Storebror og min beste venn tok sitt liv

Sorg og tap
1

Hei, etter å ha lest andre sitt innlegg ville jeg dele mitt tap og hvordan det har endret mitt liv totalt.

Min bror ble kun 19 år. Rett før sommerferien, 1 måned etter jeg fylte 14, da kom beskjeden. Min bror hadde tatt sitt eget liv. Broren min som hadde det så bra, han som kunne fylle en hel klasse, en hel stue og så mange mennesker meg smil, latter og lys i sjela. Han var borte nå. han som aldri var lei seg? Han som jeg aldri så gråte? Han som hadde venner overalt, hadde jobb, inntekt, eget sted å bo, kjæreste å så mye mer.

Vi var en søskenflokk på 3, jeg var minst, han var mellomst og da vår eldre bror igjen som eldst. Vår eldste bror hadde opplevd mye fra før, rus, politi, inn og ut av fengsel og mye psykiske plager, han hadde flere gang meldt «takk for alt, vi ses igjen» og forsvunnet. Heldivis ble han funnet og hjulpet og lever videre den dag idag. Det som gjør dette tapet så merkelig er at det er vår mellomste bror som valgte å avslutte livet, det var ingen tegn på noen plager eller noe vondt i gutten sitt hode eller hjerte, men selv var det han som hadde det så vondt at han ikke klarte mer.

Jeg var veldig ung da dette først skjedde så tankene å spørsmålene var ikke kommet til meg helt. Nå, 4 år senere, jeg er fyllt 18 og nærmer meg 19…jeg kjenner ikke at jeg vil bli eldre, jeg vil ikke bli eldre enn han, han var min storebror tross alt.

Både jeg, min mor og vår eldre bror har siden slitt veldig med vår psyke, vi har stort sett alle 3 falt i en rusavhengighet, selvskading og selmordstanker og flere selvmordsforsøk…jeg kan ennå huske de gangene jeg ble fortalt om min mor sitt forsøk, og flere av min eldre brors…selv sliter jeg også med selvmordstanker og kjenner jeg egentlig ikke orker mye mer, men jeg kan ikke la min familie miste fler. Jeg kan ikke påføre familien min mer sorg, spørsmål og smerte enn det som allerede har tatt grep på oss. Jo lenger og lenger tid det går fra dagen han forlot oss, jo mer savner jeg han og skulle ønske jeg kunne prate med han når jeg har der vondt, det er ofte jeg sier til megselv «jeg kunne trengt storebror nå»

Tingene jeg har igjen av han har jeg laget en minnes hylle for. Hvor bilder, gjenstander og ting fra barndommer vår er stilt opp, samt begravelses brosjyren med alle de fine bildene av han er på, klærne hans bruker jeg også til daglig, så jeg har han alltid med meg.

For kun noen måneder siden fikk jeg tatt 2 minnes tatoveringer for han, en hvor det står «kjempe glad i deg, xoxo storebror» i hans håndskrift, og den andre er tittelen på hans og familiens felles favoritt låt.

Selv 4 år etter er sorgen like vond, om ikke verre. jeg må nå leve livet videre uten min bestevenn, den jeg så opp til, verdens beste storebror og som vi alltid kalte deg «Vår Bajas»❤️

2

Forferdelig vondt å høre hvordan dere sliter. Virker som dere kanskje ikke har snakket så mye dere mellom, din bror og dine foreldre..?

Jeg lurer også på om du har noen å snakke med utenom familien? Jeg tenker dere trenger hjelp hele familien. Kan dere ta kontakt med noen for hjelp og støtte?

Høres fint ut med minnehylla, at du bruker klærne hans og tatoveringene. Høres veldig bra ut. Jeg kan skjønne tankegangen så langt det lar seg gjøre, at du tenker det er vanskelig å bli eldre enn 19 år. Samtidig virker du som en fin person med et stort hjerte, og jeg ønsker så veldig at ting skal bli litt og litt lettere.

Er det ikke en organisasjon som heter “leve” for etterlatte etter selvmord. Kan du ta kontakt der kanskje.

Jeg har all respekt for deg og din familie og vil så gjerne at dere skal få hjelp.

❤️

3

Tusen takk, setter virkelig pris på ærlige og gode ord❤️ Følger Leve på instragram og har gjenkjent meg i mye av innleggene og det di legger ut. Har ikke kontaktet dem til nå men mulig det er på tide.

Ellers har jeg egentlig ikke vært mye i kontakt med støttekontakter eller noe lignende, kriseteam var selvfølgelig innblandet etter hendelsen men det varte kort. Kunne helt ærlig trengt noen å snakke med nå kjenner jeg så mulig jeg oppsøker helsesøster(fra skole) eller lignende for å få ut mye av plagene/tankene mine siden det er mye som bygget seg opp og skjedd gjennom årene.

I å med at jeg har blitt eldre har jeg fått ett nærmere forholde til min eldre bror, hvor vi delet våre plager/tanker/avhengigheter, osv…har jeg fått mulighet til å snakke med noen nære om dette tapet og hvordan det påvirker oss, min mor har dessverre falt inn i mange distraksjoner og rus for å «komme deg unna sorgen» som er helt forståelig, så har dermed ikke snakket mye med hennes om indre tanker fordi at rus er innblandet fra begge sider, men har hatt tider hvor vi har satt oss ned for å snakke om tapet, det har resultert i at vi begge knekker helt i sammen og støtter hverandre i sorgen som også har vært en fin, støttende og mer bindende opplevelse.

Jeg flyttet også hjemmefra i en alder av 16 (påga vgs) over 3 timer unna hjemplassen, så har mistet det nære forholdet til mine foreldre og familie i det hele, på grunn av jeg har fått «mitt eget liv» og fått nye venner og forhold til andre mennesker her jeg bor nå. Som har gjort det vanskelig å holde styr på hvordan familien har det hjemme, men har kontakt med stort sett alle i familien med et godt og nært forhold selv om at jeg ikke er i deres nærmiljø hele tiden.

Det går som regel bra for tiden, kommer dager hvor ting er spesielt kjipe og ting begynner å gå innpå meg. det er sånn sorgen er oftest, den forsvinner aldri, men med tiden lever man med den på en noe «håndterlig» måte. Heldigvis er det mange bekjente og nære med videoer, bilder og historier som hjelper med sorgen og med minnet om den fine personen som vi fikk æren av å kjenne.

Vil si takk igjen for fin tilbakemelding, trengte det virkelig i en vanskelig periode❤️ jeg er på bedringens vei og lever videre for min kjære bror, det er slik han ville ønsket det skulle være❤️

4

Veldig god ide å gå til helsesøster. Håper du gjør det så fort som mulig.

En prest kan også faktisk hjelpe da de er gode på sorg. De har lang utdannelse og tar samtaler, og du trenger ikke å være kristen for å få hjelp. Du kan få faste timer om du trenger det.

Jeg vet det kan være et betent tema med rus, og skjønner at folk ruser seg for å slippe å tenke, men jeg tror det er viktig at du tar dette på alvor også. Jeg dømmer deg ikke. Jeg bryr meg. Jeg er bare redd det kan bli et til tilleggsproblem, så derfor tenker jeg at det er lurt å få snakket om det også. Det har vært en del stigma ang. rusproblemer, men jeg tror det er i ferd med å bedre seg og at det nå er mer hjelp å få.

Jeg håper ting vil bli litt og litt bedre etter hvert.

5

Hei ❤️

Takk for at du deler historien din. Det du skriver, er utrolig sterkt, og det vitner om en dyp kjærlighet til broren din. Det du har opplevd, er et enormt tap, og det er helt forståelig at sorgen fortsatt kjennes tung – kanskje enda tyngre – etter flere år. Tapet av et søsken i så ung alder setter dype spor, og du har båret med deg både savn, ansvar og smerte i lang tid.

Det du beskriver – følelsen av ikke å ville bli eldre enn ham, og ønsket om å ha ham der når livet er vanskelig – er vanlige reaksjoner etter å ha mistet noen man sto veldig nær. Samtidig viser du en enorm styrke i måten du skriver på. Du har fortsatt kontakt med minnene hans, du bærer ham med deg på en vakker måte gjennom minnestedet og tatoveringene, og du ønsker å beskytte familien din mot mer smerte. Det sier mye om hvor mye omtanke du har i deg, selv midt i alt det vanskelige.

Samtidig som du viser styrke, er det tydelig at du har det veldig tungt nå. Du beskriver selvmordstanker, rus og selvskading – og det er viktig at du ikke står i dette alene. Det finnes hjelp, og du fortjener støtte til å få det bedre.

Jeg vil sterkt oppfordre deg til å ta kontakt med noen nå:

  • Mental Helse Hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpen, gratis og anonym)
  • Kirkens SOS: 22 40 00 40 eller chat på kirkens-sos.no
  • Fastlegen din kan hjelpe deg med å få kontakt med psykolog eller BUP/psykisk helsevern for unge voksne.

Du har allerede vist at du kan sette ord på det som er vondt, og det er en viktig del av veien videre. Mange som har opplevd selvmord i nær familie, får god hjelp av sorggrupper eller samtaler med fagpersoner som har erfaring med komplisert sorg og traumer.

Du skriver at du ikke vil påføre familien mer smerte – men det å få hjelp er ikke å skade dem. Det er faktisk å ta vare på både deg selv og dem. De vil heller vite at du får støtte, enn å miste deg i stillhet.

Du har rett til å leve videre, og du har rett til å få et liv som er lettere å bære, selv om sorgen alltid vil være en del av deg. Broren din ville ønsket at du ble – at du fant en måte å leve videre på, med ham i hjertet, ikke i skyggene. ❤️