Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det her men jeg prøver mitt beste:)
De første årene i livet mitt var en følelsesmessig berg og dalbane, mamma har alltid vært snill og grei men også alltid hatt utfordringer med og ta ting på en ordentlig måte. Henne er riktig nok bipolar og har vært igjennom veldig mye, men jeg klarer ikke helt og se på det som en unnskylding😢 de siste 10årene så har jeg hørt det meste en 10-15-20åring ikke skal høre, f.eks. med at henne har hatt det så vondt inni seg at henne ikke «orker» mer. Mange trusler rett og slett. Så jeg bestemte meg for ca 2år siden og ikke holde kontakten. Jeg personlig føler meg bra og slem bga dette, jeg føler meg bra fordi jeg ikke får masse unødvendig kommenterer men også slem fordi jeg vet henne vil ha kontakt. Noe som ikke fungerer veldig bra.
Jeg merker inni meg at jeg kjenner på et savn og ha noen å prate med da jeg aldri har hatt en pappa heller.. jeg savner litt den følelsen av å faktisk bli hørt, og akkurat nå føler jeg litt på at jeg trenger noen og snakke med da mamma ikke er et alternativ.
Takk for meg.
*mann22