Hennes ord og handlinger var mange og harde. Jeg hører de igjen og igjen i hodet.
Har ikke hatt kontakt på mange år, men ordene sitter som en klo i magen enda. Og jeg er godt over femti.
Hun slo med ordene sine. Hun slo hardt. Jeg har alltid hatt et håp om at vi kunne snakke ordentlig ut og kanskje få en forklaring på hvorfor hun gjorde og ikke gjorde det som var. Hun er gammel nå og jeg innser at det aldri vil skje. Og etterhvert som det blir klarere og klarere så blir smertene og sorgen overveldende igjen. Jeg kan ikke ta kontakt med henne fordi kroppen reagerer med amperhet om jeg er nær henne. Jeg tåler ikke hverken hennes fakter og væremåte. Hun har fått så mange sjanser igjennom alle år. Men det er vanskelig å leve med..
Hei, jeg er fortsatt ganske ung men har litt samme forhold til min far som jeg tror jeg kan sammenligne med. Å råd har jeg ikke akkurat, men du skriver at hun har fått mange sjanser. Da har du gjort og gitt det du kan tenker jeg, desverre så må det 2 personer til for å opprettholde et godt forhold. Noe som er utrolig tungt når du står på en side og henne på den andre. Min far har sagt litt av hvert, han vil ikke ha noe med meg å gjøre lenger og nå er det vel 1år siden sist. Jeg kan ikke påstå at jeg forstår hvordan du har det, men jeg kan relatere på et vis og si deg at du ikke er alene. Det er ikke sikkert at det hjelper stort, jeg vet men håper det hjelper litt.
Ord kan sette seg dypere en slag, særlig når det er noen som egentlig skulle være trygghet. Du forklarer at håpet om en forklaring eller samtale begynner å slippe taket så sørger du ikke bare over det som skjedde men nå sørger du også over det som aldri ble eller vil bli. Det blir som enda et tap. Det gir mening at du ikke kan ta kontakt når kroppen er som en alarm, den prøver å beskytte deg. Det er ikke vi som mangler vilje, det er de som mangler evne.
Noe som hjelper for meg er å skrive til pappa selv om jeg ikke sender det til han og han vil aldri lese det. Bare for å legge det litt fra seg på et ark. Hvis du en dag klarer, kanskje du kan sende et skriv til henne som en typ avslutning for å legge lokk på det å få sin egen avslutning. Så slepper du å få en uventet, eller gruble over det i lengre tider en du allerede har.
Ikke sikkert det er noe for deg, bare en tanke jeg fikk.
Håper du kan finne den anerkjennelsen du aldri fikk, ved noe annet og få ro en dag. Det er en hard og lang kamp, men trolig verdt det.
Heier på deg❤️
Min pappa var kald, selvopptatt, streng og kritiserte nesten alt jeg gjorde. Min mamma var heldigvis varm, klok og trygg, så hun har på en måte “reddet” meg slik at jeg ikke følte at omsorgssvikten fra faren min fikk ødelagt meg. Min kommentar til deg, Spurv11, er basert på mine erfaringer i forhold til faren min. Jeg er over 70, og faren min døde for 25 år siden.
Jeg klarte å ta et følelsesmessig oppgjør med faren min de siste par årene han levde. Jeg fikk ikke gjort det ved å konfrontere ham ansikt til ansikt, men ved å forsøke å forstå ham og bakgrunnen (oppveksten) hans. Jeg hadde et veldig godt forhold til moren hans, farmor, og hun fortalte slik at jeg kunne forstå. Da faren min lå på dødsleiet, satt søsteren min og jeg hos ham. Jeg klarte å ta hånden hans da han våknet fra koma, og selv om han ikke sa noe så jeg i øynene hans hva han følte. Det var første gang han hadde sett på meg med varme øyne. Det varte i kanskje et halvt minutt, så ble han borte. Det var et sterkt øyeblikk å være hos ham da han døde. Det var som om jeg forstod at også han bare var et menneske, og han hadde en krevende oppvekst som også handlet om omsorgssvikt. I tillegg hadde han en alvorlig ulykke med hjerneoperasjon tidlig i tenårene. Farmor sa at han forandret seg da, og han utviklet psykopatiske trekk. De gangene han var hyggelig i oppveksten min, håpet jeg at det skulle vare, men så forandret han seg igjen så jeg følte jeg måtte gå på tærne. Det viktigste for meg ble å ikke provosere ham. Jeg lærte å gjemme meg, å bli usynlig.
Som godt voksen forstod jeg at jeg ikke var helt ferdig med de vonde minnene fra faren min, men jeg fikk hjelp av psykolog og jobbet mye med meg selv. Det å gjemme seg når det kommer en konflikt, var jo ingen sunn løsning nå når jeg var gift selv…
Jeg er ikke lenger sint eller bitter på faren min. Jeg har fått ut alle følelsene og har fått hjelp til å bli trygg på meg selv og stole på meg selv.
Jeg vet ikke om noe av dette er relevant for deg og forholdet til din kalde mamma. Men jeg tenker at hvis du har noen i familien som kan hjelpe deg å forstå henne og hennes bakgrunn bedre, så kanskje det kan hjelpe deg videre. Det kan være at moren din har gjort sitt beste, men at oppveksten og bakgrunnen hennes gjorde det vanskelig for henne å vise varme og kjærlighet. Det hun derimot kunne, var å sørge for orden ved å være streng. Du trengte omsorg og nærhet, men det klarte ikke hun å gi. Hun er likevel mammaen din.
Bare vent til han sitter alene på gamlehjemmet, da får nok pipen en annen lyd. Ellers må man finne mennesker som kan gi en noe som kompenserer eller korrigerer for den omsorgen man ikke fikk som barn.