Frustrert og lei

Pårørende
1

Så har lagt meg men er så lei. Akkurat nå har yngste på 20 vært helt hysterisk, truer med å drepe seg og er truende mot meg. Jeg ser ikke poeng i å ringe ambulanse, der styret borte på akuttavd er bare ødeleggende
Har 2voksne barn som bor hos meg,som jeg synes er bare gærne, og føler det ikke finnes noen enkel løsning på dette, det er akkurat som begge ble verre ettersom de ble eldre En er udiagnostisert, muligens autisme, og yngste vet jeg ikke . Men nå er det helt ille, kanskje bipolar som flere andre i fam
Jeg er og så forbanna på den udugelige fastlegen til eldstemann, han er umulig å få i tale. Han har faktisk heller ikke noen gang tatt blodprøver , eller i hele tatt undersøkt sønnen min mer nøye annet enn å snakke med ham litt og komme med massevis av tabletter han ikke vil ha.
Dps er et idiotisk oppsamlingsted for halvkompetente ansatte, der mange av de virker som de ikke har opplevd noe særlig av psykisk syke.
Rus og psykisk helsehjelp er bedre, men igjen lite faktisk hjelp. Her i byen tror jeg de kunne trenge autisme kurs. Jeg må prøve videre
Samme mølla
Fastlege
Kommunelege
Ringe rus og psykisk
Ringe helsestasjonen
Heldigvis vil yngste selv ha hjelp
Så stopper det litt opp m eldste for han vil ikke noe og stoler ikke på noen.
Jeg har og gått selv til private psykologer for å forstå dette. Bare bortkasta
Jeg begynner på nytt i morgen. Har vært hos pårørendehjelp, han snakket mest om utdanningen sin.

Så det gidder jeg ikke mer.
Takk for at du leste.

2

Høres ut som det er på tide at du skulle fått bodd for deg selv igjen.

3

Den enkle - og riktige - løsningen på dette er at du setter en tidsfrist for når barna dine skal flytte ut, og informerer de relevante instanser om dette. Barna dine er voksne mennesker og har plikt til å klare seg selv, det innebærer å kreve sin rett til hjelp dersom de har behov for det.

4

Jeg har svaret og løsnignen på akkurat ditt problem. Mere penger til å gjøre bare det man vil.

Neida jeg tuller selvølgelig.

Jeg synes du får sagt det utrolig godt og jeg trakk faktisk på smilebåndet når jeg leste dette. Jeg tror det er mange som kan relatere til å bli litt gale av sine egne barn. Uansett hva du gjør så høres det ut som du gjør masse for barna dine og de er heldige som har deg. Dere trenger selvølgelig og fortjener også hjelp og nye perspektiver, og noen ganger lar det vente på seg :( Jeg ønsker dere lykke til å mellomtiden.