Forelder er schizofren, bipolar med paranoide psykoser - det er nesten ikke til å holde ut, hilsen voksen datter

Pårørende
1

Hei:-)

Min forelder er schizofren, bipolar med paranoide psykoser…bor i eget hus langt utenfor allfarvei, får ingen hjelp eller oppfølging, må klare seg selv og takle verden på den eneste måten hen kan - gjemme seg.
Hen har flere alvorlige selvmordsforsøk bak seg, noe som gjør at hen ser litt skummel ut, og skiller seg ut i en folkemengde.

Jeg er sliten, og noen ganger har jeg vanvittig lyst til å kutte alle bånd, bryte opp fra alt, dra langt vekk for å aldri snu meg tilbake…jeg blir så sliten, å jeg er så lei….men det går jo ikke.
Jeg sitter fast her med stor familie, voksne barn, gift, godt etablert, en bra jobb jeg er så gla i og et godt nettverk. Jeg kan ikke bare dra…

Hver eneste dag har jeg en vond klump i brystet over hvordan hen lever, hvor mye hen sliter, og hvor alle rundt sliter over å ikke forstå hvor syk hen er. Og en vond smak av at jeg føler jeg ikke vil hjelpe lenger - jeg orker ikke…så får jeg dårlig samvittighet av å tenke slik.

Jeg er så sliten over alt jeg har vært nødt til å takle, ordne opp i, slette over, hjelpe og alle år med å være forståelsesfull…jeg er trøtt, lei, sliten og frustrert over at det ikke finnes hjelp til hen. I hele mitt liv, har jeg vært den som passet på, i over 50 år…

Noen ganger ser hen meg ikke som den jeg er, jeg kan være en av Putins allierte, eller politiets utsendte… Noen ganger har hen tejpet batteri ved halsen - for å unngå stråling, alt av elektronikk blir demontert på grunn av påstått avlytting, det er stadig jakt etter skjulte mikrofoner.

Trenger jeg å si at hen hverken har pc, nettbrett eller iPhone …all reklamen som dukker opp tror hen er personlig rettet mot hen…Og uten digitalt utstyr hvordan skal noen klare å leve greit i dagens samfunn… tenk deg at du fortsatt betaler regninger med giro du sender i posten….det gjør min forelder…

Tenk deg at du ikke har pass, ikke kodebrikke, kan ikke legitimere deg digitalt noen plass…du er totalt utenfor samfunnet. Det er hen - helt utenfor.

Ved flere tilfeller har jeg alene fått hen i bilen og kjørt til legevakt for å få hen innlagt. Så går det noen dager og jeg må hente hen hjem… med medisiner hen ikke tar, fordi hen mener hen blir forsøkt forgiftet.
Jeg er blitt truet, sparket, holdt fast…skremt, forfulgt…
Men hen er min forelder…jeg kan ikke bare gi opp, det er et liv, et menneske, det er noen langt der inne….

Er det noen her inne som har det som meg?

2

Hen er også et voksent menneske som må ta ansvar for sitt eget liv.

3

Hei.

Jeg skjønner at du føler på dette ansvaret for din forelder, men det er ikke ditt ansvar. Den er som frikar-1 skriver en voksen person med ansvar for seg selv, men det er ikke lett. Jeg vet det. Jeg har selv følt på et stort ansvar for min forelder med problemer. Og de har vært langt i fra så ille som det din forelder sliter med.

Det burde vært noen andre som hjelper vedkommende. Eller at den gjør noe selv. Du kan ikke slite deg ut og ødelegge for deg selv med dette. Og du har skal ikke måtte ha dårlig samvittighet for å føle at du ikke orker dette lenger. Jeg syns ikke at noen skulle kunne kreve av deg at du skal det.

Du har lov til å sette dine egne grenser, til å si, nok er nok, at du trenger å ta vare på deg selv. For hva hjelper deg vel om du ødelegger deg selv pga. denne forelderen? Da fortsetter jo bare problemene på en måte.

Jeg har selv måtte ta avstand fra min forelder. Jeg kunne ikke leve slik lenger. Det tok over mitt liv og at jeg ikke greide å få kommet i gang med det jeg trengte for å hjelpe meg selv.

Foreldrene våre skal jo egentlig ha vært dem som passet på oss, og ikke vi som passet på dem siden vi var barn. Det er egentlig helt feil. Men barn gjør det, tar på seg ansvaret for foreldrene sine hvis de har det vanskelig, selv om de er barn og hadde trengt en voksen til å ta vare på en selv.

Jeg syns du skal være stolt over alt du har greid å få til i livet. At du har en familie og nettverk, og alt det som er godt for deg.

Jeg har hatt dårlig samvittighet i mange år fordi jeg ikke greide å være glad i min forelder, men nå er jeg ferdig med å ha det. Det er fortsatt krevende, jeg må prøve å holde avstand, men samtidig så mye bedre for meg jo mindre del av livet mitt den forelderen får ha. Når jeg ikke lar den få nå inn og påvirke meg slik som før.

Jeg ønsker deg en fin dag!

4

Takk for svar dere :-)

Jeg lurer egentlig på om det er noen her inne som har en så psykisk syk forelder?

Kanskje det ikke kom godt frem - det boblet litt når jeg kom i gang med innlegget. :-)

Det er nå en ting at hen har ansvar for eget liv… men når forståelsen ikke er der, og vrangforestillinger preger hverdagen - så blir det for enkelt, i hvert fall for meg, å si hen har ansvar for eget liv. Det uansett om det vært min nabo eller venn - alle er dessverre ikke istand til å forstå hvilken verden vi lever i.

Det er ikke alkohol eller droger i bildet - det er et meget sykt menneske.

Og nei, det finnes ikke et nettverk som passer på alle disse syke menneskene - dersom de ikke ber om det selv - problemet er at hen ikke forstår hen er syk - og mener det er alle andre.
Schizofreni er en vanskelig sykdom, kombinert med de andre diagnosene hen har så er det vanskelig å medisinere.

Og det er nettopp derfor jeg lurer på om det er flere som meg der ute - kanskje vi kan dele på noen tips og triks.

5

Dette er et kjent dilemma. Men her i landet er det helsevesenets ansvar å ivareta de som ikke forstår sitt eget beste - ikke de pårørende.

6

Jeg vet du MIS-TET ønsker å høre fra folk i samme situasjon som deg selv. Jeg er ikke i samme situasjon, men jeg er pårørende til to søsken med schizofreni og har noe jeg vil si bare for å oppklare litt fra en som også er pårørende.

Det ene er at vi har ikke et helsevesen i Norge som tar vare på de som virkelig trenger det, og det andre er at det å være pårørende er så og si nesten det samme som å ha kronisk dårlig samvittighet.

Hvorfor er det vanlig å bekymre seg ekstremt mye for de man er pårørende til og hvorfor kan det nærmest være umulig å få bekymringen bort…?
Så lenge man er (psykisk) nær en person man er pårørende til, så vet man at personen trenger ubegrenset mye for å få det bedre. En kjenner til så og si alt personen sliter med og hvorfor alt personen gjør og sier er som det er. Man har enorm forståelse og personen skjønner ikke selv at hen er syk. Hen forstår heller ikke sitt eget beste. Man blir oppgitt, frustrert, lei, sint og klarer nesten ikke å leve sitt eget liv. Det er dét som er naturlig ved å være pårørende. Ikke det motsatte. Det ER ikke alle mennesker som kan ta ansvar for seg selv og sitt eget liv! Dét er sannheten.

Helsevesenet er ikke der for mennesker med store psykiske problemer, og det har blitt bevilget mye mindre midler til sengeplasser for alvorlig psykisk psyke i mange år.
Det at man må så og si være suicidal for å blitt lagt inn er et tegn på at det er bevilget for lite penger.

De pårørende har oftest sett et menneske de er glad i bli dårlig. Et menneske man er og var glad i. Man vet sannsynligvis en del om hvorfor de ble dårlige og vet også en del om hva mennesket trenger. Man føler seg ofte fullstendig ufullkommen og at man aldri er nok som menneske.

Jeg har dessverre ingen gode tips. Beklager.
Jeg føler selvsagt med deg. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg tips, gode råd eller jeg var i samme situasjon så vi kunne diskutere. Ingen er helt i samme situasjon. Jeg kunne ta avstand fra de som sliter, og det er fordi andre er der for de, og fordi jeg ikke klarer mer en stund nå. Jeg er ikke etablert eller har jobb, og måtte la ting gå for å få meg selv på beina. Ikke at jeg vet helt hvordan jeg skal få det til egentlig, men jeg prøver.

Men til andre som leser eller skriver til MIS-TET; om dere ikke har opplevd å vokse opp med eller levd nær en med store psykiske problemer det meste av livet deres så tror jeg dessverre ikke at dere vet hva dette er for noe.

Dét ER ikke slik at alle voksne mennesker kan ta ansvar pp seg selv. Og alle trenger faktisk noen, men folk med alvorlige psykiske problemer trenger folk og de har ofte ingen rundt. De med størst problemer er de som har minst, men trenger mest.

Det man lærer som pårørende er empati og forståelse. Samvittighet kommer av de samme: empati og forståelse. Noen av de fineste egenskapene gir samvittighet. Det å ville en familiemedlem det beste gir samvittigheten.

Det må være ubeskrivelig vondt og vanskelig å stå i den situasjonen du står i nå MIS-TET. Vondt å lese.

(Hvis noen tror at det jeg skriver er kritikk av folk som har skrevet inn her, så er det absolutt ikke det. Jeg mener bare at det er stor forskjell på “mindre psykiske problemer” og på store psykiske problemer og at de som er pårørende vet en god del om det siste. Det er og en enorm forskjell mellom å være pårørende og helsepersonell).

7

Jeg forstår det at det er forskjell på mindre og store problemer. Og at det er vondt og vanskelig å se noen man er glad i ha så store problemer.

Men dere skriver også at de selv ikke ser at de har så store problemer, og det får meg til å lure på om det da er slik at de på en måte ikke har det så dårlig fordi de ikke ser det selv, men det er mest for dere rundt som ser det, eller om det ikke er slik? Jeg kan ta fullstendig feil. Det er bare at det er noe dere begge skriver, at de ser ikke selv at de er syke, og derfor ikke ber om hjelp selv, slik at jeg da lurer på om det er dere som kjenner mer på at de har det vondt, enn det de selv gjør?

Jeg hadde ei mor som hadde det vondt da jeg var barn, og jeg tror hun greide å skyve det unna ved å overføre det til meg og fortelle om ting til meg. Det er ting jeg ikke husker av det. Men at det da var jeg som hadde det mest vondt, mens hun kunne leve videre.

Jeg antar at dette ikke er helt sånn sammenlignbart, og jeg skjønner at det må være skikkelig vondt og frustrerende å se på at de har det så vondt og skulle ønske noen kunne hjelpe dem og ta byrden fra dere.

Jeg har brukt store deler av livet mitt på å ønske at mor skulle ha det bra, og det har gått utover mitt eget liv. Og det hjelper jo heller ikke, om det ødelegger ens eget liv? For da er man igjen en som har det vondt og som skulle ha fått hjelp, og ikke bare den syke.

Det er vel også en sammenheng tror jeg, imellom at dem som har det verst er dem som har minst, og som egentlig hadde trengt så mye. For meg tror veldig mye på at fordi man ikke har fått og hatt det man trenger som barn og senere, at det er derfor man har og har hatt det så vondt. Alle mennesker trenger omsorg og gode mennesker rundt en, gode relasjoner og støtte og trøst i vonde og vanskelige situasjoner. Og når man har opplevd mye vondt, og ikke fått det man trengte da, og man stadig ikke får det man trenger, så kommer man på en måte mer og mer i minus. Og så går man vel også inn i en tilstand der det er vanskelig å ta i mot gode ting også, fordi man beskytter seg mot alt sammen.

Jeg har selv vært der.

Jeg vil selv ikke at mine nærmeste skal bekymre seg for meg. Det hjelper ikke meg, for da har de det jo ikke godt pga. meg. Og det ønsker jeg ikke. Det har vært veldig vondt når jeg har påført andre smerte og problemer ved at jeg selv har hatt det vondt. For meg er det beste om de ikke lar hvordan jeg har det, går utover deres liv.

Jeg ønsker dere alt godt, og ta vare på dere selv <3

8

Det at de selv ikke forstår at de har problemer henger sammen med psykose og schizofreni. Har du psykose vil du også gå mot telefonen når den ringer, men andre vil si at den ikke ringer.

Folk som er alvorlig psykisk syke kan man merke sykdommen uansett siden man kjenner til alle sammenhenger. Vedkommende gjør jo ikke det.

Jo den jeg er pårørende til har da bedt om hjelp gang etter gang. Hun får ikke psykolog heller fordi hun ikke klarer å benytte seg av det. Noen er for syke til å få livet sitt på plass uansett. Det er ikke alt helsevesenet kan ordne. Slik er det.

Alle som er pårørende vet at de ikke bør bekymre seg.

Jeg har veldig lite kontakt med familien og bekymrer meg mindre.