Hennes ord og handlinger var mange og harde. Jeg hører de igjen og igjen i hodet.
Har ikke hatt kontakt på mange år, men ordene sitter som en klo i magen enda. Og jeg er godt over femti.
Hun slo med ordene sine. Hun slo hardt. Jeg har alltid hatt et håp om at vi kunne snakke ordentlig ut og kanskje få en forklaring på hvorfor hun gjorde og ikke gjorde det som var. Hun er gammel nå og jeg innser at det aldri vil skje. Og etterhvert som det blir klarere og klarere så blir smertene og sorgen overveldende igjen. Jeg kan ikke ta kontakt med henne fordi kroppen reagerer med amperhet om jeg er nær henne. Jeg tåler ikke hverken hennes fakter og væremåte. Hun har fått så mange sjanser igjennom alle år. Men det er vanskelig å leve med..
Hei, jeg er fortsatt ganske ung men har litt samme forhold til min far som jeg tror jeg kan sammenligne med. Å råd har jeg ikke akkurat, men du skriver at hun har fått mange sjanser. Da har du gjort og gitt det du kan tenker jeg, desverre så må det 2 personer til for å opprettholde et godt forhold. Noe som er utrolig tungt når du står på en side og henne på den andre. Min far har sagt litt av hvert, han vil ikke ha noe med meg å gjøre lenger og nå er det vel 1år siden sist. Jeg kan ikke påstå at jeg forstår hvordan du har det, men jeg kan relatere på et vis og si deg at du ikke er alene. Det er ikke sikkert at det hjelper stort, jeg vet men håper det hjelper litt.
Ord kan sette seg dypere en slag, særlig når det er noen som egentlig skulle være trygghet. Du forklarer at håpet om en forklaring eller samtale begynner å slippe taket så sørger du ikke bare over det som skjedde men nå sørger du også over det som aldri ble eller vil bli. Det blir som enda et tap. Det gir mening at du ikke kan ta kontakt når kroppen er som en alarm, den prøver å beskytte deg. Det er ikke vi som mangler vilje, det er de som mangler evne.
Noe som hjelper for meg er å skrive til pappa selv om jeg ikke sender det til han og han vil aldri lese det. Bare for å legge det litt fra seg på et ark. Hvis du en dag klarer, kanskje du kan sende et skriv til henne som en typ avslutning for å legge lokk på det å få sin egen avslutning. Så slepper du å få en uventet, eller gruble over det i lengre tider en du allerede har.
Ikke sikkert det er noe for deg, bare en tanke jeg fikk.
Håper du kan finne den anerkjennelsen du aldri fikk, ved noe annet og få ro en dag. Det er en hard og lang kamp, men trolig verdt det.
Heier på deg❤️