Vet ikke kor eg skal begynne. Masse følelser. Treng bare å utrykke meg.
Min mann og eg krangler mye over små ting , det er blitt en ond sirkel.
Vi har 2 barn , og eg er redd kranglingen går for mye utover de.
Føler eg ikke har noen å snakke med dette om da eg ikke har så mange venner, og de få eg har, har nok med sine egne problemer, så eg blir bare sittende å lytte og støtte, så holder eg mine problem for meg selv, men noen ganger blir belastningen for stor for mine egne problem at eg har følt at eg har hatt et stort behov å si i fra til noen, og da har eg betrodd meg til min svigermor og svigerinne som kjenner min mann best. Eg har bare trengt å skrive det til de helt kort dritt dag, bare krangling feks. så er det lettet litt for meg. Men i dag ringte svigermor til min mann og sa at no var det nok, no ville ho ikke ha flere sånne meldinger fra meg. Det gikk veldig inn på meg, det er greit, eg kan forstå det, men det var min trygghet og få tømt meg der for følelser.
Eg har en venn men denne personen har nok med seg selv så vil ikke utrykke meg til denne vennen , og når vi var på tur for en liten stund tilbake så følte eg ikke for at denne vennen var åpen for at eg kunne få utrykke meg til denne vennen. Og det er greit det.
Eg har flere venner men ikke som eg har en sån god relasjon til, eg har en mor som eg ikke har noe sån datter/mor forhold til, eg er glad i ho men vi har aldri snakket om følelser sammen. Eg er minst i søsken flokken, og har alltid følt på at eg er i veien, og at mamma og pappa har hatt nok med mine søsken, eg gjorde lite ut av meg, og var veldig stille som barn. No når eg er blitt voksen er eg blitt veldig flink å si i fra heime og på jobb , og får det litt negativt mot meg igjen føler eg. Eg er alltid den som spør kordan andre har det, ingen spør meg, eller noen få spør av og til vist eg spør de først. Eg vil virkelig ikke være til bry for noen, så eg spør aldri etter hjelp. Utenom på jobb der er eg ganske flink til det., Men på jobb går inn i en rolle så kanskje derfor eg klare det der.
Min mann har adhd, og min mann er veldig sån dette fikser vi selv, men vi havner igjen og igjen i samme mønster, så eg har foreslått forskjellige ting og vi har prøvd forskjellig, og no har eg sakt at vi trenger hjelp for vi klare ikke å fikse dette selv, det er han ikke helt enig i, for han er ikke interessert i å bli med på familie terapi. Han sier at vist vi må så får vi gjøre det da, men eg kan jo ikke tvinge han og vist ikke han er interessert så vil det jo ikke funke eller det vil gli fort ut alt verktøyet vi evt lærer å bruke for han ikke er motivert og interessert, og mener vi fikser det selv. Joda vi klare å fikse det selv, i kanskje 2 uker så er det på ann igjen. Og det er eg så dritt lei. Eg blir utmattet av dette. Samtidig så vil eg skjerme barna best mulig for all kranglingen. Min mann blir veldig sint når vi krangler og er veldig høylytt, skal alltid ha siste ordet, og vis eg eller barna prøve å forklare eller si noe så skriker han hold kjeft, vi får aldri komme til ordet, ende med at eg må bare avbryte krangelen , så sende eg meldig til han for å få forklart meg siden eg aldri får komme til ordet. Masse følelser…var godt å bare skrive det, å få det ut av hodet.
Hei
Jeg forstår deg og din situasjon. Det er godt at du fikk uttrykke deg her og fortalt, jeg ser at du ikke har hatt mange å lene deg på med alt det tunge her, og det er helt naturlig at det blir for mye og utmattende for deg.
Målet er jo selvsagt aldri å slå opp men å fikse og ordne opp i det som er galt, og jeg og kjærsten min har også hatt en lang periode med mye krangel og vondt, vi har prøvd flere metoder men hver gang bare feilet, siste kranglen endte opp med blokking i par timer for å få litt ro og der med snakket igjen og fikk løst det på en ordentlig måte og etter da har det faktisk gått kjempe fint. Nå føler jeg at vi faktisk klarer og vil, ikke det at vi ikke ville før men å føle på hvordan det har vært å miste hverandre har virkelig truffet oss.
Jeg veit ikke helt hva som kan være lurt for dere med tanke på at din mann ikke egentlig er interessert i familie terapi, og hver gang ender opp med at han må ha siste ordet til alt. Jeg synes det er ordentlig vondt at det må være slik mellom dere, kjærlighet har sine tøffe tider og det er da det gjelder å vise at man faktisk elske hverandre med å jobbe sammen om det. Men i dette tilfelle så jobber ikke mannen din med deg, og det betyr ikke at du skal slite deg mere ut eller prøve hardere for det. Du skal ikke måtte ofre deg selv, tåle kjefting og ufine ord, og bli tråkket på, det er ikke slik kjærlighet skal være, og du ser hvordan han er mot ungene dine også. Han er nok en god mann ellers, men hvis det vonde/dumme vises mer så sier det mer enn nok. Du er et eget menneske, ingen etter følger for mannen din.
Jeg prøver ikke å si du SKAL forlate han, men jeg synes også du burde velge deg selv og gjøre det for barna også, for det er mye bedre å leve med skilte foreldre og trygghet enn krangling gjennom hele oppveksten, det blir et stort sår men det blir et større sår enn du aner med å fortsette hvis det går for langt. Da er det bedre å la såret få være og la den få gro. Dette her er en veldig vanskelig situasjon, for det er mange involvert, og hva kan det rette valget være muligens?
Det jeg synes er at det er viktig at du velger deg selv og at du er ditt eget menneske med grenser og krav, for du tilhører ikke noen som er greie mot deg når det passer dem. Du fortjener bedre i livet, og noen ganger kommer det til deg mens andre ganger MÅ du finne det selv. Begynn en plass igjen, og gjør det ordentlig. Bare fordi du elsker noen nå så betyr det ikke at det trenger å være permanent/for resten av livet, det er masse i livet som kun er midlertidig, og du ser fort hva du vil ha med videre i livet og ikke.
Det har vært, og er vanskelig nå men jeg lover at det vil ordne seg for deg uansett hva, det vil gå bra og det vil gå over. Men da må noe skje også for det, og det er ikke at mannen din er slem mot dere. Dette finner du ut av, og finn deg selv samtidig med det, det gjør ikke deg til noe mindre av et menneske, kun mer. DU ER VERDT DET.
Jeg håper ordene mine hjalp, og takk for at du delte ditt med meg, det setter jeg pris på, og enda bedre at jeg fikk svart deg. Jeg ser frem til at dette order seg for dere, uansett om det er slutt på krangling eller velge seg selv, livet har slike situasjoner og det er helt menneskelig, du gjør ingenting galt. Jeg heier på deg, og lykke til!