Hei,
Jeg skriver denne meldingen med håp at det finnes en som opplevd det samme og kunne dele med meg hennes eller hans poeng.
Flere fakter av livet mitt:
- jeg er en 27 år gammel mann
- fra den tiden jeg var liten (0-12) faren min drakk mye og var sjelden hjemme, han hadde ingen tid for familie (men mye for drikkevenner) og store forventninger
- min mor var alltid uåpen, fredelig og kunne ikke forsvare seg, jeg måtte hjelpe henne med alt
- da jeg var rundt 10 hun ble schizofrenic og deprimert og pga det faren flyttet ut, det var meg som måtte bry meg om henne
- vi var fattige, bodde veldig dårlig uten penger til mat, oppvarming, klær (så det var ingen plass for å avdekke seg selv, på en måte jeg vet ikke hvem som jeg er enda i dag og oppfører meg ofte sånn at det gjør det mest mulig at noen skal like meg og jeg får vite om det bare senere)
- jeg var alltid klok, god på skole og i sport og folk likte meg, jeg var kjent og gjorde alt slik at andre beundret meg, trente mye og var mye ute, lite hjemme
Det var masse triste opplevelser, men emnen i dag ikke er om dem. Jeg har vært i terapi i tre år nå og snakket om alt det masse i en gruppe og alene med terapeut.
Det hva bekymrer meg mest er at først i de siste årene la jeg merke til det at livet mitt er annerledes enn de fleste i min alder. Jeg blir etterlatt. Alle har venner, familie, mål i livet, gleder seg ofte, snakker om alt og først og fremst vet hvem som de er, hva de liker osv. Og på en måte jeg vet det også, men samtidig har et hull i min sjel, jeg føler ikke nok, aldri var nærme til en annen. Aldri kunne dele frykt, glede, følelser og ekte tanker. Jeg er ofte sjalu og føler at ingen kan forstå meg. Jeg byttet studiene mine 3 ganger fordi jeg kunne ikke finne meg selv (selv om jeg hade beste karakterer), klarte ikke å slutte på universitete til i dag. Reiser mellom forskjellige byer og land, flytter hele tiden og kan ikke finne min plass.
Men ikke misforstå meg, jeg er ikke en taper som klarer ingenting (men jeg hadde ikke vært overrasket om noen var etter hva som jeg har vært gjennom). Kanskje var det mulig å legge merke til - jeg snakker ikke norsk som morspråk, kom hit for litt mindre enn 3 år siden. Jeg har mange interesser, men mer og mer ofte føler nå at alt det jeg gjør ‘makes no sense’, fordi det er ikke gøy alene. Jeg begynte å tape helse, kroppen min virker som 30 år eldre. Samtidig hver ny relasjon ødelegger meg enda mer. Jeg føler meg neglisjert og har frykt at hver dame skal forlate meg. Så jeg prøver å skjule det fordi damer liker ikke sånne menn og om de liker dem, jeg aksepterer dem ikke. Andre relasjoner finner jeg ikke viktige, men vet at jeg trenger dem. Man må ha forbindelser i denne verden får å ha det bra, men jeg hvet ikke hvordan å gjøre det.
Om det finnes noen som hadde eller fortsatt har like problemer, la meg beskje hva som dere fant ut hjelpsomt.