Takk for utdypingen din.
Det er ikke lett når ting blander seg sammen på den måten, og følelser og minner tar over, men det er bra at du forsøkte å sette ord på det.
På meg høres det ut som du har ting å bearbeide fra tidligere. Slike opplevelser kan sette seg, og når man bruker tid og energi på andre, for å prøve å redde eller hjelpe dem, så blir det jo ikke så mye plass over til en selv, og til å finne ut hva som er godt for en, eller hva en selv vil med livet.
For meg var da også meningen med livet å være der for andre, at jeg tenkte at jeg måtte hjelpe alle andre først, før jeg kunne hjelpe meg selv, men det tar jo egentlig aldri slutt, og man sliter seg ut på det hvis det er folk man er nær som ikke vil gjøre noe selv for å få det bedre.
Det beste man kan gjøre er å prøve å gjøre godt for en selv. Det kan da være vanskelig å vite hvordan man skal gå frem når man ikke er vant til det. Jeg skjønner at ting kan føles meningsløst, og at det liksom ikke forandrer på ting, men jeg kan love, at småting, små gode ting man merker eller gjør for en selv, i det lange løpet kan forandre på hvordan man føler det om seg selv og hvordan man har det med seg selv.
Jeg syns selv at det beste å begynne med, er å bruke sansene til å kjenne etter - er det noe som føles godt å ta på eller kjenne på? Noe som man liker å smake på eller lukte på? Hva liker du å høre på? Jeg oppdaget for et eksempel at lyden av steiner som blir kastet i vann, er en tilfredsstillende lyd for meg, også raslingen av løv.
Jeg tror at folk flest tror man må gjøre så mye for å ha det bra eller ta vare på seg, eller for å ta bort det som er vondt og vanskelig, og jeg tror det selv, men så lærte jeg at så lenge man i et øyeblikk kan kjenne at noe er godt, så er det godt akkurat da, og at disse små øyeblikkene gjør livet gradvis litt og litt bedre og lettere. De sier at det er nok med 30-sekunder, det å kjenne på eller tenke på noe godt i 30-sekunder, for å skape et nye gode baner i hjernen.
Jeg følte selv også før at alltid noe manglet, og jeg var på jakt etter det, at noe eller noen skulle gi meg det jeg manglet, men ble alltid skuffet, pluss at det var veldig slitsomt med den jakten. Men så er det nå som jeg har funnet det inni meg, at så lenge jeg har meg selv med meg, så har jeg det med meg. Jeg trenger da selvsagt andre ting og andre folk også, men ikke slik som før, jeg trenger først og fremst meg selv. Den tryggheten innvendig er den beste følelsen. Det har da tatt lang tid å komme hit, men det handler egentlig bare om å behandle seg selv med forståelse, omsorg, vennlighet og tålmodighet.
Jeg vet at det kan virke helt umulig, og vanskelig å tro at ting vil kunne forandre seg, men det kan det. Inni deg finnes svaret på hva som er viktig for deg, hva du lengter etter, hva du ønsker deg for deg selv og hva du trenger.