Hei pappa.
Du dro for tidlig.. og jeg savner deg.
Det er gått litt over to måneder nå. Og ting er vanskelig.
Jeg sliter med sorgen, og klarer ikke å forstå hvorfor du skulle være så uheldig. Ikke bare fikk du Parkinsons/Lewy som gjorde deg fryktelig sliten og resusert dine siste år. Men du knakk hofta, fikk blodforgiftning, og kroppen din klarte til slutt ikke påkjenningen.
På en måte vet jeg jo.. at det kanskje er fint at du slapp “det aller verste” på slutten av livet. For det er visst ganske grusomt på slutten når man har den sykdommen, både for deg og oss rundt deg.
Men jeg ville så gjerne ha ønsket å få mer tid med deg. Med en frisk pappa. En frisk farfar til mine tre små. Huff, minstemann kommer aldri til å huske deg en gang. Flotte farfar som var så glad i barnebarna sine. De to eldste husker deg godt, og fikk mye tid med deg. Helger i ny og ne hos farmor og farfar var noe de gleda seg fryktelig mye til. Det er trist at minstemann aldri får oppleve deg slik.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå pappa. Det er en tomhet i meg som ikke kan fylles. Men jeg gjør mitt beste med å ta vare på barnebarna dine, jeg prøver å være en like god far som du var.
Ja.. jeg vet ikke helt folkens.. det var mest naturlig å skrive det slik.. til pappa liksom.. uten å nevne navn og sånt på kidsa og sånt.. men ja. Han ble bare såvidt pensjonist.. ingen alder.. og jeg sliter fryktelig mye mer med det enn de rundt meg vet. For.. man skal jo være “sterk” og sånt.. og jeg veit det er bullshit, men nå er jeg engang så gammel at det er slik jeg vokste opp, så det faller meg liksom naturlig..