Jeg er godt voksen og har 3 voksne barn. Har aldri hatt noe nært forhold til min mor. I barndommen var hun nok der, men husker at det stadig var ett eller annet. Enten var det migrene, luftsmerter eller hun var sliten osv og satt mye inne på et rom innenfor kjøkkenet med lyset av. I ettertid har jeg skjønt at min far nok skjulte ganske mye for oss barna. Vi var 3 søsken, hvorav jeg var i midten og er den eneste som bor i nærheten av min mor. Etter at min far døde av kreft for 13 år siden har ting blitt mer synlig. Hun drikker mye i perioder, har angst, depresjon osv og sier hun vil dø. Ringer meg ofte og vil snakke om ting som skjedde i barndommen hennes. Noen ganger skjønner jeg ingenting av hva hun sier fordi hun har drukket eller tatt sovepiller/nervepiller. I perioder vet hun ikke om det er dag eller natt, og glemmer å spise. Da kan hun godt ringe midt på natta og spørre hva vi holder på med. Hun har fått trygghetsalarm, og hjemme tjenesten holder ett øye med henne. Men likevel er jeg jeg som må ta mesteparten av “krisene”. Vi stiller opp for henne hele tiden og hjelper henne når hun trenger hjelp. For 5 år siden flyttet hun i leilighet, og da var det vi som tok stort sett all jobben med å selge unna ting og flytte møbler.
Hun spør aldri hvordan jeg har det. Har en sønn som har en funksjonshemning og som jeg er verge for. For 1,5 år siden ble han alvorlig skadet i ulykke, og jeg tilbrakte måneder sammen med ham på sykehuset. Men alltid når hun ringte snakket hun bare om hvor forferdelig det var for henne at han hadde skadet seg.
Nyttårsaften toppet det seg litt for meg. Vi hadde huset fullt av barn og svigerbarn og hun var også invitert, men hun ville ikke komme. Men tilbrakte halve kvelden på telefonen med hjemmetjenesten og legevakta fordi hun hadde truet med å ta livet av seg. Det er ikke første gangen det skjer, og alltid vil de ha min mening om jeg tror hun kommer til å gjøre noe med det. Etter det kjenner jeg på irritasjon hver gang hun ringer eller er på besøk og bare klager over hvor vondt hun har det eller hvor ille det er å være henne. Jeg prøver å være blid og hyggelig og jatte med henne, men kjenner at det tærer på tålmodigheten. Det nytter ikke si noe til henne, for da blir det bare verre. Hun vet at jeg alltid er der om det skulle være noe, men går rundt med dårlig samvittighet og føler meg som ei dårlig datter som sikkert skulle stilt opp mer eller besøkt henne mer. Jeg syns det er kjempevanskelig å takle disse psykiske problemene, og klarer ikke helt å syns så synd på henne.
Psykisk sykdom kan være hardt for pårørende å takle, og skyldfølelse er vel én av de første tankene som dukker opp. Alle er ansvarlig for seg selv, og kun seg selv, foruten barn under 18år. NEI! Du er absolutt ikke en dårlig datter! Det er ikke og har aldri vært din oppgave å ta vare på din egen mors psykiske helse, og at du får nok - er helt normalt. Man skal kun hjelpe andre på overskudd, ellers går det på bekostning av egen helse, og det er en farefull vei.
Ta litt avstand, samle gode folk rundt deg og prat om dette i trygge omgivelser. Det er ikke stort du får gjort om personen selv ikke ønsker å ta tak i seg selv.
Helt enig at det høres ut som du trenger avstand til henne. Hun prøver å få deg til å syns synd på henne og alt handler om henne. Pluss at hun gir deg dårlig samvittighet. Det tærer jo på deg. Og det er ødeleggende for deg.
Har du vært og snakket med noen profesjonelle om dette? Noen som kan gi deg noen råd i forhold til dette? Hvordan du skal kunne ta vare på deg selv oppi dette? Og om det i det hele tatt er bra for deg å ha kontakt med henne. Du trenger å få satt grenser for deg selv ovenfor henne på en eller annen måte, slik at dette ikke tærer enda mer på deg. Jeg tenker også at det må være lov til å sette ned foten ovenfor hjemmetjenesten og legevakta når de spør og ber deg si om du tror hun kommer til å gjøre det eller ikke. Det er jo ikke ditt ansvar å vite det, tenker jeg. Er det ikke de som skal hjelpe henne, slik at da burde de ha ansvar for det?
Hvis jeg var deg, ville jeg prøvd å finne noen du kunne snakke med dette om og som kan gi deg gode råd i forhold til hvordan du skal ta vare på deg selv. Du har gjort en veldig bra jobb med å være der du er i dag, og du har dine barn å ta deg av. I tillegg er det ikke din feil at mor di ikke har kommet seg ut av dette eller gjort noe med det, eller ditt ansvar å gjøre noe med det.