Jeg ser på det siste bildet jeg har av deg, min kjære ikke-biologiske en dog så elskede lillebror. Det er fra 2012, en påminnelse om alle disse årene jeg har levd her uten deg. Jeg skulle så gjerne fortelle deg hvordan det ble, at ungene mine skulle få møte deg og bli kjent med deg. Jeg skulle ha gjort så mye lillebror for å ikke miste deg.
Jeg ser på bildet av deg, og jeg ser de fysiske arrene du bar med deg. Du var et mishandlet barn elskede lillebror, og jeg er så lei for deg. Når jeg ser nyhetene fra Iran i kveld, så går tankene mine til deg. På opprøret du selv gjorde i det landet for så mange år siden, og alt det kostet deg. Selv etter flere år her med oss i Norge, så kostet det deg til slutt livet.
Jeg vet at du ville leve kjære lillebror, jeg vet at du ringte etter hjelp og jeg vet at du ikke ble trodd. Jeg vet at ingen kom når du ringte AMK, og at du hadde overlevd hvis du ble hørt den gangen. Da jeg trodde at du hadde valgt dette selv, så aksepterte jeg det. Jeg visste hvor mye du led, og jeg visste hvor lenge du hadde vært i smerte. Så jeg kunne forstå kjære lillebror, om du ikke orket å kjempe mer. At stemmene du hørte i hodet ble for voldsomme, at de fortsatte torturen av deg, at du aldri fikk fred. Jeg var ikke så voksen selv, men jeg forsto alt dette. Jeg forsto at det ble sånn. Men så ble telefonsamtalen din til AMK gjort tilgjengelig, of vissheten om at du ville leve lillebror, den har jeg aldri klart å bære. For selvfølgelig skulle du ha fått leve videre. Vi skulle fortsette å hjelpe deg, støtte deg og først og fremst alltid alltid elske deg. Så jeg fikk aldri fred, jeg kunne ikke slutte fred med at det var sånn det ble, når du prøvde så hardt å overleve. Når jeg tenkte på hvor redd du må ha vært, der helt alene. Jeg er så uendelig lei meg lillebroren min.
De sier at tiden leger alle sår, men den gjør ikke det. Tiden går, livet fortsetter, verden går videre (nei, vi ville virkelig ha vært fullstendig enige om at verden er på vei under nå). Den mangler bare deg. Årene jeg har manglet deg. Livet jeg lever mangler deg. Verden skulle så gjerne hatt det fine vesenet du var, men du mangler lillebror. Du mangler og tretten år etterpå sitter jeg fortsatt en natt i ny og ned og gråter, ser på bildene av deg, tenker på deg og husker deg. Tretten år etterpå gjør det fortsatt så fryktelig vondt, men det lammer meg ikke. Jeg var lammet en stund, men jeg reiste meg. Tapet av deg er det tyngste jeg har måtte reise meg fra, men tiden viste meg at det var nødvendig og det var riktig. Livet uten deg skulle gå videre.
Du skulle ha lært ungene mine kurdisk og persisk. Du skulle ha kjeftet på meg for at jeg fortsatt ikke kan persisk, og for at jeg ikke har lært ungene mine det. Du skulle fortsette å holde på med musikk som ga meg hodepine, du skulle fortsette å spille gitar til strengene slet. Du skulle fortsette å sende meldinger på natta. Du skulle bare fortsete å være.
Tiden leget ikke alle sår, den minner meg først og fremst om tiden jeg ikke fikk med deg. Det var sånn det ble kjære lillebror, du fikk 21 år på denne jorda, og hvert eneste av de årene var du så utrolig betydningsfull for de som var så heldige å få bli kjent med deg og møte deg. Og hvert år som går uten deg, er et år jeg skal minnes deg. Man tora kheyli dostet daram janom, jeg elsker deg så mye min kjære. Takk for tiden vi fikk, takk for alt du sto for, takk for at du alltid kjempet, takk for alle gangene du reiste deg. Jeg sender min støtte til de som fortsatt kjemper, mot undertrykkelse, mot uhelse, mot traumer og for livet. Zan. Zendegi. Azadi.