Hei.
Jeg er straks 28 år gammel og mistet for 1,5 måned siden min kjære pappa. Det føles fremdeles helt uvirkelig å si den setningen, fordi det føles fortsatt ut som om han er her. Jeg hadde et godt forhold til pappa, og han var en del av min hverdag slik en typisk forelder er når man selv nærmer seg 30 år.
Han gikk bort brått og helt uventet av hjertestans. Kun 57 år gammel. Dette kom som lyn fra blå himmel og sjokket jeg opplevde, og mest sannsynlig fremdeles opplever enda, gjør at jeg kjenner meg utrolig hjelpesløs. Det er å pendle mellom virkelighet og fantasi (livet før) tusen ganger i løpet av en dag. Jeg har masse støtte rundt meg, men den form for intens smerte og sorg, både psykisk og kroppslig, man opplever når man mister noen man er så glad i, og så brått, er uforståelig om man ikke har opplevd det selv.
Jeg har alltid vært en forkjemper for at man skal prate om ting som er vanskelig, og at det ikke blir bedre av å holde det inne. Ingenting er annerledes i denne situasjonen. Jeg ønsker derfor å høre om det er noen som sitter i lignende situasjon som meg, hvor du opplever å miste en av dine foreldre brått og uventet, for tidlig?
Hilsen datter i bunnløs sorg som er på søken etter sorgvenn(er)<3
Hei, mistet min far da jeg var 24, han var 59. Vi hadde ikke så veldig god kontakt, men da han døde av kreft, 6mnd etter diagnose ble det en volsom sorg for meg. Følte ikke att jeg ble sett i oppveksten av han, det gjorde det ekstra vondt da han gikk bort. Att vi ikke hadde det bedre sammen den tiden vi hadde. Det tok sirka ett år før jeg var som før igjen. Dvs fikk “byger” av sorg over meg, men etterhvert kom de sjeldnere. Det eneste jeg kan si er att det blir bedre etterhvert, sorg er kjærlighet, selv om ting var vanskelig mellom meg og min far, var jeg likevel glad i ham. Du har hatt ett godt forhold til din far, ta vare på gode minne
Hei. Jeg mistet min pappa i mai i år, også av hjertestans. Han ble bare 50 år gammel. Mamma vekket meg ca kl 5 på morningen og fortalte meg hva som hadde skjedd, og når jeg kom opp til rommet deres så var det ambulansefolk som prøvde å redde han, men en time senere sa de at det var ikke noe mer de kunne gjøre. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket. Det var så brått og uforventet, og det værste som noensinne har hendt meg. Jeg elsket pappa mer enn noe annet, han var min støttespiller gjennom alt, uansett hva det var jeg trengte, så var han der.
Jeg kjenner meg så alene, selv med den flotteste familien og de beste vennene jeg noensinne kunne ha ønsket meg så er det ingen som kan forstå akkurat hva som foregår inni hodet mitt. Jeg prøver mitt beste å komme meg gjennom videregående og å holde meg på samme nivå som de rundt meg, men jeg merker at jeg synker bare nedover. Jeg visste når han døde at det kom til å påvirke meg ekstremt, spesielt siden jeg har slitt med angst og depresjon før. Og pga dette har jeg unngått følelsene mine og bare lagt de til siden for å prioritere skole så mye som mulig. Men jeg får ikke sove, jeg spiser ikke, jeg lever ikke. Bare først nå har jeg innsett at han faktisk er borte, og kommer aldri tilbake, og at jeg må klare meg selv, og jeg har så lite håp for det.
På ettermiddagen, dagen han døde, kom mormor og morfar hjem til oss. Det første mormor sa til meg var at jeg må ikke holde tårene tilbake, fordi hun har vært gjennom det samme så mange ganger før med venner og familie, klarer hun ikke å gråte mer. Det å få ut alle de følelsene man har når man kjenner på slik sorg er så viktig for mennesket, ellers ødelegger man seg selv. Det er disse følelsene som i det hele tatt lar meg skrive dette, og som holder meg gående gjennom alt det fæle. Det gjør at jeg får tenke og komme meg videre gjennom det istedenfor å sitte fast på samme plass i sorgen, og det gjør at jeg faktisk åpner opp og klarer å snakke om det, spesielt med de som står meg nær.