Rett før jeg ble 4 år sa pappa til moren min at han skulle reise på en jobb tur til utlandet (han pleide å gjøre det) så da sa han hade og stakk, men etter noen månder av å ikke klare å kontakte han så skjønte mamma at han ikke kommer til å komme tilbake. Og før jeg var født hadde han en annen datter med en annen dame som bodde i irland (pappa var irsk og bodde der før han kom til norge) så datteren pleide å besøke oss hver sommer, og pappa pleide å fortelle mamma at moren til søsteren min var gal og det er derfor de slo opp, sån at mamma ikke skulle ha kontakt med moren til søsteren min. Men etter pappa hadde gått så tok mamma kontakt med henne og da fortalte hun at pappa hadde forlatt henne og bare han sa at han skulle på butikken også kom han aldri tilbake. Så nå vet jeg ikke hvor pappa er har ikke hatt noe kontakt med han og pappa sin side av familien er flaue over det han gjorde så de vil ikke ha kontakt med meg eller søsteren min… make it make sense bitch? Ja men seriøst har hatt en tøff tid i det siste fordi jeg vil liksom bare ha en pappa i livet mitt som er glad i meg og faktisk ikke bare går ifra meg?! Så har selvskada mye i det siste, har gjort det i kanskje 2 år nå men i det siste har det vært MYEE. Klarer liksom ikke å stoppe.
Jeg mistet selv pappaen min da jeg var veldig ung, og fant det påvirket meg til jeg var nesten 30. Frem til da hadde jeg trent som en idiot for å springe fra sorgen over tapet, men aldri fått bearbeidet det skikkelig før jeg ble voksen. Jeg fikk komme til psykolog og snakket meg gjennom tapet, og hvordan det påvirket livet mitt. Han kalte et slikt tap en emosjonell krigsskade. Det har gått bra i ca 15 år etter terapien. Og i vinter fikk jeg være vertspappa for ei jente som hadde vokst opp ute en pappa. Da kjente jeg meg veldig ighen i søken hennes etter en pappa, og det var godt å kunne være det for henne. Jeg håper du kan finne en sånn, for vi alle trenger en mamma og en pappa i livene våre🙂