Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle mine barn lengre , jeg har en gutt på 16 med lett psykisk utviklingshemmet som ikke forstår konsekvenser, avtaler , forstår at hannes handlinger kan påvirke andre i familien +++ , vi har hatt så mange politi saken med han , utallige møter med politi , bv , bup , skoler osv osv , men uansett hva vi sier hvilken kosenkvenser det går så bare fortsetter det , lyging stjeling rusing listen er lang , nå har også søstreren på 13 begynt med det samme , hun er under utredning hos bup for adhd men jeg tror det er andre ting der også , jeg er så lei av å få tlf fra politi om hva som har skjedd , fra lærere som sier de ikke går på skolen , og uansett hva man gjør som en konsekvens , om det er husarrest , inndeling av tlf osv så er det ingenting som hjelper , jeg er så lei jeg er så tom for ideer på hvordan jeg skal håndtere dette , etter en stygg krangel i natt så stakk jenten på 13 avgårde og jeg måtte ringe politiet, det er en ubehagelig følelse å sitte med at du ønsker at noen andre kan komme og ta over . Jeg er psykisk syke sjøl og har nettopp søkt om ufør på grunn av kroniske smerter , jeg har ikke mer å gi , hva gjør man , av og til kunne jeg ønske det fulgte en manuell på det å ha barne , jeg sitter igjen og bare er frustrert , beskymret lei meg , jeg bare orker ikke mer
Jeg er selv pårørende. I en annen situasjon enn deg, men likevel…
Å være pårørende er ekstremt krevende. Man må tåle så ekstremt mye. Har du søkt hjelp selv, hos pio f.eks.
Jeg ble syk selv pga. familien selv om jeg er yngst og lillesøster. Nå er jeg voksen og sliter fortsatt med meg selv pga. familie og oppvekst.
Det er jo ekstremt viktig at DU får lufta ut også. Ser du gjør det her, og det er veldig bra, men likevel trenger du kanskje noe mer.
Du har rett. Av og til er det bare nok. En kan bli ekstremt lei seg først og fremst, og også på andres vegne, men også sint, irritabel og bekymret som du skriver men du skriver også om å ikke vite hvordan man skal gjøre ting.
Men nå er det jo du også som står oppi det, og jeg kan tenke meg at det er ekstremt krevende å stå oppi situasjonen du gjør fordi du må prøve å holde hodet over vannet selv…?
Ofte er livet urettferdig.
Om du ikke får hjelp, så er i alle fall pio en organisasjon som skal kunne være der for deg.
Du kan og ringe eller chatte med hjelpetelefoner. Det hjelper i alle fall meg.
Håper du finner et sted der du kan få ut det du har i alle fall. De sier jo at man må ta vare på seg selv, men dette er spesielt viktig for pårørende, men også utfordrende.
Full respekt for deg som står i det.
Vet ikke om dette var noe godt svar, og det er rart det er så få meldinger fra pårørende innpå her. Det trengs ofte støtte av andre i samme situasjon.
I.
Jeg vil først å fremst si tusen for svaret ditt , det er nok som du sier litt støtte mellom pårørende og det er jo bare trist
Pio har jeg aldri hørt om nei så det skal jeg undersøke ,
Det hjelper selvfølgelig å lufte her inne også selv om det ikke akkurat løser saken så, men det er godt å få det ut
Hei igjen.
Joda, men jeg prøver jo bare å skrive og svare folk innpå her siden jeg har en del erfaring selv. Man skal jo gjerne hjelpe alle, men det kan man ikke…
Pio (pårørendesenteret i Oslo) er jo selvsagt i Oslo, så det kommer jo an på hvor du bor. Kanskje du bare kan google deg fram og se om du finner noe som kan støtte deg.
Jeg skrev deg fordi jeg kjenner meg en del igjen. Det er vanlig at pårørende gjør så godt de kan inntil de føler at de ikke klarer mer, og å tenke på seg selv… de tar seg selv som oftest til sist…
Jeg gikk med store belastninger hele barndommen til jeg flyttet ut, og trodde også at det var noe galt med meg. Men så får man jo problemer selv fordi ting rundt en er tunge og vanskelige , og rolla som pårørende er så kompleks. Fordi man er jo glad i de man er pårørende til, men føler seg ofte så hjelpeløs, og jeg kjente meg derfor igjen i det du skrev. Derfor tenker jeg at det er best om man får snakket ut. Jeg gikk jo selv å bar på ting, og klarte ikke å ta imot hjelp eller å snakke om det fordi jeg ikke ville være en som sliter. Det ville bli en belastning det også, for jeg skammet meg dessverre. Så jeg valgte å prøve å dekke over ting rett og slett. Jeg tror det er ganske så vanlig selv om det er fryktelig leit og ikke noe jeg står for.
Jeg føler i alle fall med deg. Det må jeg si, selv om jeg ikke står i det samme. Følelsen av å nesten ikke klare mer betyr jo noe, så jeg anbefaler å få det ut ja.
Jeg leste også nå nettopp om medavhengighet… Google det også…? Bare et forslag.
Ikke at dine barn driver med rus altså…
Jo takk for det , heldigvis og dessverre er det noen som har det ganske likt eller det samme , det som er bra er at då kan man snakke sammen om det , ja jeg bor på vestlandet då det er nok noe av det samme her ,
Trist å høre at du har hatt en vanskelig barndom , men det virker som det går igjen , har man hatt en jævlig barndom så får man ofte en jævlig voksen liv også , selvfølgelig ikke for alle men , min barndom var heller ikke lett , og jeg prøver å lære mine barn å stå på litt for sin egen framtid noe ingen gjore for meg og det har vært ekstremt tungt og vil egenlig ikke at de skulle måtte gå igjenom det samme , men sånn det ser ut no så vet jeg ikke
Nei alt går nok ikkje så veldig bra her, men prøver å halde kursen framover, og når det går bra, så skriv eg i alle fall for å prøve å hjelpe andre.
Fint du prøver å gjere det beste for barna dine!
Frå Vestlandet eg og! ;)
Der røk nok anonymiteten…
De fleste foreldre gjør så godt de kan! Husk det. Sikker på du gjør ditt aller beste. Av og til gjør man også sitt beste, og skulle ønske ting ble bedre. Det er det som er det kjipe…
Hehe Nha du er nok ganske anonym endå , ja man gjør jo det man prøver bare å være den beste for barna sine og det er f@€n meg ikke lett alltid , spesielt når man bare har hatt den ene forelderen også å lære av sjøl som liten , nei av og til ønker jeg at barn kom med instukrsjons bok
Skjønner det med instruksjonsbok…
Jeg har tatt barnehagelærerutdanning med videreutdanning så jeg burde nok vite en del, men jeg har aldri jobbet i barnehage.
Kanskje barna har hatt det vanskelig på skolen…? Jeg mener helt klart at skolesystemet er ordna slik at det blir altfor mye press! Det er press fra myndighetene som lærere må følle. Lærere får ikke si ifra ordentlig heller, og det er ikke bra heller. Da kan det jo hende at det er derfor de reagerer mot dere også…? Fordi de kan ha det vanskelig på skolen?
Sett bort fra det så er det å få en så bra relasjon som mulig som gjelder. Men det prøver dere sikkert dere foreldrene. Det er en kunst med barn og ungdom, og jeg jobber som sagt ikke med det fordi jeg ikke er sterk nok selv. Og så er det slik at det er viktig at foreldrene har en så god relasjon som mulig, om dere er sammen.
Men det er jo faktisk viktig at dere voksne har det bra også.
Det fins sikkert noen som er gode på dette?
Hørte om en som tok kontakt med barnevernet for å få hjelp. De skal jo kunne hjelpe/ forebygge også! For såvidt jeg vet er det hvordan og hva du skal gjøre som er viktig nå. Var en serie som gikk på tv en gang “Nanny” et eller annet som handla om ei dame som gikk inn og “redda” familiene som sleit med barneoppdragelsen. Hun var alltid konsekvent og streng, men ble aldri sint eller urimelig. Serien var engelsk.
Er dere to om barna eller er det bare du som har de?
Vel jeg tror de har det bra på skolen de blir ikke mobbet eller noe , de har i hvertfall ikke uttrykket det , vet min datter sliter mye med folk for tiden , det skjener jo jeg igjen med angst osv, men de vil liksom ikke høre etter på erfaringer heller vet ikke blir bare oppgitt av helle greien ,
Ja vi er to om de , vi er skilt eldste mann har utrykket seg at han ikke har lyst komme her mer og selv om det er sårt å høre så forstår jeg det også det er en del av prosessen når de blir eldre og at det blir slitsomt for han å bo to steder selv om at det har vært sånn i 10 år, vi får se , det går vel mot nye tider og endringer
Ja jeg føler disse Nanny seriene er en del skuespill i , er mye av det de gjør som ikke alltid funker , for jeg har prøvd det meste , det går seg nok til etter hvert men det er så sykt mye stress når det står på og det var godt å kunne komme her å bare få ut tankene i hode
Kanskje det er vanlig å ikke ville høre på foreldrene i den alderen også.
Bra du skjønner sønnen din, og ja selvsagt er det tøft for deg.
Men bra det er godt for deg å skrive inn her da. Du kan jo gjøre det flere ganger når skoen trykker. Jeg brukte selv hjelpetelefoner for kort tid sida, og det var for å få ut alt!
Lykke til så lenge, og bare å skrive!
Jo… En ting forresten… Broren min som hadde størst problemer opp gjennom bor på omsorgsbolig, og han sier at han har et så godt liv. Så ikke alltid man skal bekymre seg…
Take care.
I.
Dette er ganske alvorlige påstander. Har du dokumentasjon på dette?
Handler ikke om at lærere ikke kan si ifra til styresmaktene, men om den pressede situasjonen lærere står i og handlingsrommet.
Jeg har ikke tenkt å diskutere eller gå inn i dette. Jeg skrev ikke i denne tråden for å diskutere, men for å støtte en mann, og det var min intuisjon.
Neida man trenger kanskje ikke å bekymre seg for alt , men jeg har levd på den mørke siden av livet og jeg vil ikke at barna mine skal måtte gå igjenom det samme , selvfølgelig så må de få prøve og feile sjøl også
Tusen takk for en god samtale setter stor pris på det
Nei, det er da naturlig å bekymre seg for barna sine. Det betyr nok bare at du bryr deg, og det skjønner jeg godt. Livet er ikke alltid enkelt, men det kan gjøre det litt bedre med gode samtaler, så ja…
Takk for god samtale ja! :)
Krangle er ikke måten, må være overbærende. Må prøve og være konsekvent, diskutere regler sammen med barna og bli enig, enig i straff viss de ikke holder ord. Ikke tro på de. De lyver! Sønnen min skulker skole, han sier han har fri. Konsekvent ber jeg og se timeplan, de vil prøve og snike seg unna. For kun tilsnakk viss han skulker.
Forstå hva du går gjennom og hvor vanskelig det er. Jeg og barna mine har også blitt utsatt for vold og vi har hatt mange kontakter med politiet og mange steder.
Jeg var i kontakt med barnevern i et år og snakket ærlig med dem om alt som skjedde med meg og barna og alt som barn gjorde mot meg, for eksempel vold og alt , til tross for deres unge alder. De lyttet til meg og besøkte meg flere ganger og hjalp meg mye. Dessuten hjelper Bup meg fortsatt og jeg snakker med dem om alt som skremmer meg og alt som skjer med meg som mor. Ikke bli flau over det du opplever og be om hjelp og ikke vær flau over å be om det. Vær ærlig overfor politiet og alle andre institusjoner og prøv å holde deg unna barna dine og søsteren din også. For en stund siden følte jeg det samme jeg tok kontakt med legen min og hun henviste meg til det psykiatriske sykehuset for å sitte der alene, vekk fra alt. Jeg følte meg veldig redd i begynnelsen, men etter en stund skjønte jeg at alle støttet meg, spesielt barnevern og Bup. Dessuten har jeg kontakt med et psykologspesialt som hjelper meg veldig veldig mye i RISK på politistasjonen. Ikke vœre redd av å be om hjelp og snakk om alt det vonde du går igjennom for at ting ikke skal bli verre mellom deg og barne dine.