Jeg har så mye inni meg som jeg vil få ut, men har ingen å dele det med, så jeg vil nå med dette innlegget prøve å sette ord på noe av det. Det er ikke så viktig med respons, det er mest for å få det ut av eget hode. Men om noen leser dette og føler det samme, må de gjerne ta kontakt hvis de ønsker det. <3
Jeg vet ikke helt hva jeg skal begynne med. Alt er rot og det er vel kanskje et resultat av å bære på for mye alene i alt for lang tid.
Fra oppvekst har jeg vokst opp med foreldre som gikk fra hverandre når jeg var liten. Jeg har bodd med mor, som til tider har vært psykisk ustabil og det har påvirket meg mer enn jeg har trodd. Jeg visste aldri hva jeg kom hjem til, hvilket humør hun var i den dagen. Enten var hun kjærlig og maten var klar når jeg kom hjem, eller så sov hun store deler av dagen og jeg måtte greie meg selv. Jeg har vært selvstendig fra liten alder, det er jo bra å lære seg å være det men jeg har aldri fått være barn eller ungdom. Mens vennene mine var ute og var sosiale, måtte jeg være hjemme å holde hun med selskap fordi hun var dårlig, eller så måtte jeg hjelpe til hjemme fordi hun ikke kunne gjøre noe selv. Eller så fikk jeg ikke lov til å være ute fordi det var en “farlig verden”.
Hun hadde perioder som det eksploderte for henne. Det kunne være bagateller som at jeg ikke hadde støvsugd mens hun var på butikken, og det var nok til at det ble et helvete. Hun har sagt mange stygge ting til meg som har brent seg fast. Jeg har sagt mange ganger at jeg skulle ønske jeg ikke ble født, for eksempel, som hun har svart at det skulle hun ønske også. Man sier jo ikke det til sitt eget barn, uansett hvor sint man er. Hun har kastet ting etter meg, dyttet meg, klypet meg. Sagt mye som jeg ikke glemmer og ikke kan tilgi henne for.
Det skal jo også sies at hun har vært fysisk syk, som har gjort at hun til tider har vært redusert. Men jeg sitter med en følelse i dag at jeg har blitt utnyttet også.
Disse følelsene er vanskelige å sitte inne med, for det er mammaen min og til tross for all dritten så er jeg glad i henne. Jeg prøver å tenke at ingen er feilfrie og det er første gangen hun lever også, men jeg skulle vært foruten behandlingen jeg har fått.
Jeg er redd for å bli som henne, men samtidig så ser jeg at jeg dessverre har noen av de samme trekkene og det skremmer meg blant annet fra å få barn selv en dag. Jeg er livredd for at om jeg skulle fått barn, at de får samme oppveksten som jeg har hatt. Dette gjør i stor grad at jeg kanskje ikke ønsker å få barn, og jeg burde ikke få det heller når jeg tenker på den måten…
For alt har vært tilsynelatende greit på utsiden. Men hjemme innenfor husets fire vegger har jeg gått på glasskår hele livet mitt. Jeg har aldri kunne uttrykt meg sånn som jeg vil, for det jeg har sagt har ikke passet for henne eller så har jeg blitt angrepet verbalt (og noen ganger fysisk) fordi jeg ble sint og begeret rant over. Dessverre er dette en mekanisme jeg ser i meg selv i voksen alder, som jeg gjerne skulle vært foruten. Er ikke det rart, at det vi skyr mest ser vi også i oss selv… Men jeg klarer ikke å kontrollere følelsene mine og sinnet mitt, og jeg klarer heller ikke å uttrykke meg på en normal måte. Jeg bærer på frustrasjon til det blir til sinne, også sprekker jeg.
Jeg tror selv at grunnen til at jeg ikke greier å snakke om ting, særlig når det kommer til hva jeg tenker og føler, har med det her å gjøre. At hjernen min er trent opp til å ikke si noe, for det bevarer freden rundt meg og det er sånn jeg har “overlevd”, og om jeg uttrykker meg så får jeg svi for det. Det er veldig slitsomt å ha det sånn, men det er veldig vanskelig å gjøre noe med på egen hånd.
Jeg ba fastlege om henvisning til DPS der jeg kom inn og fikk snakke med psykolog, mye fordi jeg selv har mistenkt at jeg har ADD. Konsentrasjonsvansker, indre uro, impulsivitet, sliter med kontroll på økonomi, sliter med fokus, deprimert, bl.a. Hun konkluderte med at alt dette var relatert til barndommen og fikk ikke mer hjelp derifra. Jeg kunne gått privat sektor med dette, men det er for dyrt.
Over til far. Han har vært fraværende store deler av oppveksten, mye på grunn av at mor har holdt han unna. Vi har kontakt i voksen alder men vi har ikke noe ordentlig forhold. Vi snakker sammen på telefon og er ute en sjelden gang og spiser middag, f.eks. ved bursdager eller lignende, men jeg merker jo at vi ikke har noe bånd. Og det tror jeg han merker også, og det er nok like vanskelig for han å forholde seg til det. Men jeg føler han kunne prøvd hardere for å være en del av livet mitt, men det virker ikke som han har behov for det. Det at jeg ikke har hatt en farsrolle i livet mitt gjør vel også at jeg har noen utfordringer når det kommer til forhold.
Jeg har venner og øvrig familie, jeg stiller alltid opp for alle andre men det er sjeldent noen tenker på meg, føler jeg. Nå vet jo ikke de hva jeg sliter med heller, men jeg har heller ikke noe ønske om å dele det når de ikke bryr seg nok om meg til å ta kontakt eller spørre hvordan jeg har det.
Jeg har en kjæreste, som i utgangspunktet er veldig bra for meg, men jeg saboterer forholdet vårt mye på grunn av dette. Dette vet jeg selv, for jeg kjenner igjen mønsteret mitt og jeg vet at mye hadde vært bedre om jeg hadde klart å endre uvanene mine. Men som sagt, så er det veldig vanskelig. Vi har også hatt noen ting i forholdet som har gjort at tilliten min er ganske svekket, men det vil ikke han ta stilling til. Han forventer at jeg bare skal glemme alt, og at jeg bare må stole på at ting har endret seg. Hvordan skal jeg gjøre det, når han ikke gjør noe for å vise meg at det har endret seg. Det har jeg også spurt han om, men får aldri noen gode svar på det. Han er typen som vil at ting skal gå over av seg selv, og med tiden, og jeg er den som må ha svar på alt og trenger mye reassurance.
Men han er utrolig snill og fin på alle måter, og han fortjener noen andre enn meg. Men jeg merker at tålmodigheten hans forsvinner gradvis og jeg føler han trekker seg unna meg både emosjonelt og fysisk. Han vil heller sitte å spille en dag vi har fri sammen, fremfor å gjøre noe med meg. Alt er så tiltaksløst, jeg føler at jeg må “be” om kjærlighet og da trekker jeg meg unna også. Det eneste jeg vil er å føle meg satt pris på og at jeg betyr noe for han, og at det er meg han vil ha. Dette blir det bare mer og mer av og jeg føler at vi er sammen bare fordi det er “trygt” å ha noen der. Han er den eneste “tryggheten” jeg har, men når jeg ikke kan stole på han så greier jeg heller ikke å slappe av og ha det bra, så det er litt ødelagt for meg det også.
De tillitsbruddene som har skjedd i forholdet vårt har gjort at jeg føler meg verdiløs og synet på meg selv er egentlig ødelagt. Jeg tar ikke vare på meg selv lenger, før var jeg opptatt av hvordan jeg så ut og jeg sminket meg og brydde meg om sånne ting, nå giør jeg det en sjelden gang bare fordi “jeg har lyst”, fordi jeg syntes det er gøy, men jeg føler at jeg ikke er bra nok og at jeg ikke er hans “type” jente, jeg forstår ikke hvorfor han vil være med meg når utseendet mitt åpenbart ikke er av hans preferanse.
Jeg har hatt dårlig selvtillit fra før av, jeg skal ikke legge all skylden for det på han. Etter siste tillitsbrudd så fikk jeg en skikkelig knekk. Jeg ser ikke ordentlig på meg selv i speilet en gang for jeg er så misfornøyd med meg selv og forstår ikke hvorfor jeg aldri kan være bra nok for noen.
Trening er en veldig viktig del av hverdagen min, jeg bruker mye tid på det og kosthold, da det er der jeg kobler av hodet og gir meg en form for kontroll over meg selv. Jeg får resultater som jeg ønsker, og det hjelper på selvbildet. Men til tross for det, så er jeg jo fortsatt ikke god nok.
Tanker om at jeg ikke vil mer, streiker meg ofte. Det snakket jeg også om på DPS, men fikk beskjed om at det var normalt å være litt deprimert til tider. Fikk vel en “diagnose” som lett deprimert, og jeg ble sendt på et tankemestringskurs. Som forøvrig ikke hjalp så mye da vi bare satt å så på videoer fra en app.
Men jeg føler oppriktig at jeg ikke har noe å leve for lenger. Det er vel kanskje derfor jeg prøver å sette ord på noe nå, fordi jeg syntes det egentlig er ganske trist. Hva har jeg gjort for å fortjene å sitte med disse tankene… Jeg sitter med tanker om at ingen hadde brydd seg om jeg tok livet mitt, og helt ærlig så tenker jeg noen ganger at om jeg hadde gjort det så kanskje menneskene i livet mitt burde skjønt at de skulle brydd seg litt mer. Tatt mer kontakt og gjort at jeg følte at jeg var en viktig del av livet deres, satt pris på meg. Jeg føler oppriktig at det eneste som gir meg glede er dyrene mine. De er det viktigste jeg har <3 og jeg vet at jeg også betyr masse for dem.