Min bror skulle ha blitt 20 år nå på torsdag, men han ble bare 14 år og 9 dager gammel.
Sorgen over å ha mistet en bror går aldri bort, men man blir flinkere til å lære seg hvordan man håndterer den. Men akkurat i år føler jeg ikke at jeg klarer det særlig bra.
Jeg føler på en enorm tomhet. Jeg klarer ikke lenger å dekke den til eller holde oppe fasaden som jeg pleier å vise utad.
Jeg tenker konstant på ham. Hvor snill og god han var. Latteren hans og smilet hans. Hvordan han alltid ville være med på alt, selv om han var minstemann.
Han kommer på besøk i drømmene mine av og til, og det er den største nummenheten når jeg våkner igjen. Jeg skulle ønske jeg ikke våknet, og bare kunne fått bli der sammen med ham litt lenger.
Som eldst i søskenflokken føler jeg at jeg må være den som støtter resten. Bære sorgen inni meg og ikke legge den over på noen andre. Selv om de vet hvor vondt jeg har det, føler jeg at det bare vil legge enda mer smerte på dem.
Jeg vil vise at jeg takler det bra, være der og støtte alle de andre. Men det går ikke lenger. Jeg føler at jeg ikke strekker til lenger, og at jeg ikke klarer å være der for noen andre når jeg heller ikke klarer å være der for meg selv.
At sorgen aldri kommer til å forsvinne vet jeg, men akkurat nå føles den tyngre enn den har gjort på lenge. Jeg savner ham hver eneste dag.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette. Kanskje bare fordi jeg trengte å få det ut og ikke helt tørr og vise hvor vondt jeg har det til de som er rundt meg.
Akkurat nå savner jeg lillebroren min mer enn ord kan beskrive.