Jeg er adoptert fra filippinene. Har også en 2 år eldre bror men vi har ikke så god kontakt. Jeg har lenge hatt komplisert forhold til adoptivmoren min, vi har hatt våre gode dager og uenigheter men ordner aldri helt opp- fordi vi er så forskjellige. Har det sånn med faren min også. Moren min er ikke emosjonelt tilgjengelig. Hun kan gi støtte til veldig mye materialistiske ting men ikke personlige ting. Har aldri hørt henne si hun er stolt av det gode jeg gjør eller beklaget seg når hun har gått over streken. Hun har flere ganger stusset over utseende mitt på en spydig måte når det kun har vært under fire øyne fra begynnelsen av tenårene frem til 20årene. Aldri foran andre og kalt dette for konstruktivt kritikk. Hun er heller ikke interessert i å høre framtidsplanene mine om studier og jobb. Skifter heller tema og er mer interessert i å høre hvor ryddig og på stell jeg har det i økonomi/egen leilighet eller om Uferdig krangler hun har med andre i familien.
Jeg kan heller ikke komme til henne og beskrive hvorfor jeg ikke har det bra uten at hun sier " åja men sånn har jeg det også" og vi snakker om noe annet. Vi har flere ganger prøvd å ha “den ærlige samtalen” hvor vi har fortalt hver vår versjon av en familiesituasjon for å prøve og møtes på midten, også fortalt henne hva hun gjør som sårer, hva som kan forbedres men det ender opp med at hun ikke vil sette seg inn i andres følelser- heller sine egne fordi hun tenker sånn som hun gjør og takler det veldig dårlig når andre/ også tantene mine, gir henne kritikk på en rett måte. Sier selv at hun ikke vil forandre seg fordi hun er for gammel til det. Når vi faktisk har kontakt er alltid tema å snakke om andre eller hvorfor jeg ikke kontakter min gamle mor (hun er 66)
og stemningen blir bittert når jeg setter grenser sånn ellers / sier ifra at kommunikasjon går begge veier.
Har gått i terapi i snart 2 år for dette. Det hjelper også snakke med et par folk i familien om det til en viss grad.
Moren min og jeg har gått i ring mange ganger hvor vi krangler eller har hodebry om andre ting og jeg kontakter henne og vil ordne opp men stemningen ender opp med å late som alt er bra. Vi vært av og på nå i lange perioder uten kontakt.
Jeg vet jeg ikke kan få hun til å tenke annerledes men jeg kvier meg til å ta kontakt etter å ha sagt ifra før jul at jeg skulle ønske vi snakket sammen bedre- at jeg føler meg som en psykolog framfor en datter når vi snakker om krangler hun har med andre i familien hun ikke har innsikt i å ville ordne opp i selv. Hun sendte takkemelding for julegaven og håpet det gikk bra med meg, det var det.
Jeg blir en stressa nattugle på natta, moren min har vært lenge i bakgrunnen i hodet mitt med stress som tar mye plass og jeg kvier meg for å svare for jeg vil så gjerne hun skal forstå. Jeg gruer meg til å ha enda en tlf samtale, Sender jeg en skikkelig direkte melding, vet jeg det blir snakket bort, skal jeg svare at jeg ikke vil snakke med henne før hun svarer på meldingen før jul, skal jeg blokkere og gå videre med livet? Slapper aldri helt av… Har noen gått igjennom det samme med sine foreldre?
Høres ut som en trist og vanskelig situasjon å stå i med dine (foster) foreldre. Forstod det som at det er mamma som er din største utfordring, men at du har noe av samme utfordringer med din far.
Uansett så har jeg hatt liknende utfordringer med min mor. Ihvertfall når det kommer til dette med å være emosjonelt utilgjengelig og ikke evne å hverken forstå eller imøtekomme meg som person eller mine grenser. Og det har ført til at det er en ganske så sær relasjon mellom meg og min mor.
Det som er bra er at du går i terapi og jeg håper det gir mening og hjelp for deg å gå i terapi.
Akkurat hva du skal gjøre er ikke noe jeg hverken kan eller ønsker å svare på ettersom jeg mener det er viktig at du finner de svarene som er riktig for deg. Men, jeg kan si noe om mine opplevelser og erfaringer fra min relasjon med min mor. Erfaringene er av typen erfaringsbasert med relasjonen med min mor, men også av terapeutisk art så vel som en relevant utdanning.
Altså, jeg har ikke blitt sett, hørt, følelsesmessig speilet eller inkludert ifra barndommen av. Årsakene til dette er sammensatte og det ville kreve voldsomt mye skriving for å utdype det fullt ut, så jeg forenkler svaret ganske mye.
Det at jeg ikke har blitt møtt i mine følelser og ikke blitt sett eller hørt gjennom barndommen har gjort meg veldig usikker, redd og bagatelliserende av meg som menneske.
For min mor har jeg etterhvert som tiden har gått sett at hun har noen mangler, men at dette ikke er fordi hun er ond. Heller det at hun har manglet kunnskap og gjort så godt hun kan med de forutsetningene hun har hatt. I tillegg til disse manglene så har hun vært veldig kontrollerende (noe som det tok mange år for meg å klare å se). Også er hun som en følge av sammensatte årsaker veldig selvsentrert. Som sagt så har det tatt meg mange år og god terapeutisk hjelp å komme frem til disse svarene.
I sin helhet så har det gjort at jeg har forandret veldig på type kommunikasjon og forventninger til min mor. Enkelt sagt så har jeg fått et langt mer overfladisk forhold til min mor. Jeg forventer overhodet ikke å bli sett, hørt eller forstått slik jeg har behov for. I tillegg til at jeg i mange situasjoner ikke har noe behov for å ta diskusjoner med henne, fordi jeg vet at hun ikke evner å ha den kunnskapen eller forståelsen som vil være nødvendig dersom de aktuelle diskusjonene skulle bli tatt.
Mista meg selv litt i svaret her. Men, du får bare sende en melding hvis du måtte ha noen spørsmål eller ønske om å diskutere eller utveksle erfaringer. Håper du finner en god måte å løse det med som både fungerer og er riktig for deg.
Jeg synes du er veldig modig, og at det er imponerende hvor hardt du jobber for å takle dette direkte med mora di. Jeg har dessverre ikke svar for deg, men jeg får inntrykk av at du absolutt er sterk nok til å kjempe for en løsning. Jeg synes det er bra at du har identifisert hva som mangles i forholdet og prøver å fikse det. Samtidig synes jeg at det går helt an å ønske deg en pause, og slippe å presse deg hele tida, hvis det er det du noen ganger ønsker deg. Det er tøft å jobbe så hardt i så lange tid.
Jeg kuttet kontakten med mine foreldre helt i en periode pga. en spesifikk hendelse. Min far skjerpet seg raskt, men med min mor tok det lengre tid. Etter en stund godtok også min mor fakta i saken.
Når det gjelder grensesetting er det viktig å huske på at det også handler om å ikke tillate at det blir dårlig stemning etter at grensene er satt. Man må på en måte inkludere det aspektet i prosessen.
Det kan kanskje også være nyttig å lære deg argumentasjonsteknikk ift. at din mor skifter samtaletema når det er spesifikke temaer du ønsker å snakke om. Det hun gjør er en kjent manipuleringsteknikk som du også bør lære deg. Det gjelder å komme i en posisjon der hun må svare for seg, ikke du. Ikke snakk med henne uten andre til stede i utgangspunktet. Krev skriftlighet i kommunikasjonen slik at hennes utsagn er dokumentert, og så konfronterer du henne i plenum.
Og så må du nok bare akseptere at hun egentlig ikke bryr seg om hvordan du har det.