Jeg hadde en litt vanskelig barndom, med en alkoholisert og fraværende far, og en deprimert, sint og kontrollerende mor som praktisk talt hadde eneansvar for fire gutter, hvorav jeg er den yngste. Hver gang faren min var hjemme fra en av de lange turene sine, var han full og foreldrene mine kranglet. De slo hverandre og kastet ting. Jeg gjorde mitt beste for å gjøre mor glad, men følte at jeg aldri var bra nok. Kun perfekte resultater var bra nok, og til og med da tenkte jeg på meg selv som ingenting verdt. Så vidt jeg kan huske, var jeg ca 7-8 år gammel da jeg for første gang bare ønsket å dø, og ikke en dag gikk uten at jeg var suicidal de neste 20 årene. Det har kun vært ett forsøk på selvmord så langt. Da jeg var 26, ble jeg diagnostisert med bipolar 2, og senere med generalisert angstlidelse. I tillegg har jeg slitt periodevis med spiseforstyrrelser. Jeg måtte slutte med høyere utdanning to ganger, og evnet ikke å jobbe fullt før jeg var 38. Alle forholdene jeg har vært i de siste 20 årene har vært med menn som har mishandlet meg på en eller annen måte, det være seg voldtekt, slåing, men det verste har vært den psykologiske og emosjonelle terroren. Jeg har alltid trodd at ingen kan elske meg for den jeg er, og at det alltid er jeg som tar feil, og derfor har jeg latt det vonde skje mens jeg har prøvd å forme meg selv til å bli den perfekte partner, men har aldri lyktes. Jeg bodde i utlandet i mange år, og var gift i 13 år, men nå er jeg tilbake i Norge og er singel. Den siste kjæresten var en narsissist av verste sort, og ødela meg helt. Nå venter jeg bare på å få psykoterapi for traumer. Men alt tar så lang tid! Jeg går også på feil medisiner, men psykiater tar seg god tid. Jeg er redd for at jeg må gjennomgå måneder og kanskje år med utprøving av medisiner som ikke fungerer. I tillegg har jeg forelsket meg i en fantastisk fyr, men fordi han også har opplevd vanskelige forhold, vil han ikke at vi skal bli et par før jeg har fått orden på livet mitt, med hensyn til både helse og jobb. Det forstår jeg godt. Men jeg føler at jeg er så ødelagt at jeg aldri kan være sammen med noen igjen, enda så hardt jeg ønsker det, og når jeg er alene slutter jeg rett og slett å fungere. Ble veldig suicidal for halvannen uke siden, og det eneste jeg fikk av hjelp var en samtale med en lege på legevakta, som bare fortalte meg at jeg ikke har noe annet valg enn å venne meg til å være suicidal. Jeg er også midt inni en stor utredningsprosess pga ryggmargsbrokk, som jeg aldri fikk hjelp til eller oppfølging for. Både hode og kropp er helt utslitt, og jeg vet ikke mine arme råd. Helsevesenet er tregt og mangler kapasitet, NAV har vedtatt at jeg er for syk til å jobbe fullt, og jeg bruker all energien min på å late som jeg har det greit. Jeg vet ikke hva det vil si å være glad i seg selv, men vet at jeg må lære det for at jeg skal være en god kjæreste, bror, sønn og venn. Jeg vet egentlig ikke hva det er jeg er ute etter her, bare at jeg føler jeg trenger å få lettet på trykket, satt ord på ting og kanskje få noen konstruktive innspill.
Hvis dine foreldre lever enda, har du vurdert konfrontasjon og ansvarliggjøring som terapeutisk metode?
Jeg har snakket med moren min flere ganger, og hun tar det for så vidt til seg og har beklaget, men jeg må forsikre henne om at jeg skjønner at hun hadde det vanskelig selv og at hun gjorde sitt beste, og at jeg derfor ikke holder nag. Faren min er noe helt annet; han er fortsatt alkoholiker og nesten umulig å snakke med om seriøse ting - spesielt hvis det er han som har gjort noe feil - og han er ikke interessert i å forandre seg.
Nei, det må du ikke. Du ba ikke om å bli født. Du skal sette deg selv og dine egne behov først. Poenget er ikke at noen skal forandre seg, men at du skal ta tilbake det som er ditt. Alkoholen er det viktigste for din far, da begynner du med å ta den fra ham. La ham lide for det han har gjort mot deg, så kommer du til å merke at noe faller på plass i deg selv.