Jeg er veldig redd for å åpne meg for noen, selv familien min, jeg vet ikke hvilke reaksjoner de kan ha eller hva de skal gjøre. Faren min er hvit og moren min er svart, de har hver skilt i 4 år nå og jeg gikk på en privatskole fra 1. til 10. klasse. Jeg snakker fortsatt med noen av dem, men de var litt rare, så nå når jeg går på videregående med andre barn som gikk på andre skoler jeg synes de er kulere og de har flere venner og planlegger kule turer til andre land om sommeren i landet mitt vi har noe som heter Russ du vet det kanskje jeg er ikke fra noen russegruppe bc jeg har ikke så mange venner fordi jeg gikk på en privatskole med noen rare barn, jeg har noen venner frader, men jeg føler meg så alene og de vennene jeg har har også enda nærmere venner. bestefaren min døde også i 2021 samme år som mamma og pappa gikk fra hverandre og siden har livet vært så rart at jeg kan. ikke fokusere på noe, det være seg skole eller til og med TikTok Jeg åpner og lukker hver app og bare sjekker på snap-kartet hva folk gjør uten grunn. Jeg har slitt med å sovne i det siste også, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. tenker på hvordan alle jeg kjenner og er venner med på skolen alltid har noen de har kjent i mange år før meg, og de danner grupper og gjør ting utenfor skolen mens jeg bare er en skolevenn, jeg også gjør det ganske dårlig i skole jeg vet egentlig ikke hva jeg skal skrive mer jeg har mye på hjertet og det føles som om jeg har en snikskytterkule av tanker, men bare en liten revolver sier hva jeg mener det er bare så rart alt er rart bare livet generelt. Moren min har også schizoaffektiv lidelse Hun har hatt episoder for noen år siden hvor mamma og pappa ville slåss mye fordi hun ville se høre og tenke ting som ikke var der det skjedde mye da jeg var yngre og vi gjorde aldri vanlige familieting som å gå på skiturer eller noe sånt at fordi hun noen ganger hadde episoder så ekstreme ville faren min måtte ringe politiet og hun måtte bli tvunget til å bli på sykehuset i flere uker av gangen, vi besøke henne mye, men når jeg tenker tilbake på det tror jeg det var en stor ødeleggelse for barndommen min Jeg og søsteren min ville vært alene med faren min i mange uker, og jeg leste også at du kan arve lidelsen som gjør meg redd for at jeg eller søsteren min kan få det en dag. var mye alene som barn, eller hvis det gjorde at jeg ikke var så sosial som et barn eller dannet en sterk vennegruppe som barn, men jeg vet ikke hva jeg skal skrive lenger, jeg vil bare slippe alt ut. Jeg føler at hvis jeg hadde en normal barndom kunne alt i livet mitt vært bra, men nå kan jeg ikke endre noe av det. Språket er dårlig fordi dette ble skrevet på engelsk til chat gpt sykt sant jeg driver og skriver om livet mit til ki fy faen
Hei!
Jeg tenker også at det er bra at du får ut det du har på hjertet. Det gjør ikke noe om du har brukt ki. Ikke tenk på det! :) Det viktigste er å få det ut.
For meg ser det ut som du skriver at du har hatt det vanskelig, og mye om ensomhet. At du skulle ønske at ting ville ha vært annerledes og at ting gikk lettere og at du hadde flere venner. Det er tøft å ha det slik.
Jeg tenker også at det ikke har vært lett for deg at mora di har schixoaffektiv lidelse, og at det har vært mye krangling. Det gir uttrygghet, og det kan gjøre at det blir vanskeligere med skolen, og konsentrasjon, og dessverre også med det sosiale. Det er veldig leit, men det er sånn det er. Det er ikke din feil. Jeg har også noen i familie med schizofreni, så jeg vet dessverre at dette kan påvirke så det kan gå ut over en selv.
Det at du har en mor med en psykisk sykdom betyr at du er pårørende. Det er tilbud for folk som er pårørende som du kan finne på nettet. Da kan du ha rett til noen å snakke med og kanskje du kan møte noen som også er pårørende. Det er bare et tips, og ikke noe du må.
Tenkte bare at du fortjente et svar, og se at noen har lest det du skriver…
I.