Jeg mistet pappaen min for 3 år siden. Han døde så brått at jeg fortsatt er i sjokk og klarer ikke sørge over tapet. Alt gikk så fort, men samtidig sakte at jeg klarer ikke beskrive det. Jeg har alltid vært den person som skyver alt det vonde jeg går gjennom under et teppe, fordi jeg orker ikke å ta stilling til det. Men jeg legger merke til at det ikke funker helt lenger. Jeg føler meg som en grusom datter som ikke tenker på tapet av min far. Men alt skjedde så fort at jeg tenker hele tiden at han er på ferie. Rett før han døde dro han til hjemmelandet for å dra i brorens begravelse. Det kom også som et sjokk. Når han kom hjem var han langt nede. Det er så frustrerende at jeg ikke tok meg tid til å spørre om det gikk bra. føler det kunne ha endret situasjonen kanskje. Men e vet at jeg kan ikke legge skylden på meg. Men det startet med at han hadde smerte i brystet i over ei uke, og til slutt måtte vi tvinge han til legevakten. Når jeg henter han etter jobb, så virker han helt normal. Den morsomme pappen som tar livet med ro. Vi kommer oss inn til legevakten og han tuller rundt og later som at han ikke har smerte. Jeg tenker at vi skal hjem etter undersøkelsen og bare slappe av. Han går inn til legen og det tar ikke engang 2 min før han får hjerteinfarkt. Jeg hører bare lyder og ser at legen løper i full fart. Jeg blir helt lamslått av alt legen sier og vet ikke hva jeg skal tenke. han spør om jeg vil bli med i ambulanse bort til sykehuset. men i hodet mitt tenker jeg “han kommer inn dit nå og han skal få hjelp også skal e ta han med hjem i morgen. han er den sterkste mannen jeg kjenner”. tydeligvis viste det seg for at tanken min hadde feil. han ble kjørt til helikopteret for å bli flydd til Trondheim. Det er alvorlig og han får hjerteinfarkt på operasjonsbordet. legene vet ikke hvor lang tid det gikk før dei fikk liv i han. Det å sitte på andre siden av tlf var ikke noe hyggelig, jeg sov ikke den natta, gikk rundt og var engstelig. Har fått telefonskrekk etter den hendelsen. jeg sov med telefonen får få informasjon om formen. Når vi kommer dit sier legen at det er ikke håp for at han overlever. Men vi nektet å koble han av. Etter 4 dager på sykehuset tok legen valget om å koble han av. Jeg har aldri følt meg så knust. Min bestevenn, kjørepartner og min flotte sterke pappa gikk bort. Noen dager tilgir for at han ikke kjempet, mens andre dager er jeg sint. Jeg føler ikke han kjempet nok for å være med oss. Jeg har ikke grenet ordentlig etter Trondheim om hele situasjon. Når vi kom jeg fikk jeg ikke lov å grine fordi jeg hadde i ansvar å passe på min mor og storesøster. Uansett om det var jeg som gikk gjennom mest av alle. Føler meg så forbanna på meg selv for at jeg ikke tillater meg selv til å grine over tapet eller føle på ting. Når kommer jeg til å tilgi meg? Har jeg rettighet til å føle meg sånn og hva kan jeg gjøre? Føler meg som en grusom person som ikke savner mer av min pappa
Hei, jeg mistet også min pappa til hjerteinfarkt. Det skjedde i mai i år, og jeg ble også vitne til det. Det er sykt vanskelig, og det værste som noensinne har hendt meg. Det er helt forståelig, normalt og ingenting å skamme seg over at du ikke klarer å gråte, og at du ikke lar deg selv føle.
Jeg har lagt alle følelsene mine til siden helt siden han døde, for å kunne holde alt fokus på skole, siden jeg er midt inni videregående. Men jeg klarer ikke å leve sånn. Jeg sover ikke, spiser ikke, føler meg aldri glad, føler meg håpløs og gjør ikke ting jeg liker lengre. Først nå i det siste har det faktisk truffet for meg at han er borte, og kommer aldri tilbake. Og det er som å få det samme sjokket på nytt, hele tiden.
Når jeg tenker tilbake husker jeg at mormor fortalte meg at jeg må ikke holde tårene tilbake, fordi hun klarer ikke gråte mer, siden hun har gått gjennom dette så mange ganger nå. Jeg tenker på det hele tiden, og det hjelper så mye. Noen ganger går det ikke, men som oftest klarer jeg å få det ut, og da føler jeg meg så mye bedre etterpå. Kanskje det kan hjelpe å bare sette seg ned og tenke på ham? Eller å snakke med noen? Jeg pleier å bli veldig lei meg når jeg ser tilbake på bilder, ol.
Du er absolutt ikke en grusom person. Det gir fullt mening at du har det sånn etter det traumatiske du har gått gjennom. Det er nærmest umulig å komme seg noe sted i sorgen uten å gråte. Så vær litt “selvopptatt” og la deg selv gråte. Du ødelegger deg selv uten å gråte. I en sånn situasjon skal du kun prioritere deg selv, ikke de andre rundt deg, spesielt når du vitnet hele greien. Du er også viktig!!
Hei!
Først vil e bare si at e kondolerer! Takk for at du svarte på innlegget mitt, e setter enormt pris på det. E føler meg bedre etter å ha lest det. Du er ganske sterk som fullfører videregående og møter opp!! E hadde nok ikke klart det selv. Så E håper du er stolt av deg! E har begynte å tillatte meg selv til å grine iblant. Men det er vanskelig når man konstant har den fasaden om at alt er bra. Her om dagen fikk E totalt knekken. Det er lenge siden e har grinet så hardt at e ikke fikk puste. Men samtidig var det så deilig å få det ut. Jula har vært tung dei siste årene, i år har e prøvd å romantisere og vært optimist for at det er jul. Men e innser at det ikke er så lett. E savner pappa og familien samlet. E vil bare at julaften og nyttårsaften skal gå over fort sånn at e kan starte på året igjen. Håper ditta endrer seg i framtiden<3 Ønsker deg riktig god jul og at du koser deg masse med folk du er glad i❤️
Hei.
Vil bare si takk for at dere deler - det hjelper å lese om andre som har vært i liknende situasjoner. Mistet faren min etter hjerteinfarkt nå tett oppunder jul, og disse dagene har vært helt absurde og uvirkelige. Jeg var alene med ham da han sovnet inn på sykehjem etter ti dagers innleggelse og behandling. Bildene i hodet surrer og går på repeat, og man analyserer alt man evt. skulle sagt og gjort annerledes i de kritiske dagene. Og så kommer min opprinnelige angst rundt døden på toppen av det hele.
Jeg vet ikke veien ut av dette ennå. Kanskje en ting som kan hjelpe litt, er å tenke at det er helsepersonellet som er på jobb. Vi som er pårørende er som regel ikke leger…Så det er dem som sitter med ansvaret for situasjonen…vi kan påpeke det når det er for mye som blir lempet over på oss(min far ble delirisk og måtte passes på om natten for å ikke skade seg. Familien byttet på å sitte nattevakter, men vi kunne jo ikke sitte døgnet rundt). Og så kan vi tenke at det vi gjorde/tenkte ikke hadde noen påvirkning på utfallet. Vi gjorde så godt vi kunne, utfra forutsetningene der og da. Men døden er fremdeles umulig å forholde seg rasjonelt til…
Kondolerer så mye til deg. E er lei meg for at du måtte gå gjennom det. E håper du finner veien videre, og ikke sliter deg ut med ka du kunne ha gjort annerledes. E lover deg at det kommer til å ta knekken om du går rundt å finner løsninger. Det tok en stund før e måtte gi slipp på tanken på ka e kunne ha gjort mer for at pappa skulle ha vært her. E ble så utslitt, sint og frustrert over at e ikke sa eller gjorde noe mer. E la skylden på meg selv i en god stund, til e innså at det er faktisk ikke noe annerledes e kunne ha gjort. Han skulle bare videre i livet uten oss. E syns du er sterk som har vært med faren din gjennom dei tunge dagene på sykehjem, og i tillegg til å være der når han sovnet inn. Man mister seg selv, og det er helt lov. Dere gjorde det som føltes riktig der og da, og det er mer enn godt nok. E hadde nok tatt meg en full sjekk hos legen for å sjekke om alt er bra med deg. Kanskje det kan hjelpe deg med å minke angsten litt. Det var veldig betryggende for min del at legen tok meg på alvor ettersom flere i familien har død av samme årsak. Takk som deler<3