Mistet min pappa til hjerteinfarkt

Sorg og tap
1

Hei

Jeg mistet pappaen min for 3 år siden. Han døde så brått at jeg fortsatt er i sjokk og klarer ikke sørge over tapet. Alt gikk så fort, men samtidig sakte at jeg klarer ikke beskrive det. Jeg har alltid vært den person som skyver alt det vonde jeg går gjennom under et teppe, fordi jeg orker ikke å ta stilling til det. Men jeg legger merke til at det ikke funker helt lenger. Jeg føler meg som en grusom datter som ikke tenker på tapet av min far. Men alt skjedde så fort at jeg tenker hele tiden at han er på ferie. Rett før han døde dro han til hjemmelandet for å dra i brorens begravelse. Det kom også som et sjokk. Når han kom hjem var han langt nede. Det er så frustrerende at jeg ikke tok meg tid til å spørre om det gikk bra. føler det kunne ha endret situasjonen kanskje. Men e vet at jeg kan ikke legge skylden på meg. Men det startet med at han hadde smerte i brystet i over ei uke, og til slutt måtte vi tvinge han til legevakten. Når jeg henter han etter jobb, så virker han helt normal. Den morsomme pappen som tar livet med ro. Vi kommer oss inn til legevakten og han tuller rundt og later som at han ikke har smerte. Jeg tenker at vi skal hjem etter undersøkelsen og bare slappe av. Han går inn til legen og det tar ikke engang 2 min før han får hjerteinfarkt. Jeg hører bare lyder og ser at legen løper i full fart. Jeg blir helt lamslått av alt legen sier og vet ikke hva jeg skal tenke. han spør om jeg vil bli med i ambulanse bort til sykehuset. men i hodet mitt tenker jeg “han kommer inn dit nå og han skal få hjelp også skal e ta han med hjem i morgen. han er den sterkste mannen jeg kjenner”. tydeligvis viste det seg for at tanken min hadde feil. han ble kjørt til helikopteret for å bli flydd til Trondheim. Det er alvorlig og han får hjerteinfarkt på operasjonsbordet. legene vet ikke hvor lang tid det gikk før dei fikk liv i han. Det å sitte på andre siden av tlf var ikke noe hyggelig, jeg sov ikke den natta, gikk rundt og var engstelig. Har fått telefonskrekk etter den hendelsen. jeg sov med telefonen får få informasjon om formen. Når vi kommer dit sier legen at det er ikke håp for at han overlever. Men vi nektet å koble han av. Etter 4 dager på sykehuset tok legen valget om å koble han av. Jeg har aldri følt meg så knust. Min bestevenn, kjørepartner og min flotte sterke pappa gikk bort. Noen dager tilgir for at han ikke kjempet, mens andre dager er jeg sint. Jeg føler ikke han kjempet nok for å være med oss. Jeg har ikke grenet ordentlig etter Trondheim om hele situasjon. Når vi kom jeg fikk jeg ikke lov å grine fordi jeg hadde i ansvar å passe på min mor og storesøster. Uansett om det var jeg som gikk gjennom mest av alle. Føler meg så forbanna på meg selv for at jeg ikke tillater meg selv til å grine over tapet eller føle på ting. Når kommer jeg til å tilgi meg? Har jeg rettighet til å føle meg sånn og hva kan jeg gjøre? Føler meg som en grusom person som ikke savner mer av min pappa

2

Hei, jeg mistet også min pappa til hjerteinfarkt. Det skjedde i mai i år, og jeg ble også vitne til det. Det er sykt vanskelig, og det værste som noensinne har hendt meg. Det er helt forståelig, normalt og ingenting å skamme seg over at du ikke klarer å gråte, og at du ikke lar deg selv føle.

Jeg har lagt alle følelsene mine til siden helt siden han døde, for å kunne holde alt fokus på skole, siden jeg er midt inni videregående. Men jeg klarer ikke å leve sånn. Jeg sover ikke, spiser ikke, føler meg aldri glad, føler meg håpløs og gjør ikke ting jeg liker lengre. Først nå i det siste har det faktisk truffet for meg at han er borte, og kommer aldri tilbake. Og det er som å få det samme sjokket på nytt, hele tiden.

Når jeg tenker tilbake husker jeg at mormor fortalte meg at jeg må ikke holde tårene tilbake, fordi hun klarer ikke gråte mer, siden hun har gått gjennom dette så mange ganger nå. Jeg tenker på det hele tiden, og det hjelper så mye. Noen ganger går det ikke, men som oftest klarer jeg å få det ut, og da føler jeg meg så mye bedre etterpå. Kanskje det kan hjelpe å bare sette seg ned og tenke på ham? Eller å snakke med noen? Jeg pleier å bli veldig lei meg når jeg ser tilbake på bilder, ol.

Du er absolutt ikke en grusom person. Det gir fullt mening at du har det sånn etter det traumatiske du har gått gjennom. Det er nærmest umulig å komme seg noe sted i sorgen uten å gråte. Så vær litt “selvopptatt” og la deg selv gråte. Du ødelegger deg selv uten å gråte. I en sånn situasjon skal du kun prioritere deg selv, ikke de andre rundt deg, spesielt når du vitnet hele greien. Du er også viktig!!