For å unngå uønskede henvendelser presiserer jeg at dette hverken handler om penger eller noe seksuelt! Så er det sagt.
Har kjent en del på dette når livet har buttet imot. Selv om jeg er voksen så vil dette for alltid være et savn. Å kunne ringe, be om råd, kjenne på trygghet. Eller bare det å få en klem og kunne gråte og få lov til å være sårbar.
Jeg misunner venner som har et godt og nært forhold til far. De som alltid har hatt den beskyttelsen og tryggheten i å vite at far er der 100%, har troen på deg og er stolt av deg.
Selv om jeg klarer meg bra så har disse tankene blitt mer tilbakevendende de siste årene uten at jeg helt vet hvorfor. Er det flere som kjenner seg igjen i dette?
Vokst opp uten noe forhold til min far, så kjenner meg igjen i dette til en viss grad.
Jeg tenkte stort sett aldri på dette da jeg var barn utenom situasjoner som feks venner som hadde en fin interaksjon med faren deres etc. Jeg visste liksom egentlig ikke hva jeg gikk glipp av og manglet, livet var bare slikt, og det er først i senere tid jeg har innsett hvordan det påvirket meg.
Beklager, føler ikke for å gå veldig dypt inn i dette her, men ville bare si at du ikke er alene :)
Stikker innom her for å si at du ikke er alene heller.
Jeg fikk aldri emosjonell støtte fra min far under tiden når jeg ble mobbet som liten. Ja jeg har familie, men for meg føltes det ut som at jeg vokste opp uten en far og måtte dra til min mor for all slags type spørsmål eller tips jeg trengte om samfunnet. Min mor tok nesten for seg både hennes rolle og min fars rolle i mine øyne.
Jeg kjenner meg igjen i dette. Min far var 99% av tiden fraværende i barndommen. Han er også fraværende i voksen alder, han lever for kona si, stedøtrene sine og svigersønnen sin. Jeg har prøvd å tatt kontakt med han men han svarer aldri tilbake.