Veien videre er så vond

For noen måneder siden døde sønnen min plutselig. Han ble bare 12 år. Det har vært kriseteam, psykisk oppfølging, gode venner og nær familie rundt meg hele tiden. Jeg er veldig heldig. Likevel blir sorgen bare sterkere og sterkere ettersom det blir så veldig tydelig at han mangler i hverdagen, i alt.

Jeg vil ikke dø, men det er så vanskelig å leve videre. Av og til føles det som om eneste grunnen til at jeg ikke dør er at jeg ikke vil påføre mine nærmeste det tapet fordi jeg vet hvor vondt det vil gjøre. Jeg har ett barn jeg vil leve for, en kone jeg vil leve for. Jeg vil ikke at de skal måtte leve med konsekvensene det vil få hvis jeg dør.
Det er så ubeskrivelig vondt å leve, men jeg vil ikke dø.

Kjære deg… Kanskje du må tillate deg å gå helt i stykker en periode? Å virkelig stå i sorgen, savnet, sinne, alt det vonde du bærer på. Det er bra du har et apparat rundt deg og bra du har folk å leve for. ❤️ Men du har opplevd det verste en forelder kan oppleve, du har mistet et barn. Gi deg selv tid.

Det er fryktelig leit å høre. Du har min dypeste medfølelse <3

Du har opplevd et stort traume med å miste sønnen din, ikke rart du har det vondt nå.

Jeg tror ikke smerten vil forsvinne, sånn egentlig, og at man ikke kan jobbe for det. Det hjelper å tillate å føle på den, hvis det er slik at man går litt mindre i stykker for hver gang. Men det å gradvis greie å kjenne på at det finnes ting som fortsatt er fine eller kan gjøre godt, selv om dette er vondt. Og også at du etter hvert greier å glede deg over de gode minnene du har av sønnen din. For det at det gjør så vondt nå, betyr at det jo har vært så fint for deg med han, og de gode tingene forsvinner heller ikke, selv om det kan være vanskelig å se det nå.

Kan du snakke med kona di om det? Og får du noen oppfølging nå?

Jeg tror man må lære leve på nytt, på en måte, at du må lære å leve med den sorgen i hverdagen, og at det er det som er så vanskelig. For du blir jo hele tida minna på den og at på at sønnen din ikke er der. Og det er jo tungt. Er det noen måter du kan gi deg små pauser fra sorgen på? Noe du kan nyte om bare for bitte, bitte litt? Noe du liker veldig godt? Jeg vet det er vanskelig. Jeg aner heller ikke noe om hvordan det er å miste et barn.

Det finnes vel sorggrupper rundt omkring også? Hvis det kunne være noe for deg?

Jeg tror på at man kan oppleve gode ting igjen og sånn, selv om man har opplevd noe så vondt, men også at man trenger å ta hensyn til seg selv nå og finne de tingene som er godt for en selv her og nå. Og iallfall ikke presse seg selv, f.eks. fordi man føler man burde greie det ene eller det andre nå. Konsentrer det om hva som er viktig for deg nå. Hva trenger du at du greier å gjøre nå? Og tillate deg selv å gi blaffen i andre ting.

Ta vare på deg selv, og be om ting du trenger fra andre <3

Jeg kjenner på akkurat samme tanke, bare at jeg er barnet, og det var en forelder som plutselig gikk bort. Jeg sliter med selvmordstanker som følge av det, men vil ikke gjennomføre det fordi jeg vet hvor tøft det er for pårørende å miste noen på samme måte. Har dessverre ingen tips å komme med, men vit at du ikke er alene…