Har veldig lite kontakt med mamma

Hei. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive det her men jeg prøver mitt beste:)

De første årene i livet mitt var en følelsesmessig berg og dalbane, mamma har alltid vært snill og grei men også alltid hatt utfordringer med og ta ting på en ordentlig måte. Henne er riktig nok bipolar og har vært igjennom veldig mye, men jeg klarer ikke helt og se på det som en unnskylding😢 de siste 10årene så har jeg hørt det meste en 10-15-20åring ikke skal høre, f.eks. med at henne har hatt det så vondt inni seg at henne ikke «orker» mer. Mange trusler rett og slett. Så jeg bestemte meg for ca 2år siden og ikke holde kontakten. Jeg personlig føler meg bra og slem bga dette, jeg føler meg bra fordi jeg ikke får masse unødvendig kommenterer men også slem fordi jeg vet henne vil ha kontakt. Noe som ikke fungerer veldig bra.
Jeg merker inni meg at jeg kjenner på et savn og ha noen å prate med da jeg aldri har hatt en pappa heller.. jeg savner litt den følelsen av å faktisk bli hørt, og akkurat nå føler jeg litt på at jeg trenger noen og snakke med da mamma ikke er et alternativ.

Takk for meg.
*mann22

Jeg vil anbefale deg å ha minimalt med kontakt med din mor frem til du har blitt litt tryggere i deg selv og bl.a. tatt eierskap over dine egne følelser. Du har helt rett i at bipolaritet ikke er noen unnskyldning for å være en dårlig forelder, og det bør du ansvarliggjøre henne for. Men kanskje trenger du litt opplæring i resiliens av noen som er eldre enn deg. Send meg en direktemelding hvis du ønsker å lære mer om dette, for jeg deler ikke den kunnskapen åpent lengre.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Bortsett fra det med å ha en far… Å ha en person/mor som slltid påpeker de små og store negative ting i sitt og andres liv er ufattelig slitsomt

‘Min’ utfordring er at det ikke foreligger en diagnose. Men, min mor er definitivt i kategorien bipolar…