Jeg trenger tips til hvordan jeg skal tilnærme meg sønnen min,
akkurat nå bor han hos meg, siden i sommer. Han bodde for seg selv i ca 3 år ( gratis bolig etter slektning) Jeg synes det var mye data, rot og isolasjon, men tenkte at det var en overgangsperiode. Fra han var 16-25 bodde han hos faren, og jeg syntes faren var veldig dominerende, og tenkte at nå trengte sønnen vår litt tid til å være selvstendig. En stund så det ut til å bli slik jeg ønsket, han begynte litt i jobb hos meg, lkom og gikk litt som han ville, men møtte opp, snakket med kunder og gjorde en jobb. Så fikk han div småplager, med øyne og knær, og etter corona sommeren 22 sluttet han helt. Isolerte seg, fikk tinnitus, Ville ikke åpne døra alltid, og det ble et lag av søppel over hele gulvet i huset. Ringte meg på natten og sa livet var uutholdelig. Jeg sendte mange bekymringsmeldinger uten resultat. våren 23 truet han med å skyte seg, snakket mye om en gammel urett der han hadde blitt mobbet mye på en arbeidsplass han var utplassert. DEt hadde ikke jeg hørt særlig om
Jeg sa at han måtte flytte til meg og faktisk gjorde han det. Vi fikk kontakt med lege, og Dps, der han bare ble avsluttet. Så søkte vi igjen med legen om Dps på den nye adressen,og han fikk 4 t der før han ble avsluttet.
Dps mener han kanskje har autisme, personlighetspatologi, psykoseutvikling, men fordi han er negativ til å få diagnose skippet de han ut,
Heldigvis har han en time hver 14 d i kommunen.
Jeg ønsker framgang! Han sitter på en stol foran data 15-16 t i døgnet. Går ikke ut , Tinnitus plager ham , vi har vært til sykehuset, siste legen sa han måtte gjøre øvelser, men han sier det ikke nytter. Han vil ingenting. Jeg lager mat. Søpla tårnet seg opp, og det ble bedre når jeg ba han om på bestemte dager ta tilbake all skitne tallerkener og også ta søppel i søppelsekk. Og da gjorde han faktisk det, Han ruser seg ikke, men når vi ryddet opp i gamle huset fant vi brukerutstyr.
De eneste gangene han kan virke interessert er hvis vi snakker om jøder, han er helt fanatisk på konspirasjonsteorier,
Han snur døgnet hele tiden, idag morges sa jeg at jeg ikke likte det, Da ble han svart i øynene, han er mistenksom mot meg også , feks da jeg ryddet pulten hans, så mente han at jeg hadde tatt noe.
Er det noe i denne historien du synes ligner på noe du har opplevd, og evt greidde å komme bort fra ? Jeg tror personlig at han har en lett form autisme. Vi begynte utredning så vidt da han var 12-13, men så ble det så mye bråk med div i familien, så det ble ikke noe mer.
Jeg tror at hvis han f.eks hadde noe å gå til hver uke, så hadde det vært litt bedre enn hver 14 dag, men er redd for at han blir verre, og kanskje nekter å gå til de timene han allerede har.
Høres ut som en vanskelig situasjon på mange måter.
Jeg mener at det er viktig å differensiere hva som er ditt og hva som er hans. Med det mener jeg f.eks at du sier at DU ønsker fremgang. Det vil du neppe få til hvis HAN ikke ønsker fremgang. Så da er det en fordel å være ærlig med deg selv om hva dine behov er og hva han sine behov er.
En viktig del er kommunikasjon. Og hvis du ønsker at han skal være åpen og ærlig med deg så vil det i de fleste tilfeller være heldig å “lead by example”. Sett ord på hva som skjer med deg når han snur døgnet frem og tilbake, sett ord på hvordan du opplever å finne brukerutstyr når det ryddes ut av leiligheten. Også får du håpe at det vil gi han tillit til at han også kan være åpen og ærlig om sine ting med deg. Husk på at det å få tillit tar tid. Og det krever nysgjerrighet, åpenhet, forståelse, fravær av fordømmelse og slikt for å oppnå det.
Og jeg aner ikke hvordan øvelser han har fått fra sykehuset, men det er mange øvelser som virker veldig meningsløse fordi man trener opp små støtte muskler og usynlige ting som gjør at man får fremgang. Implisitt i dette ligger det at det krever tålmodighet. Og tålmodighet er ofte vanskelig, spesielt når man er ung. Og da er det sikkert en fordel å forsøke å forstå HAN, fremfor å jobbe utifra hvordan DU forstår han.
Håper du får noe nyttig ut av det og at det kan være til hjelp. Og at det kan bidra til at du og sønnen din kan komme i posisjon til å få en bedre relasjon
Hei, tusen takk for svar. Det er nyttig for meg å se det fra andre sider. Det er jo først og fremst jeg som ønsker forandring, fordi han fungerte jo faktisk bedre for 2år siden. Laget seg mat, kjørte til jobb, møtte mennesker og hadde en annen innstilling. Han sier selv at han vil tilbake til jobb, men at det er tinnitus som ødelegger. Men det kan ikke være bare det, pga han er jo ikke interessert i å prøve ut noen behandling, hvis den ikke gir resultater med en gang.
Jeg kan prøve å ta en samtale om hva han virkelig vil, det er ikke godt å si, han virker fornøyd med å spille hele tiden også . Han tenker mye og har mye migrene. Og beveger seg ikke i hele tatt. Det er. Jo ikke bra , han har mye vondt i nakken etc, men vil ikke gå til fysio eller kiropraktor fordi det har han prøvd en gang. Men jeg får ta det litt rolig og håpe at han bygger opp et tillitsforhold til henne fra kommunen han har samtaler med. Takker for svar igjen.
Bare hyggelig det.
Jeg forstår at du ønsker det beste for han og at du helst skulle sett at han var på et sted der han dro på jobb, var ute blant folk og mer aktivisert enn det han tydeligvis er nå. Det er jeg overbevist om at han selv skulle ønske også.
Men, det er noe med det å være ung og ikke få umiddelbar effekt på det som gjøres som er utrolig utfordrende.
Nå er ikke jeg så voldsomt ung lengre selv, men jeg husker godt hvordan jeg var i mine yngre dager og hvor stort fravær av tålmodighet jeg hadde. Og det er klart at det kan spille inn for han også, selvom han selvfølgelig er et unikt menneske som ser og opplever ting på den måten han gjør.
Tror forøvrig at de fleste blir preget av å bli rammet av uønskede ting i livet. Og det vises ofte i humør, innstilling og andre ting. Det igjen kan jo føre til depresjon og annet, som utvilsomt kommer til uttrykk gjennom innstilling hos veldig mange. Vil også tro at hvis det er noe han bærer på som han opplever som vanskelig, men som han ikke har innsikt i eller kunnskap om selv…da er det nok ikke så lett å sette ord på det heller.
Tenker at det å spille mye kan fungere som et fravær av ubehag eller en demping av ubehag. Og da er det i såfall fort gjort å sitte litt fast i spillene, ettersom alternativet er å møte en form for ubehag og være utenfor komfortsonen.
Tenker forøvrig at det å tenke og gruble mye kan være veldig bra, samtidig som det kan være veldig uheldig. Det kommer veldig an på hvor tankene går og hvordan type energi de bærer med seg. Det som er helt sikkert er at den eneste som har svar på det hele er han selv.
I mange tilfeller er det også vanskelig å snakke med sine foreldre om ting. Og da kan det være en mulighet å snakke med en psykolog for eksempel, dersom du har økonomi til det og dersom han er positiv til å gjøre det. Eller, hun fra kommunen for den saks skyld.
Nå har jeg langt ifra alle svar her i verden, men jeg har hatt med meg depresjon gjennom mesteparten av livet, har adhd, har vært igjennom rusbehandling og har utdanning som sosionom. Og det jeg har lært gjennom mye terapi, mange år på “livets skole” og gjort enorme forandringer på livet mitt, er at tillit og kommunikasjon kan ta deg enormt langt. Men, det krever tid, å treffe på de rette menneskene og finne løsninger for passer for den enkelte. Og det er en liten del av det som kreves, for det er mye mer som trengs også, men dersom man har et godt fundament så vil mye av det andre falle på plass etterhvert.
Også mener jeg på ingen måte å svartmale situasjonen, for det er like mye mulig at det er langt mindre innsats som kreves også. Det kommer rett og slett an på hva det egentlig er som er utfordringen.
Synes du er flink som engasjerer deg i sønnen din slik du gjør og søker innsikt i andre måter å se det på. Det er en god innstilling som er veldig positiv vil jeg si.