Jeg er en ung mann på 22år som har vært igjennom så mye i livet til nå særliig de fem siste årene! Jeg er først og fremst mørk og adoptert fra Colombia! Noe jeg er evig takknemmelig for m tanke på situasjonen som har vært der m krig, høy kriminalitet og elendighet! Jeg har derimot slitt mye mentalt siden jeg kom til norge m epilepsi som barn og negative tanker! Jeg har alltid følt meg annerledes på grunn av dette! Da jeg begynte på barneskolen fikk jeg en bestevenninne og hadde også min aller første i barnehagen som var ei anna og hun første jeg møtte da jeg kom til Norge! Vi var hele tida i lag lekte, lo og koste oss hver gang vi møttes! Da jeg derimot begynte i 5.klasse på barneskolen endret ALT seg! Det begynte nye mobbeofre i klassen som begynte å henge m hun ene veninna mi og jeg ble en del av et dårlig miljø med myee drama, negativitet og ulykkelighet! Jeg visste ikke bedre da og tenkte at dette er livet og sånn alle har det at det bare er en del av ungdomsstida! Men når jeg ser tilbake på det nå så ser jeg hvor vanskelig jeg egentlig hadde det da oppi det hele og at jeg fortjente såå mye bedre venner! Men var fanget og var ellers veldig gjengete miljø på skolen så vanskelig å komme inn på reserverte folk! Dette endte videre med ensomhetsfølelse, sammenlikning og det å ikke føle seg god nok! Jeg ble bare mere og mere usikker på meg selv og isolerte meg hjemme på rommet hver helg mens andre på min alder hadde et miljø et nettverk osv å komme inn i! Jeg kom meg på et vis igjennom ungdomsskolen men på videregående ble dette bare verre! Jeg havnet før utveksling i en stoor konflikt m ei i gjengen til barndomsveninna mi og vi ble uvenner! Jeg ble såra og enda mere streng m meg selv og begynte å miste søvnen! Jeg gikk inn i psykose! Oppi alt dette ble jeg innlagt og kom ut av skapet! Jeg ble diagnotisert videre m bipolar lidelse! Jeg tok vgs ekstra år og fullførte men med harde svingninger inkludert selvmordstanker! Jeg ble innlagt flere gang i hjembyen min og vurderte det masse! Men har ikke gjort det ennå og håper jeg Aldri blir å gjøre det heller men er ærlig redd for at det blir å skje! Har bare vært så ufattelig mye i det siste og føles ut som jeg ikke blir å takle fremtiden eller livet videre nå! Vet ikke hva jeg vil med livet mitt nå! Eller vil jo til Oslo men foreldre er bekymra økonomisk og mentalt og trygghetsmessig! Det har stoppa meg og gjort at jeg har isolert meg ennå mere😭😭Som igjen påvirker psyken negativt😭😭Har prøvd å studere og har prata m psykolog og har jobba men sliter så fælt fordeom!!😭😭 Alt jeg vil er å ha det bra😭🙏 Men er ikke lett! Håper jjef fr svar på noen tips eller råd her! Er alt jeg ber om nå!🙏😭😭
Jeg vet ikke om jeg har noe råd, men jeg har lest det du skriver og skulle så gjerne ha hjulpet deg.
Du har opplevd mye vanskelig og bekymrer deg for fremtida.
Jeg vet ikke om det hjelper at jeg sier at du må huske du er noe i deg selv uavhengig av alt det andre.
Det er veldig slitsomt og ubehagelig å bekymre seg.
Har du prøvd å ringe hjelpetelefonen for å snakke ut? Kanskje det kan hjelpe litt å tømme seg…? Hva tenker du?
Det du sier angående hvor du kommer fra og epilepsien er fordommer. Det er ikke slik det skal være. Det er dumme folk som oppfører seg dårlig. Dessverre har dette gått utover deg. Det er virkelig ikke bra, men håper at dette kan bedre seg framover.
Angående bipolar, så skal det gå an å leve godt med det tror jeg. Og det kommer nye medisiner stadig vekk. Det er ingen skam om man må ta medisiner.
Jeg skjønner godt om du ønsker å komme deg til Oslo, og kanskje å følle et løp på en måte.
Det er kanskje derfor du er lei deg.
Hvordan bor du? Alene eller sammen med foreldrene dine?
Jeg skjønner om du ønsker å bo for deg selv.
Det er ikke bare bare å få det bra hvis man er bekymra og lei…
Kan det være en slags løsning å tillate deg å være lei deg?
Hvis du klarer å gråte, så tenker jeg det er bra, for det frigjør energi tror jeg…
Tusen takk som sier det! Jeg trengte dine fine ord nå😭🙏❤️
Har grått mye nå og må bare være sterk
Jeg bryr meg virkelig om deg skal du vite, for jeg ser du ikke har det lett nå!
Igjen tusen takk❤️
Som sagt… Det er bra å gråte!
Det vil hjelpe!
Når man har noe å være lei seg for, noe du har, så skal du bare få det ut!
Du skal ikke måtte streve for å få en annen følelse enn den du har, fordi du er lei deg! Det er sånn nå. Men det blir bedre!
Absolutt💗 Takk💗
Det er liksom slik at alle skal fikse alt. Men sannheten er at det er et stort press der ute, og ofte blir det presset for stort. Når man ikke klarer å henge med eller å “være med” eller “å få det til” slik man ønsker, så føler man seg ofte veldig dårlig. Men slik skal det jo ikke være.
For vi er mennesker, og vi kan ikke alltid for at ting blir som det blir, og da trenger vi heller en litt rausere verden.
Dessverre er verden ofte veldig hard. Kanskje noen ganger altfor hard.
Jeg syns ikke du skal gi opp. Skjønner om du er redd og stressa. Det er jeg også, selv om jeg er mye eldre enn deg. Faktisk er de fleste ganske redde. Husk det.
Det skal jeg🫶🏾 Tusen hjertelig takk for omtanken din! Jeg trengte det virkelig❤️😭 Ønsker deg alt det beste💖💖🫶🏾
Hei du. Kanskje ikke du er i kontakt med riktig psykolog hvis du ikke føler at det hjelper å gå dit? Eller også medisiner kan hjelpe å dempe svingningene i stemningsleie . Ville ha forsøkt å forklare for fastlegen hvordan du har det.
Hei, er ei jente på 20 år:)
Send mld på Instagram om du trenger noen og snakke med, er alltid åpen for nye vennskap:)
Instagram: jennie_bmw.baddie
Har priv bruker men er bare og sende en forespørsel så aksepterer jeg så fort jeg ser det😌
Håper ting ordner seg for deg:)