det er ikke der du får oppreising, jeg tror du bare kan få oppreising i deg selv. Ved å gi deg selv gode dager, opplevelser og relasjoner som voksen. Ved å gradvis ta tilbake livet de stjal fra deg, ungdomsårene og tjueårene.

All ære til deg for at du klarer å sette så godt ord på det du har opplevd, for at du ser at det handlet om de og ikke deg. For at du ønsker å ha det godt og jobber mot det. ❤️