Hei.
Er det andre pårørende der ute som som er pårørende til en person med rusproblemer og ruser seg på Sobril/andre beroligende medikamenter? Vil jeg veldig gjerne høre fra deg hvordan ma tar vare på seg selv oppi det hele? Ellers har jeg mange andre spørsmål. Jeg tror jeg heller venter å se om jeg i det hele tatt får svar.
Så er spørsmålet kommer jeg til å slette innlegget eller la det stå? Skal prøve og la det stå.
Hei.
Jeg håper du får svar fra noen. Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men jeg tenker at man uansett må passe på at man tar hensyn til en selv, og ber om hjelp av noen hvis man trenger det og for at belastningen ikke skal bli for stor for en. Det å være pårørende kan være skikkelig belastende og ta over livet ens, men en skal jo måtte kunne få leve sitt eget liv også. Ellers blir det jo sånn at den personen som har det dårlig og ikke greier å ta vare på seg selv, eller hvordan det nå er, ikke bare ødelegger sitt eget liv, men også livet til den pårørende.
Jeg skjønner at det kan være veldig vanskelig, for man er jo så bekymret og ønsker egentlig at den andre skal ha det bra, men at det kan være så vanskelig eller helt umulig å i det hele tatt å hjelpe dem.
Det finnes vel også en rus-telefon eller noe man kan kontakte hvis man er redd for at noen har rusproblemer eller ruser seg? Noen som har kompetanse og erfaring til å gi bedre råd eller bedre innspill på dette, enn jeg iallfall kan. Og at de gjerne kan svare på alle spørsmålene du har. Jeg skulle ikke tro at du er den eneste som har vært eller er i en slik situasjon.
Det å ta vare på seg selv er så viktig, samtidig så vanskelig. En blir veldig sliten og da avtar energi til å ta gode valg. En må nok prøve å ikke tenke alltid på problemet man opplever. Enn så vanskelig det er å ikke tenke på det som opptar en. Det blir mange spørsmål, om både å ivareta seg selv… men kanskje er fokuset størst på det man anser er problemet. Ikke minst hva som gjør at berolige medikament er viktige.
Jeg har et barn med diagnose som mener det det tar ikke er farlig, at det er selvmedisinering og ruspolitikken er feil. Det ender med en får problemer med hva som er hva.
Du sier det så fint. Det blir mange spørsmål, om både å ivareta seg selv…også tenker selvfølgelig vil jeg være der for vedkommende jeg er pårørende til samtidig opplever jeg stort behov og trekke meg unna…
Vedkommende ser ut til og ha forstått alvoret og greier seg helt fint! Det skal person ha. Opplever denne person her har omsider innsett fortsetter det sånn i lange løp vil det få fatale konsekvenser.
Hvor lenge varer det denne gang? Det vil tiden vise. Jeg vet med sikkerhet denne person her har en annen person hvor person får Sobril av. Jeg vet fordi jeg har sett i lommeboken der var det Sobril bare i høyere doser…
Ikke konfrontert denne person jeg har vært i lommeboken. Vet ikke om jeg tør.
Jeg innser nå det er så lite jeg får gjort. Det er til syvende og sist vedkommende selv som må ønske og endre livet sitt.
Det er så viktig det siste du skriver, at det er den personen som må selv ønske å forandre livet sitt. Det er også den som må ta jobben.
Jeg skjønner godt at du får stort behov for å trekke deg unna.
Det er veldig lov og viktig å sette grenser for deg selv. Hva er overkommelig for deg i forhold til hvor mye du skal bry deg og engasjere deg i den andre? Du kan også gi den personen grenser å forholde seg til, om den velger å gjøre det eller ikke - hva som du kan tåle og hva du ikke tåler.
Jeg tror ingen har skade av å bli satt grenser for. Det tror jeg bare kan være veldig bra. Det er iallfall min opplevelse. Så lenge de ikke blir sånn at de stadig skal flytte grensene og laget “området” mitt mindre og mindre for hva de tåler eller hva jeg kan gjøre. Da er det bedre å ikke ha noe med de personene å gjøre, at hvis de syns det er så krevende og vanskelig med meg at de stadig må flytte på grensene og ville begrense meg mer og mer, da er det bedre for meg å være uten dem. Da er ikke deres omsorg en god omsorg.