Veit ikkje heilt kvar eg skal starte, men det er mørkt for tida… Eg er 40år. For 6 mnd siden var eg ein tilsynelatande en oppegående 3 barns far med god jobb, kone og barn. Eg har fortsatt det, men bobla sprakk og ut kom 35 år med undertykte følelsar. Følelsar eg har lat være å kjenne på. Følselsar eg har flykta fra. Dei som kjenner meg best synest nok eg er ein hyggelig venn som er litt inneslutta og tilbakeholden. Men eg har hatt på meg ei maske. Eg har smilt å nikka med. Hjelpt andre rundt meg som trenger det. Lytta og trøysta. Men meg sjølv har eg venta med. Men no går det ikkje lenger…eg klarer ikkje hjelpe meg sjølv eller andre. Det er ingenting i denne verden som gir meg glede. Bortsett fra familien, men det rakner der og… Eg tenkte aldri at eg skulle trenge hjelp. Oppdratt til å klare meg sjølv, bite saman tenna, være ein mann og stå i det. Aldri snakka med nokon om korleis eg har det og kor eg slit med følelsar. Eg har aldri bedt om noko, men no klarer eg ikkje meir. Ventar på svar fra DPS no…men dagane blir lange.
Hei du.
Veldig bra at du skriv inn her!
Skjønner at det er lenge å vente på dps.
Det ser ut som om dette gjelder flere, og ofte menn, at de jobber og står på og gjør sitt beste uten å snakke om hvordan de egentlig har det.
Alle trenger noen og ingen kan bare være flink. Det må være lov å være menneske.
At ingenting gir deg glede er alvorlig, men kan det være at hvordan du har det henger sammen med at du har en rolle der du yter og yter. En rolle som ikke er bærekraftig for noen…
Må man bare være sterk på alle områder?
Jeg tror de fleste damer setter pris på menn som kan snakke om ting, og også egne følelser.
Jeg tror at ting kan komme til å bli bedre for deg. Det er lov å sprekke, og noen ganger er det også naturlig.
Dette er noe du bør ta opp med de som har oppdratt deg. De må kunne svare på hvordan du skal håndtere situasjonen.
Det høres tungt og ensomt ut å ha det sånn. Man kan bli litt som et stearinlys, og brenne ned selv imens man lyser opp for andre, og det er ikke bra!
Jeg vil tro at noen av dem du har hjulpet, trøstet og lyttet til mer enn gjerne vil gjøre det samme for deg, men det kan hende du må be om det. Det føles sikkert ubehagelig for deg, men for de du betror deg til, er det jo en tillitserklæring og et kompliment.
Hold ut! Hjelp fins andre steder enn hos DPS imens du venter <3
Takk for svar.
Eg finner det godt å skrive. Både her og i ein notatblokk. I hovudet er det kaos, men det eg skriv held seg stabilt. Frikar1, det er vel litt seint å ta det med foreldre 35år etter. Og mor døde da eg var 3 år. Reknar med det er ein faktor. Var ikkje mykje oppfølging akkurat…
Anonymi, det har du nok heilt rett i. Eg kjenner fleire som slit, men ikkje tar tak i det. Nokre har takket for seg. Men eg ønsker ikkje å gå den vegen. Har folk rundt meg som eg har starta å snakke med no, men det er somme ting eg ikkje klarer å sette ord på. Der må eg nok ha hjelp. Det er og svært vanskelig for meg å snakke om følelsar. I alle fall med folk som kjenner meg. Ja Krokus, det er ensamt, sjølv med folk rundt meg heile tida. Har blitt sjukmeld no å brukar tida på å finne ting som gir meg glede i kvardagen. Ingen suksess enda.
Lever din far enda, kan du jo spørre ham. Konfrontasjon er undervurdert som terapeutisk metode.
Hmm… Ord kan være vanskelig. Dette høres kanskje litt teit ut, men jeg ville gitt mindfullness en sjanse. Det har i alle fall lært meg masse om meg selv som jeg ikke har klart å finne ut av med ord! Eller diverse kunstformer. Kanskje du uttrykker deg best med toner? Farger? Skulptur? Bare noen forslag til potensiell glede i hverdagen, hvis du ikke har prøvd ennå 8-)