Foreldre som utøver psykisk vold

Andre psykiske helseplager
1

Jeg leste følgende tips på Foreningen Mot Psykisk Vold:

  • Kutt all kontakt med mennesker som har kontakt med voldsutøver

  • Dersom du må ha kontakt med mennesker som har kontakt med voldsutøver; Ikke fortell de noe du ikke vil at voldsutøver skal vite

Og for meg gjelder det egentlig - kutt all kontakt med familien min, eller ikke fortell dem noe som de kan fortelle videre. Det er helt forferdelig, men også det jeg har kjent på, at det er utrolig vondt og vanskelig for meg å ha kontakt med resten av familien min, når de fortsatt har kontakt med og er med den som har gjort meg så vondt, og fortsatt kan gjøre det. For meg er det et skikkelig stort problem jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. Samtidig som jeg har kjent på i høst etter å snakka med psykologen om hvor vondt jeg har hatt det og fortsatt har hatt det, at det hadde vært en lettelse å slippe å forholde meg til alle dem som har noe med den personen å gjøre. For selv om jeg er glad i dem og egentlig ønsker å ha kontakt med dem, så er det utrolig slitsomt, for det er som om jeg hele tida må passe på ovenfor dem, for hva de kan finne på å si til meg om vedkommende eller hva de vil kunne si videre til vedkommende. Og at dette er utmattende. I tillegg blir det på en måte som psykisk vold fra deres side, ved at de forventer at jeg skal bare akseptere og godta hvordan det har vært, og forholde meg til dem som om alt er i orden.

De lar voldsutøveren “vinne” ved at jeg ikke greier å ha kontakt med dem fordi de har kontakt med henne.

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre med det. Jeg vil ikke noen av dem vondt heller, men dette gjør meg så fryktelig vondt.

2

Hei :)
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier.
Jeg har på en måte laget bokser der jeg putter hendelser og hennes “diagnose”.
Som narsissist er hun pr def. ikke i stand til å se seg selv som noe annet enn verdens midtpunkt og ute av stand til å innse hvordan hennes handlinger påvirker andre. Hun tror selv at hun er verdens snilleste og mest omtenksomme (Dette er også det "omverdenen ser og mener), mens alt egentlig handler om å manipulere for å nå sine egne mål, koste hva det koste vil.
Jeg er også i den situasjonen at øvrige familiemedlemmer ikke har opplevd å være offer i hennes manipulative verden og heller ikke innser at de har vert brukt som instrumenter mot meg.
Jeg har gitt opp kampen om å bli forstått, men jeg har gitt klare retningslinjer i videre kontakt.

  1. Så lenge de bare er ute etter å forsvare seg selv og henne, er saken(e) “ikketema”.
  2. De får ikke lov til å kritisere mitt valg i å ikke delta i felles julefeiringer osv

Alt har jo ikke vert elendighet, og ved å kunne putte de dårlige tingene i “diagnoseboksen” kan jeg være glad i henne fordi hun er min mor og “på tross av” - hvis du forstår hva jeg mener…
Det hjelper meg til å ha en tilgivende holdning. Og hvorfor i alle dager vil jeg ha det?
Fordi jeg nekter å leve i bitterhet og sinne. Nok er ødelagt, Resten av mitt liv skal leves uavhengig og upåvirket av gamle ting. Denne høna skal gro tilbake sine fjær og være glad og tilfreds med seg selv.

3

Hei.

Det er fint å få dette svaret fra deg :)

Jeg vil berømme deg for å se ting så klart, for å ha satt tydelige og gode grenser for deg selv og for å ha tatt et aktivt valg når det gjelder moren din. Jeg tror vi alle må ta våre egne valg ut ifra kapasitet og hva som er best for oss selv. Det er veldig bra at du har funnet ting som fungerer for deg. Og det er så viktig å kjenne seg glad og tilfreds med seg selv. Det er bare å omfavne alle gode ting som heler en, det er også min erfaring. Og fjær kan gro ut igjen :)

Jeg er nysgjerrig på hvordan de øvrige familiemedlemmene tok det da du satte disse grensene? Jeg driver og er i en prosess med å sette grenser for meg selv nå i forhold til mine øvrige familiemedlemmer.

For min del, så tok kjærligheten min til mor slutt for lenge siden. Jeg oppdaget det da jeg flyttet hjemmefra at jeg ikke var glad i henne, og har i mange år skammet meg over det, men nå lever jeg greit med at det er slik. For min del fungerer det å ikke ha noe med henne å gjøre, for da er hun på en måte en ikke-person i livet mitt, ikke i min bevissthet, og da har jeg heller ikke noen følelser knyttet til henne. Noe som fungerer veldig bra til daglig. Du skrev ikke om du har kontakt med din egen mor?

Jeg tror selv at hvis hadde tatt avstand til mor for tjue år siden, så ville jeg hatt tid til å få leget da, slik at det ville vært enklere for meg å ha kontakt med henne nå. Men slik det har vært for meg, har det vært en kamp med skam og dårlig samvittighet, tanker om hva jeg burde gjøre og bare skyve meg selv helt unna pga. det, samtidig som jeg hadde begynt å grave i tingene og hadde det veldig vondt. Noe jeg måtte bruke masse krefter på å skjule at jeg hadde det vondt. Og det at jeg “gjorde” dette mot meg selv. Så jeg jobber nå med å ha lov til å be om ting, gjøre ting jeg har lyst til og ha lov til å ha det godt. Jeg er ganske skjør og sårbar enda, for å havne tilbake i de selvdestruktive sporene, så jeg føler at jeg må passe på hva jeg utsetter meg selv for, men jeg kjenner at jeg tåler mer og mer ettersom jeg gradvis og forsiktig utsetter meg for krevende ting - følelser og minner.

Vi fortjener absolutt å ha det bra :)

4

Virker som du har kommet deg godt videre i dine prosesser :)
Å si at jeg er glad i min mor, er vel heller sterkt… Men jeg bryr meg om henne. Jeg kan oppleve det plagsomt hvis hun ringer i tide og utide…
Jeg bryr meg IKKE om hva hun måtte tenke og mene om meg.
Det jeg bryr meg om er hvordan jeg tenker og mener om meg selv og jobber med det å være glad i meg selv, finne den autentiske meg…
Jeg prøver å ha fine, gode samtaler med søstrene mine, og det hjelper veldig at vi ikke går inn på “ikketemaene”. De har over noen år nå klart å respektere dette istedet for å komme med utsagn som “men du har det jo bra nå”, som om det skulle forsvare det at de lot seg bruke i manipulasjonen av meg og i stedet for å innrømme “feil”.
Et “verktøy” jeg aktivt bruker hvis jeg opplever at jeg blir for kritisk til mitt ytre selv, er å sammenligne med hvordan jeg ser på andre.
Jeg reagerer ikke negativt på andres overvekt, undervekt, klesstil, ansiktsuttrykk, sminke eller mangel på - som om det er lite tiltrekkende. Så da tenker jeg aktivt at når jeg ikke reagerer på dette - hvorfor tror jeg da at andre reagere på det ved meg?
Derimot reagerer jeg på uvennlighet, overlegenhet, surhet, egoisme osv. så da prøver jeg å være imøtekommende, blid, omsorgsfull og imøtekommende. Ikke så lett alltid det heller ;)
Skam og frykt er ekstremt hemmende følelser, jeg innser at dette er følelser jeg er opplært til og som jeg gjør mitt beste med å motarbeide ved hjelp av selvironi, humor og generell aksept av at jeg er den jeg er og at A4 mennesket ikke eksisterer. Det er de individuelle “raritetene” som er sjarmerende :)
Jeg prøver å sammenlikne prosessen med et maleri som jeg ikke er ferdig med før livet er slutt, men jeg kan male helt over og begynne på nytt, flikke og fjerne deler jeg ikke er fornøyd med. Det er MITT maleri og hva andre tenker om det har liten betydning. JEG skal like det :)

5

Hvorfor tar du ikke bare igjen med samme mynt istedenfor å bruke energi på å være imøtekommende ovenfor slike folk?

6

Veldig fine refleksjoner og betraktninger du har gjort deg :)

Jeg kan vel også føle omsorg for min mor, jeg har alltid unnet henne godt og samtidig at jeg kan forstå at hennes oppførsel kommer fra et sted og opplevelser som hun ikke har fått hjelp til å bearbeide. Og ting hun selv har skjøvet unna og ikke vil innse. Pga. dette at jeg siden jeg var barn, prøvde å gjøre alt jeg kunne for at hun skulle ha det bra og lot henne få styre hele livet mitt og påvirke meg til å gjøre det hun ville, pluss all den skammen hun påførte meg og som jeg går rett inni hver gang jeg har med henne å gjøre, så ble jeg nødt til å kutte kontakten med henne. Jeg har ikke sagt det til henne, bare latt være å svare på meldinger fra henne og sånn. Det var så viktig for meg å ikke få noen som helst påvirkning fra henne. Og det har hjulpet meg veldig. Det handler også om hva jeg makter å forholde meg til akkurat nå.

Jeg ønsker også ha god kontakt med søsknene mine. Og det du skriver om respekt, at de respektere det, betyr veldig mye. Jeg er da slik, da at jeg har behov for å kunne fortelle min historie, men jeg har også forståelse for at det er vanskelig for dem å høre den, og at de har laget seg sine forklaringer på hvordan din var eller på hvorfor jeg har hatt det slik jeg har hatt det. Avhengig av hvor mye de selv har jobbet med dette, så kan jeg snakke med dem litt om det. Jeg ønsker bare ikke å skjule eller late som om ting, men samtidig skjønner jeg nå at de kan ha grunner til at de ikke greier å gå inn i ting. Det er også på en måte noe vi har levd sammen igjennom, selv om ting gikk verre utover meg på flere måter, så har vi vært påvirka på ulike måter, og forholder oss til det på ulike måter nå. Jeg har også bekymret meg for dem og skulle passe på dem, men vi er alle nå voksne, så vi velger selv hva vil gjøre med dette eller forholde oss til henne.

Jeg fant et nydelig bilde av oss som små i dag. Det gjorde meg veldig glad. Det var fra før en hendelse som jeg tror forandret livet for meg ganske drastisk, og jeg tror også at mor forandret seg etter det. Iallfall, senere gjorde hun det.

Det høres ut som du har en fin måte å håndtere det når du blir for kritisk til ditt eget ytre på. Jeg tror jeg gjør noe av det samme selv :) Det var en av tingene mor “tok meg” på og fikk meg til å føle meg dårlig om meg selv pga. Nå har jeg tatt valget om at jeg ikke ønsker å stresse med eller bry meg om de tingene, også tenke på at det finnes mange som liker meg, og det hjelper meg godt. Men jeg har merket før at når jeg har hatt med mor å gjøre, så ble jeg alltid usikker og redd for hvordan jeg så ut, og skulle prøve å fikse på det (klippe håret f.eks.), og gjøre det bare verre.

Du har mange fine ting du sier til deg selv :)

Prøver du å kompensere for det når folk er uvennlige, overlegne, sure osv.? Jeg har selv vært sånn at jeg prøvd å være hyggelig mot folk som var slemme mot meg, med tanken om at de da skulle bli snillere mot meg. Men det funket dårlig. Jeg kan fortsatt komme inn i dårlige mønstre der, at jeg merker at jeg tar på meg en rolle som ikke er god for meg selv, så det er noe jeg jobber med nå.

Stå på og fortsett å male på maleriet ditt! :)

7

Hvis det er kollegaer, så er det en ting jeg gjør; Jeg sier godmorgen hver dag, smiler gjennom dagen til de, sier ha det bra og god helg. Noen har vert seigere enn andre, innrømmer villig det, men etter 2-3 måneder har de endret seg. De smiler tilbake og er med på en liten hyggelig prat.
Om noen ikke liker meg, er det helt greit. Men jeg trivs best hvis jeg finner noe å like i alle.

8

Bra jobba med kollegaene dine :)

9

Jeg måtte tenke litt på den…
Men nei… jeg tror ikke jeg kompenserer… Jeg bare velger å ikke ta det personlig…

10

Det høres fint ut å ikke ta det personlig. Det hørtes også ut på det du skrev før her, at du gjorde det som føles best for deg, og da er det jo bra :)