For 6 mnd siden mistet jeg og mine to søsken vår mamma til selvmord.
Hver dag er så ubeskrivelig tung, sorgen spiser meg opp innvendig. Hvordan man kommer seg videre er borte for meg. Nesten som om jeg går alene i mørket og leter etter noe jeg vet ikke er der.
Det går ikke en dag hvor man ikke gråter eller blir minnet på tapet. Verden står liksom fortsatt stille for meg, mens det virker som alle andre lever videre. Det er rart, hvordan man innser hvor mye de betydde for deg først når de er borte.